Portrettbilde av Anonym

Anonym

Jeg vil ikke være en sint dame, men også jeg har en #metoo-historie

Alt jeg ønsket, var å være meg selv. Hvorfor skulle det være så vanskelig?

Samtiden spør

METOO

+ Vi har innsett mer enn før i hvilken grad kjønnsmakt dominerer arbeidsmarkedet. - Vi begynner å bli litt lei av historiene og burde være mer opptatt av kulturen bak. Jeg tror ikke #metoo og måten vi forstår kvin- nene som er rammet på, favner bredt nok. Trakassering virker litt som PTSD, man får en seneffekt som griper inn i hvem man er og hvordan man oppfører seg overfor omgivelsene.

Jeg kom på jobb en dag og var skikkelig fornøyd. Livet var supert. Følte meg skikkelig på plass. Jeg sto inne på møterommet og må ha smilt uten å være klar over det. Da kom det fra en mann i samme rom, over bordet til den andre mannen i rommet: «Jøsses, så glad hu der var, ‘a. Sikkert nypult. Er det du som er skyld i gleden?» Den andre svarte: «Nei, men skulle ønske jeg kunne prøvd det ut – du får si fra om det var deg, da!»

Jeg tror det var mangelen på ord som fikk det til å gå i stå for meg. Eller kanskje det var mangelen på sinne. Jeg ble ikke sint. Ikke sint nok i hvert fall. «Nå er det nok!» har nærmest vært et slagord i #metoo-kampanjen. «Du må da bli sint!» Og det er ikke vanskelig å være enig. Selvsagt er det nok nå. Det burde ha vært nok før det hele begynte. Det burde være unødvendig med en #metoo-kampanje.

Men jeg har ikke blitt sint. Ikke har jeg klart å sette ord på det, heller. Jeg har bare blitt skuffet og lei meg. Mer og mer og mer. Inntil skuffelsen og sorgen tok over, la seg over brystet mitt og lammet meg.

Nå har reaksjonene mine fått tydeligere form. Det begynner som regel med at det blir vanskeligere å puste. Jeg må liksom trekke noen «støtte-pust» for å få nok luft.

Jeg er ikke sint. Alt jeg har, er sorg og skuffelse – og min egen #metoo-historie.

RYKTER OG USYNLIG TRAKASSERING

Jeg undertegnet ikke noe #metoo-opprop da det kom. Orket ikke.Ville ikke. Kanskje hadde jeg ikke mot til det. Jeg ble så dårlig da det dro seg til. Blir det fortsatt, egentlig. Blir svett i hendene og småkvalm, får enda mer vondt for å puste. Det føles som klaustrofobi, bare at det ikke tar slutt. For jeg kan jo ikke bytte ut kroppen min.

Jo visst har jeg også fått min dose av bemerkninger om kvinneligheten min. Jeg har fått mine personlige grenser trampet over av menn som definitivt burde vite bedre. Noen menn har, med sine tafsete fingre og slibrige ord, fratatt meg mitt eget selvbilde i så stor grad at det innimellom har vært vanskelig for meg å stå opp om morgenen. Gjennom sitt maktmisbruk har de satt merker på kroppen min som ingen dusj eller såpe kan fjerne.

Riktige hender på riktig sted til rett tid er vidunderlig. Men feil hender på feil sted lager sår som ikke blør, og arr som ikke synes.

Men det er ikke de slibrige kommentarene og de ekle hendene jeg har syntes er verst i hverdagen. Det er de andre, mer umerkelige overtrampene som er der, men som ikke snakkes om. Umyndiggjøringen. Som når alle mennene rundt bordet tiltales med etternavn, mens den eneste kvinnen rundt bordet tiltales med fornavn. Som når faget mitt avfeies som «kvinnefag». Som når kollegaene verken lytter eller møter blikket ditt når du snakker, fordi oppmerksomheten deres er rettet mot brystene dine. Som når kompetansen min trekkes i tvil med sleivspark à la at jeg er en kvinne som har ligget med de riktige folka for å få tilgang til nettverket jeg har brukt i forskningen min. Jeg får sjelden høre det direkte, men via andre. Litt for mange andre til at det bare er en engangsforeteelse.

Rykter og sleivete kommentarer er vanskelige å imøtegå. På samme måte som makten de «riktige» menneskene har.Vennene deres. Holdningene deres. Mistenkeliggjøringen deres. Det ligger mye makt i å omgi seg med de «riktige» menneskene. Menneskene som er «innafor» der det gjelder å være innafor. Dette er kanskje ikke #metoo, slik #metoo defineres eller forstås. Men for meg er det likevel her slaget står. Åpenlyse angrep kan jeg kjempe mot. Jeg kan si fra. Og jeg kan rapportere og fortelle om det i etterkant. Peke på fyren som gjorde det ene og det andre, og vise til datoer og klokkeslett. Men mot gutta som har de riktige kompisene, går ikke det. Mot gutta som kjenner de gutta som er innafor, har vi fortsatt lite å stille opp med. De som holder seg akkurat såpass innenfor hva som er lov til at de ikke egentlig kan tas. De bare gjør det utrivelig for dem de er mot, eller dem som kan gå dem i næringen.

Jeg synes virkelig at når noen av gutta med de riktige vennene faktisk mener at jeg ikke fortjener doktorgraden min, sier det mer om dem enn meg. De må gjerne mene at jeg er tjukk i huet – jeg synes jo de er ganske teite selv, når de kommer med en kritikk som er så faglig bak mål – men de burde holde seg for gode til å trekke kjønnskortet.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse