Portrettbilde av Ole Asbjørn Ness

Ole Asbjørn Ness

Utsikt fra bigamiet

Kjærlighet, ekteskap og lidenskap går ikke i hop i det moderne Norge.

Samtiden spør

MENINGEN MED LIVET

Meningen med livet er å gjøre verden til et best mulig sted for barna dine, og gjerne ha det litt moro underveis. Halleluja.

Fatter’n var bigamist. Han hadde kone og barn i Skien og samboer og bonusbarn i Oslo. Bigamiet varte i ti år. Samboeren var min mor. Kvinnene visste om hverandre. Jeg ble født fire år etter at han avsluttet bigamiet og satset alt på min mor. Først i voksen alder fikk jeg høre hele historien.

Det er sommer når jeg begynner å skrive på dette. På Facebook lar to venninner bildene av sine lykkelige bryllup stråle mot meg. De er skjønne, solen skinner, det er alltid sol, alltid varmt denne sommeren. Brudene går i grønne enger, stråler av lykke, brudgommene også. Endelig, sier bildene, endelig er jeg hans, endelig er hun min. Et jeg og et du er blitt et vi, men jeg er i et kynisk lune denne sommeren.

Jeg klarer ikke å glede meg over disse bildene, jeg tenker at de ikke er ekte. De avbilder ikke virkelig lykke, men en lykke som skal gnis inn i trynet på omgivelsene. Hvis man er lykkelig, vil man forbli i lykken, da glemmer man alt annet, tenker ikke på å bli fotografert. Men hvis man gestalter lykken, smiler til et kamera, spiller lykkelig – da lager man en forestilling, et show: Se på meg, jeg er så lykkelig er en setning som aldri kan bli sann. Så lykkelig du må være, vil man at andre skal si, men behøver man å høre det, er man ikke lykkelig.

Sannsynligheten for at et norsk ekteskap ender med skilsmisse er om lag 50 prosent. Færre giftet seg og flere skilte seg i 2017 enn i 2016. Hvis den utviklingen fortsetter, vil antallet skilsmisser om drøyt ti år være like stort som antallet ekteskap.

Det begynner altså med vakre bilder, men i annethvert tilfelle ender det med brudd, med krangler, med anklager, med utroskap, med mine og dine barn – og hvorfor i helvete går man så høyt på banen med så dårlige odds?

Jeg tror jeg vet svaret: Hvis illusjonen gjøres sterk nok, tror mange at den vil holde. Bare man bruker nok penger på bryllupet, blir fundamentet så sterkt at ekteskapet varer. Kanskje det til og med stemmer:Velstående har lavere skilsmisserate.

Jeg gjør meg alltid minst to tanker når jeg er til stede i et bryllup. Jeg blir beveget av skjønnheten, av foreningen av to mennesker. Ensomhetens slutt. En ramme er satt rundt livet, rundt barna. Samtidig blir jeg slått av hvor foreldet det hele virker – bruden som gis fra faren til mannen, den hvite kjolen og sløret, nå kan du kysse henne, det illuderer en uskyld de antakelig begge mistet i animert tilstand i tenårene, og siden har de trolig lekt med sex og forhold slik vår frivole tid krever. Ritualet stammer åpenbart fra en annen tid, fra den gang ekteskapet var en juridisk forpliktelse, en kontrakt mellom to familier. Hellig, ja, men først og fremst en avtale som regulerte seksuallivet og forplantningen i en tid før p-pillen og Guds død.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse