Portrettbilde av Øystein Stene

Øystein Stene

Fra feminisme til aktivisme til populisme

Skandinavisk feminisme er blitt reaksjonær. Med #metoo og #stilleforopptak er den også blitt forenklende og unyansert.

Samtiden spør

METOO

+ At noen menn som har misbrukt makt, har mistet den, og at andre har skjerpet seg. - Alt det andre.

I hele mitt voksne liv har jeg definert meg som feminist. For meg er det en opplagt forbindelse mellom feminisme, humanisme og demokrati. Like muligheter for alle er et ideal jeg mener det er viktig å kjempe for, på alle nivå i samfunnet.

Å tenke kjønn inn i alle sammenhenger har siden studietida vært helt naturlig for meg. I familie, vennekrets, parforhold, med kollegaer, som pedagog, forfatter eller regissør: Er jeg bevisst på hvordan kjønn utspiller seg? Får alle komme til? Deles byrder, makt og goder likt?

Svarene har ofte vært nei, og jeg håper jeg har bidratt i samtale og handling til å redefinere posisjonene. Jeg har aldri hatt problemer med å argumentere for strukturelle og politiske virkemidler, som kvotering. Nødvendigheten av feminisme som eksistensielt, sosialt eller politisk prosjekt har vært selvinnlysende for meg.

Men av og til har jeg følt at noe med den skandinaviske måten prosjektet utspiller seg på, skurrer. Noe med måten feminismens fortellinger skapes på. Noe jeg ikke helt har greid å sette fingeren på. Med #metoo ble imidlertid alt langt klarere.

FRA #METOO TIL #STILLEFOROPPTAK

Da #metoo begynte å dominere nyhetsbildet høsten og vinteren 2017, arbeidet jeg på to institusjoner tett på begivenhetene: Kunsthøgskolen i Oslo og Nationaltheatret. Jeg var ikke spesielt overrasket over engasjementet som oppsto, jeg hadde hørt om grenseoverskridende seksuell oppførsel i årevis, norsk teater og film er dessuten eksperter på å reprodusere kjønnsklisjeer i ulike tapninger.

I 2010 deltok om lag halvparten av alle norske profesjonelle skuespillere i Telemarkforsknings store spørreundersøkelse Skuespillere og seksuell trakassering. Her oppga 53 prosent av kvinnene og 32 prosent av mennene at de hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet det siste halvåret, for øvrig langt høyere tall enn i andre bransjer (s. 15). Når det gjelder seksuell trakassering i løpet av hele karrieren, oppgir 79 prosent kvinner og 53 prosent menn å ha erfart dette (s. 17).

Likevel var det altså en drittsekk fra Hollywood som måtte til for virkelig å vekke miljøet. Her til lands begynte #metoo som en simultan eksplosjon blant skuespillere på Facebook i løpet av oktober 2017.

Men det jeg trodde skulle bli en bred og nyansert debatt om seksualitet, kjønn og posisjoner i teateret, tok på Facebook raskt form av en mer uniformert bevegelse. Innspill som handlet om hvordan man skulle forholde seg til uønsket oppmerksomhet, ble slått ned på som victim blaming. Menn som kom på banen, kunne bli møtt med replikker som «Nå må dere være stille og lytte!». Forsøk på å diskutere grenser og avklare hva trakassering er, fikk responser som «Det er hos overgriperen endringen må skje.»

Debatter om grad av alvorlighet ble avfeid som irrelevante. Det oppsto en forventning om at alle skulle opptre forbauset og indignert, som om vi aldri hadde visst om seksuell trakassering før, aldri hadde tenkt over dette. Som om alle skulle delta i en kollektiv oppvåkning.

Etter at noen kvinnelige ildsjeler tok initiativ til oppropet #stilleforopptak, dominerte saken også alle medier. Ad hoc ble det satt opp en forestilling på Nationaltheatrets hovedscene, der om lag fem hundre kvinnelige skuespillere sto på scenen og leste opp beretninger om seksuell trakassering.

Det var ikke én mann blant dem. Over en tredjedel av alle som rapporterte om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering i Telemarkforsknings undersøkelse, hadde vært menn, likevel var de usynlige denne kvelden på Nationaltheatret. Den neste måneden spant saken daglig på enhver Facebook-feed hos folk i det norske filmog teatermiljøet.

DET HEMMELIGE REVOLUSJONSRÅD

I forbindelse med #stilleforopptak etablerte flere av initiativtakerne en lukket Facebook-gruppe med skuespillere, beskrevet av noen av stifterne selv som «en hemmelig gruppe KUN for skuespillerinner».

Gruppa økte raskt til 600 medlemmer. Norsk Skuespillerforbund har 1700 medlemmer, så det vil altså si søsterparten av profesjonelle kvinnelige skuespillere. Helt hemmelig greide de riktignok ikke å holde den, jeg har lest store deler av korrespondansen. Mine kilder er forhåpentligvis hemmeligere enn gruppa.

I dette nettforumet ble det raskt etablert en forståelse av at trakassering av kvinner foregikk overalt, og at det var strukturelt, «problemet er så utbredt at det blir ragnarok når man begynner å nøste i dette», som en av de mest aktive skrev. Bevegelsens mål var at «Patriarkatet rett og slett faller og en fri verden får slippe til», som en av de mest profilerte moderatorene uttrykte det. Innlegg av kvinner i mediene ble delt og likt, slikt var «mye bedre enn små uviktige menn i spotlighten», som en tidligere teatersjef skrev.

I et nært samarbeid med ansatte i Norsk Skuespillerforbund begynte gruppa nå å legge ut historier om mannlige kolleger, «for at ting [skulle] skje». Det ble etterlyst erfaringer med trakassering og uønsket oppmerksomhet fra konkrete mannlige skuespillere, forsøksvis, men svakt anonymisert gjennom beskrivelser av alder, arbeidssted og så videre – «graden av trakassering betyr ikke noe», som en av skuespillerforbundets representanter meldte til gruppa.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse