Portrettbilde av Dag O. Hessen

Dag O. Hessen

Naturens mening

Hvor mye har spørsmålet om hva naturen betyr for oss å si for hvordan vi behandler den?

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

Det finnes ingen gitt mening med livet, men det er både mulig – og nødvendig – å skape mening i livet. Denne meningen er knyttet til relasjoner. Å gjøre noe bare for seg selv gir kanskje glede, men er ikke nok. Kanskje er utilitarismen det beste svaret: Å bidra til størst mulig lykke for flest mulig andre.

Kan vi argumentere for naturbevaring ut fra at naturen har – eller gir – mening? Er dette i så fall det aller dypeste lag av antroposentrisk naturvernargumentasjon vi kan finne? For naturen i seg selv gir ikke mening. Den er, som den franske biologien Jacques Monod brutalt beskriver i Chance and Necessity (1971): «Mennesket må erkjenne at det er totalt fremmedgjort og utlevert. Det vet nå at det har sin plass som en fremmed i utkanten av universet. Universet er døvt for dets musikk og likegyldig overfor dets håp, følelser og forbrytelser.»1 Det finnes ikke mye håp å hente i dette, men om universet er kaldt og dødt, så er naturen full av varme og liv. Vi har en annen forutsetning for å føle fellesskap med natur – vi er jo selv natur. Riktignok er naturen også likegyldig overfor våre håp og følelser, men det hindrer oss ikke i å ha glede av livet i naturen, kjenne takknemlighet over å være til i den – og på gode dager også streif av mening.

For 1700-tallets store naturforsker, Carl von Linné, var koblingen mellom mening og natur åpenbar. I god teleologisk tradisjon anså han ikke bare at meningen med alle andre arter var å understøtte menneskelig eksistens, riktignok på finurlig og av og til uforståelig vis. Alt var skapt for oss, til vår nytte og vårt behag. Naturens skjønnhet ropte dessuten på en tolker, og den rollen hadde skaperen tildelt mennesket.Vår oppgave var å få oversikt over det kaotiske mangfoldet av arter, navngi dem, og rett og slett forstå den orden og mening som var guddommelig nedfelt i naturen. Linné anså, kanskje med rette, at ingen var bedre skikket til dette enn ham – og det ga ham en mening i livet.

Men meningen Linné fant ved en skapt og villet natur, forsvant med Darwin. For troende var det selvsagt fortsatt mulig å finne guddommelig mening, men med evolusjonslærens naturlige utvalg – «tilfeldighet og nødvendighet» – var det ikke lenger åpenbart at naturen selv kunne by på noen dypere mening.

MENINGSBEHOVET – EN EVOLUSJONÆR MISTILPASNING?

Jakten på mening er ikke bare dypt menneskelig, den er også unikt menneskelig. Den er det Peter Wessel Zapffe oppfattet som en evolusjonær mistilpasning ved mennesket. Vi forlanger en mening som ikke finnes, oppsummert i den ikoniske tegningen av fisken som kryper på land, og via amfibium, reptil og ape ender opp som menneske. Fram til oss er det bare tre drivkrefter som gjelder, det biologiske imperativet «spis, overlev, reproduser». Men mennesket spør: «Hva er meningen med det hele?»

Naturen er selvfølgelig full av mening i betydningen hensikt. I prinsippet dreier det meste i evolusjonen seg om problemløsning, og alt vi kan se omkring oss av vakre og bisarre livsformer er et resultat av den samme hensiktsmessigheten. På den måten har alle hvorfor i naturen et tilsvarende derfor. Om vi derimot spør om naturens hensikt i betydningen mening, blir vi svar skyldige. Vi kan ikke si at naturen har mening. Poenget må derfor være å søke etter mening i naturen, ikke med naturen, slik det tross alt er enklere å søke mening i livet enn med livet.

Mening er ikke en biologisk rasjonell primærfølelse, og meningskravet er utpreget kulturelt betinget, selv om trolig alle kulturer har holdt seg med meningsdannende myter knyttet til dødsbevissthet og livets uforståelige hendelser. Personlig tenkte jeg både etter mitt første barn, min første artikkel og min første bok at jeg gjennom dette hadde bidratt med i alle fall noe substansielt som skal vare ut over min tid. Det ga en form for mening. I min jobb som forsker kan jeg også tenke at jeg bidrar med kunnskap og opplysning som generelt bidrar til økt innsikt, og særlig kan være et bidrag til summen av bestrebelser på å «redde verden» (klimaet). Jeg er selvsagt klar over at om hundre år er allting glemt, men her og nå kan jeg forestille meg at dette gir mening, som kan spre seg videre som ringer i vannet.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse