Portrettbilde av Hilde Østby

Hilde Østby

Den lille, store # må bli enda større

#Metoo har handlet om seksuelle overgrep. Hva med all den andre maktmisbruken som foregår rundt oss?

Samtiden spør

METOO

+ Skjulte maktstrukturer ble avslørt. - Gapestokk, heksejakt og skummel rettsløshet.

En helt vanlig formiddag jeg satt på trikken, begynte en mann å gi dama si juling, noen seter bortenfor. Det var en halvfull 17-trikk, med god sikt gjennom alle vognene, og allerede da jeg gikk på, hadde jeg merket meg at det var litt uro lenger bak. Dette paret, som så ut som om de var av afrikansk opprinnelse, krangla høylytt et par stopp før han begynte å slå henne. Og alle om bord ble helt stille og fikk store øyne, og jeg vet ikke om det var utslag av en slags rasisme at ingen grep inn, at de kanskje tenkte «disse mørkhudede, slik gjør de det der», men trikkeføreren sa over høyttaleren at han ikke ville kjøre videre før det ble slutt på det som skjedde i vogna hans. Jeg tror det var da det plutselig slo meg, at det kanskje ikke var rasisme som gjorde at ingen grep inn. Alle satt paralyserte og så på, som om det var tv-underholdning det var snakk om, som om de var forhekset. Jeg trakk et dypt pust idet et navn ramlet inn i hukommelsen min: Kitty Genovese. Plutselig husket jeg Kitty Genovese. Hvordan kunne jeg glemme henne? Så reiste jeg meg opp, en 164 centimeter bitte liten kvinne uten annet enn yogamuskler å beskytte meg med. Jeg er ingen helt, og dette er ingen heltehistorie – jeg forteller dette fordi historien viser hvordan den paralyserte handlingslammelsen kan bli brutt om man bare husker Kitty Genovese. Jeg gikk bort til den store mannen som slo dama si og sa «Du må holde opp med det der! Du kan ikke gjøre det! Stopp!». Også gjorde han det: stoppet. Andre folk reiste seg og kom til. Forbannelsen var brutt, glassklokka rundt de to var blitt knust.

Kitty Genovese ble drept 13. mars 1964, på vei hjem fra jobb. Hun befant seg utenfor blokka si i Queens i NewYork da det skjedde. Ifølge de opprinnelige rapportene var hele 38 mennesker vitne til overfallet (senere studier viste at det ikke var så mange likevel), som varte i en halvtime og altså endte med at hun døde, men ingen av dem som bodde i blokka hennes, grep inn. Det vil si, noen skrek til overfallsmannen og skremte ham slik at han stoppet en kort stund, andre ringte politiet, men det var ikke nok til at 28 år gamle Kitty overlevde. Hvorfor ble ikke overfallet stoppet og kvinnen reddet? Hendelsen ble starten på et helt studium i sosialpsykologi, om hvordan vi paralyseres i møte med overgrep og vold. Forskningens soleklare konklusjon er at jo flere mennesker som er vitne til et overgrep, desto færre er det som gjør noe med det. I slike situasjoner tenker vi alle at noen andre kommer til å gjøre noe, noen andre som kanskje har mer autoritet eller myndighet, som er sterkere eller bedre enn oss, en superhelt av noe slag. Eller, kanskje ikke engang en superhelt:Vi venter bare på at noen skal reise seg og si stopp.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse