Portrettbilde av Vaiju Naravene

Vaiju Naravene

#Metoo i India

Helt siden #metoo-bevegelsen startet, har jeg druknet i henvendelser fra kvinner som ønsker råd og veiledning om hvordan de kan si fra om sine erfaringer med seksuell trakassering og grove og vedvarende uønskede seksuelle tilnærmelser.

Som leder for det interne tilsynsorganet (også kalt CASH – Committee Against Sexual Harassment) ved et av de større universitetene i India, er det naturlig at jeg får slike spørsmål fra studenter. Det de aller oftest ønsker å få svar på, er dette: Hvordan fungerer klageprosedyren? Finnes det en foreldelsesfrist for trakasseringssaker? Risikerer de å bli «hengt ut offentlig», så alle får vite hva som har skjedd? Studentene ønsker også å finne ut om de kan forvente et rettferdig utfall etter en lang og krevende prosess, der de må takle belastninger av ulike slag, som problemer i forhold til familie og venner. Er det, spurte de fleste av dem, verdt anstrengelsen?

Etter mange samtaler med både studenter, administrativt og akademisk personale, har jeg særlig gjort meg to observasjoner. Den første er at indiske kvinner, som kvinner i andre land, synes det er særdeles vanskelig å tilgi og glemme. Mange år etter at de har blitt utsatt for overgrep eller trakassering, brenner fortsatt smerten, ydmykelsen, sinnet og sjokket i dem. Tiden leger ikke alle sår. Den andre er at majoriteten av kvinnene, hvis de kunne velge, helst ville ha sett at overgriperne ble dømt uten at de selv måtte opptre offentlig. En svært vanlig reaksjon er: «Jeg ønsker ikke at denne saken skal rapporteres, verken til familien min, politiet eller domstolene. Finnes det en måte jeg kan «fikse» denne situasjonen på, uten at jeg må avsløre identiteten min?» Svaret på dette siste spørsmålet er «nei». For at tilsynsorganet skal kunne vurdere en sak, må ofre for seksuelle overgrep eller trakassering samle nødvendig mot til å anmelde forholdet skriftlig.

Selv om mange flere kvinner i India nå hever stemmen, og åpent fordømmer seksuell trakassering og seksuelle overgrep, er flertallet fremdeles ikke villige til å diskutere selve spørsmålet. En slik holdning er nært forbundet med Indias patriarkalske system, der kvinner som oftest anses som legemliggjørelsen av «familiens ære», og der det legges stor vekt på en kvinnes «seksuelle renhet». Med to tunger opphøyes kvinner som mødre og gudinner, samtidig som de anses som det svake, underdanige og underlegne kjønnet. Et overveiende stort antall av familiene har en tydelig preferanse for guttebarn. Ofte får ei jente, om hun får lov til å komme til verden i det hele tatt, dårligere mat, mindre utdannelse og blir generelt sett på som en byrde, som må giftes bort med en solid medgift. Som i Kina er det også i India et misforhold mellom antall menn og kvinner. Noen stater, som Haryana eller Rajasthan, har bare 833 kvinner per 1000 menn. En annen oppsiktsvekkende statistikk viser at 80 prosent av alle voldtekter finner sted innenfor familien. Av hensyn til familiens ære blir flesteparten av tilfellene aldri anmeldt.

Nylig brøt en kvinnelig student sammen på kontoret mitt da hun skulle fortelle om følgende hendelsesforløp: Hun tilhører en typisk sammensveiset familie fra den rike, men svært konservative befolkningsgruppen marwariene. Foreldrene ser på nieser og nevøer som sine egne barn, og de er ofte på besøk hos hverandre. Fra hun var sju år gammel hadde denne studenten gjentatte ganger blitt misbrukt av en av fetterne sine, som truet med å fortelle foreldrene om hvor «umoralsk» hun var hvis hun avslørte overgrepene. Flere år senere betrodde hun seg til moren sin. Moren viste medfølelse, men sa at det var umulig å konfrontere fetteren med saken, eller holde ham unna huset. Hun lovte imidlertid at fetteren aldri skulle bli invitert på besøk uten at hun selv var hjemme. Da studenten ringte hjem fra universitetet for å fortelle at hun ville komme hjem på besøk samme helg, fikk hun beskjed om å holde seg borte fordi fetteren kom til å være der. Det var ingenting moren kunne gjøre for å avlyse besøket, og studenten kunne ikke reise hjem. Da hun samlet tilstrekkelig mot til å fortelle om forholdet til faren, advarte han henne om aldri å nevne hendelsene offentlig, samtidig som han sa at hun måtte kle seg mer «bluferdig», så hun ikke skulle tiltrekke seg seksuell oppmerksomhet. Det er umulig for denne studenten å ytre seg offentlig om det som har skjedd eller anmelde saken.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse