Portrettbilde av Liza Aleksandrova-Zorina

Liza Aleksandrova-Zorina

#Metoo i Russland

Russland er en multietnisk nasjon med mange ulike skikker og religioner som spenner fra russisk-ortodoks kristendom og islam til sjamanisme. Sovjetunionen var en ateistisk stat og forsøkte å kvitte seg med de patriarkalske tradisjonene, som sto sterkt i begynnelsen av 1917. Noen steder måtte bruden vaske føttene til svigerfar og alle ektemannens eldre brødre. Andre steder fikk ikke kvinner sitte ved samme bord som menn, eller brudens samtykke var ikke nødvendig for ekteskapsinngåelse. Kvinner som hadde mistet jomfrudommen uten å være gift, kunne bli steinet eller jaget fra landsbyen. Nå som religiøsiteten igjen har fått en sentral plass i samfunnet, har også disse gamle familietradisjonene gjenoppstått. Mye tid, ressurser og penger ble brukt på å avskaffe dem, men nå er det som om de aldri har vært borte.

Gud er alltid mann, og der religionen får fylle tomrommet etter ideologien, lar ikke patriarkatet vente lenge på seg. Prestene spiller en viktig rolle i det moderne Russlands offentlighet, siden den russisk-ortodokse kirke i praksis har avløst Kommunistpartiets avdeling for agitasjon og propaganda. I motsetning til den vestlige kirke, som har vært nødt til å utvikle seg og tilpasse seg et samfunn i endring, henger den russiske fast i svunne tiders tradisjoner og trekker hele landet med seg ned. Fra prekestoler og tv-skjermer maner prestene kvinner til ydmykhet og lydighet. De forkynner korporlig avstraffelse av koner og barn, de kjemper mot skilsmisser, homofili og kvinner som velger karriere og økonomisk uavhengighet, og de slåss mot selvvalgt barnløshet og til og med mot valentinsdagen, som omtales som «djevelens verk» og «vestlig propaganda». I flere år har kirken forsøkt å innføre «Familielivets moralske grunnprinsipper» som obligatorisk fag i skolen, med en lærebok utarbeidet av nonner og prester. Her lærer man naturligvis at kvinnens eneste bestemmelse er å føde så mange barn som mulig.

Kirkens innflytelse er stor, og tallet på dem som følger de ortodokse tradisjonene, enormt. I det gamle Rus’ levde folk i henhold til Domostroj. Under sovjettiden var denne håndboken i god oppførsel, forfattet på 1500-tallet, bare et litteraturhistorisk minnesmerke, men i våre dager gjør den seg igjen gjeldende i familielivet og på bestselgerlistene. Ifølge Domostroj er en god kone «snill, flittig og fåmælt» og «til glede for sin mann». Kvinnen skal underkaste seg mannen i ett og alt, og hvis hun unnlater å lystre ham, er det ingen skam å «bringe henne til fornuft» med knyttneve eller pisk. I det 21. århundret oppfordrer altså kirken oss til å leve etter det 16. århundres regler. Og kvinnens stilling på den tiden var langt fra misunnelsesverdig.

De muslimske områdene i Russland har sine egne tradisjoner. I fjerntliggende landsbyer i høyfjellet i Dagestan praktiseres kvinnelig omskjæring. Allerede mens de går på barneskolen blir jenter underkastet operasjoner som lemlester eller delvis fjerner kjønnsorganene uten bedøvelse eller medisinsk utstyr. I ortodokse muslimske familier får jenter ofte ikke lov til å ta en utdannelse («det passer seg ikke for kvinner»), og de trenger ikke gi sitt samtykke til ekteskap («overenskomsten» er mellom foreldrene). Det florerer av ekteskap med mindreårige og flerkoneri, og ingen hever et øyenbryn av ørefikene, slagene og sparkene som kvinner hver dag utsettes for av sine menn. Det føres ingen statistikk over flerkoneri, barneekteskap og familievold, så ingen vet hvor omfattende problemet egentlig er. Cato den eldre omtalte slavene som et instrumentum vocale, et arbeidsredskap med taleevne. I områdene der Russlands ortodokse muslimer holder til, er kona nettopp et slikt husarbeidsredskap med taleevne. Samtidig betrakter muslimene kvinnen som et nærmest hellig konsept, og ingen fornærmelse er verre enn den som rammer ens mor. Da trekkes kniven, og blod blir spilt. (Morskulten er typisk ikke bare for patriarkalske samfunn, men også for diktaturer, tenk bare på Det tredje rike.) Men respekt og anseelse blir bare kvinnen til del om hun fyller sin anviste, strengt reglementerte rolle: Hun skal gifte seg når hun er sytten, ha fire–fem barn når hun er tretti, barnebarn når hun er førti, og hele livet stå ved sin manns side. De som ikke ønsker å tre inn i denne rollen, blir nærmest stående utenfor loven: Fellesskapet og tradisjonene beskytter dem ikke lenger, og skjebnen deres er ikke noe å trakte etter.

I disse regionene har ikke føderalmakten stort den skal ha sagt, og russisk lov overholdes ikke. Kvinnene har ingen klageinstans, for politi og rettsvesen setter lokal skikk over straffeloven og grunnloven, og samfunnsorganisasjoner forfølges av lokale myndigheter. Heller ikke offentlighetens søkelys hjelper. For noen år tilbake tiltvang en allerede gift 57 år gammel politisjef i Tsjetsjenia seg ekteskap med en 17 år gammel jente. Den gang fantes det verken samfunnsinstitusjoner eller statlige organer i Russland som kunne beskytte jenta, og bryllupet, som var en britisk prins verdig, ble gjennomført med den tsjetsjenske presidenten Ramzan Kadyrovs velsignelse. Direkteoverført på tv og med millioner av mennesker som publikum.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse