Portrettbilde av Geir Gulliksen

Geir Gulliksen

Geir skriver om ting han ikke kan: Bruke burka

Det morsomste var å få ideen, deretter begynte vanskelighetene. For eksempel: Hvor får jeg tak i en burka? På nettet, selvfølgelig. Men finnes burkaer i herrestørrelse? På en nettside med Halloween-kostymer fant jeg en slags festburka med kort skjørt, men snart fant jeg også de seriøse moteburkaene. Burka er ikke bare et religiøst plagg som skal gjøre kvinners ansikter og kropp usynlige, burka er for lengst blitt et moteplagg også. Det burde jeg ha visst, alt kan bli mote, det som en gang var ment som en måte å kle seg i en sekk, har for lengst blitt fashion og sexy. Alle slags fangedrakter og lenker kan bli fashion; helt sikkert et nederlag for de rettroende, derfor er det lett å finne vanlige kle-deg-i-en-sekkburkaer også. Hos noen som kaller seg Modest Wear, fant jeg en nikab som lett kunne kombineres med en lang kappe. Ideen min var jo å gå gjennom Oslo med heldekkende slør for å undersøke hvordan det føles. Men allerede nå ble jeg i tvil – jeg ble redd for at noen skulle oppdage at jeg var mann, at jeg ikke er religiøs, at jeg ikke har noen av de nødvendige forutsetningene for å kjøpe en burka.

Hadde jeg egentlig mot til å gjennomføre dette? Kjæresten min Janne-Camilla bemerket at en burkakledd mann på 1,80 kom til å se skremmende ut, og det siste jeg ville var å skremme folk, det er trusler nok som det er i verden. Men når tanken først var tenkt, klarte jeg ikke å slippe den.Tilfeldigvis kom jeg i kontakt med noen som hadde brukt burka i en teaterforestilling, og den (altså burkaen) var lang nok. Dermed kjørte vi til en mindre by på det indre Østlandet og fikk låne en pent brukt, svart burka. Allerede nå følte jeg meg som en forbryter. Jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor – var jeg redd for å fornærme noens religiøse fintfølelse, eller var jeg redd for å kle meg ut som kvinne, til og med en muslimsk kvinne? Jeg sto på kjøkkenet hjemme med burkaen på. Det så fint ut i speilet. Jeg måtte lære meg å gå med kortere skritt enn vanlig, og jeg måtte tilegne meg en annen kroppsholdning, mer verdig og beskjeden enn ellers. Det så ganske bra ut, syntes jeg selv, jeg følte at jeg fikk en tydeligere identitet enn før (å være en hvit voksen mann er jo så vanlig).

Jeg var klar til å gå ut i verden med burka. Min opprinnelige plan var å gå ned Oslos hovedgate Karl Johan, fra Slottet til Stortinget. Men jeg var redd for å bli arrestert, jeg fikk høy puls bare ved tanken. Grønland var utelukket, der kunne jeg bli tatt på fersken, det turte jeg ikke. I stedet dro jeg til Majorstua, jeg ville gå nedover Bogstadveien, en vanlig handlegate. Jeg hadde alliert meg med Terje, han er danser og sterk og dessuten snill, og jeg trengte en i nærheten som både var sterk og snill. Vi avtalte at Terje skulle gå ti meter bak meg, og hvis noe skjedde, skulle han gripe inn. Hva kunne skje? Jeg ante ikke, men jeg begynte allerede å føle meg utsatt og sårbar.

Jeg gikk med burkaen sammenrullet i en plastpose. Jeg hadde sett meg ut et konditori med kjønnsnøytralt toalett, siden jeg skulle gå inn som mann og komme ut igjen som muslimsk kvinne. Jeg låste meg inn, tok av meg jakka og dro burkaen på meg. Der sto jeg, en redd mann i en merkelig kvinnedrakt. Jeg låste meg ut med plastposen i hånden, det virket helt feil, kvinner med burka går vel ikke med plastpose, jeg måtte skjule hendene mine, de er litt hårete. Ute på gata sto Terje og ventet, vi hadde avtalt at jeg skulle legge posen med jakke og skjerf fra meg på en benk, slik at han kunne plukke den opp. Jeg var sikker på at alle stirret på meg, men så var jeg kvitt posen og kunne gjemme hendene i drakten. Jeg gikk med korte skritt, nederst slepte burkaen litt i bakken, jeg møtte ingens blikk, jeg prøvde å gå sakte, respektfullt og beskjedent. Én gang så jeg mitt eget speilbilde i et vindu, og da slo pulsen min så hardt at jeg syntes alle måtte høre det. Hvem var jeg nå?

Lenge hadde jeg tenkt at det å gå omkring som kvinne måtte være interessant: Å være en som får menns blikk etter seg. For mange menn virker jo det kvinnelige som noe ekstra verdifullt – som kvinne ville jeg bli vurdert og betraktet, kanskje beundret og begjært. Som alle vet, har denne «verdien» en betydelig bakside, men likevel, i det tradisjonelle kjønnshierarkiet er menn usynlige og snur seg etter kvinner, mens kvinner må late som de ikke vet at de blir sett på og overser mennene. Også kvinner som dyrker alle de ikoniske måtene å uttrykke kvinnelighet på (sminke, hår, kjoler, gjennomtenkte måter å vise naken hud på), gjør det jo ikke for å bli sett på, i hvert fall ikke av alle. Og likevel ønsker vel de fleste av oss å bli sett og beundret litt, bare det ikke blir for påtrengende. Men ikke en kvinne med burka. En burka skal jo forhindre beundring og begjærlige blikk. Jeg følte meg ekstremt kvinnelig der jeg gikk likevel, tildekket og eksklusiv i det bølgende stoffet, så kanskje er burka bare en måte å øke den mannlige begjærsfantasien på?

Jeg var bare ikke forberedt på at jeg skulle være så redd. Jeg var redd for å vekke oppsikt, redd for at noen skulle stoppe meg, burka er jo provoserende, mange er imot det, og med god grunn. Hva hvis noen snakket til meg? Da kunne jeg ikke svare, og det ville være enda mer provoserende.Terje gikk bak meg og kunne se at de aller fleste prøvde å la være å se på meg. De ville ikke være påtrengende eller rasistiske, de ville vise respekt, og noen så forbi meg av fiendtlige grunner. Da Terje prøvde å ta bilde av meg, ble han stoppet av en mann på vår alder, en voksen ansvarlig mann som ristet på hodet og sa: – Kan du ikke vise litt respekt?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse