Portrettbilde av Frode Helmich Pedersen

Frode Helmich Pedersen

Unnskyldninger uten forsoning

I kjølvannet av #metoo-kampanjen er det blitt stadig vanligere å unnskylde seg offentlig. Samtidig ser det ut som det er blitt stadig vanskeligere å bli trodd på at unnskyldningen er oppriktig

Samtiden spør

METOO

+ Ny oppmerksomhet rundt et alvorlig og dyptgripende samfunnsproblem som har vist seg å eksistere i alle bransjer, i alle land. Bevegelsen har effektivt satt en stopper for maktpersoner som i en årrekke har opptrådt svinsk eller kritikkverdig, og den har en forebyggende effekt. – Særlig i USA har det vært tilfeller hvor uverifiserte anklager og løse rykter har ført til massiv og ukritisk fordømmelse av enkeltpersoner. I tillegg kan det være et problem at utstøtelsen av menn som er skyldige i overtramp, ikke har noen tidsfrist, slik at de i praksis har fått yrkesforbud på ubestemt tid.

Da #metoo-kampanjen høsten 2017 spredte seg over den vestlige arbeidslivsverden som en veritabel sverm av hevngudinner, fikk sjangeren «offentlig unnskyldning» ny aktualitet. På beskyldninger om slesk, kritikkverdig eller kriminell adferd fulgte mange av de anklagede mennene opp med offentlig å bekjenne sine synder og be om unnskyldning. Disse bekjennelsene, disse unnskyldningene, kan dermed sees på som en av vår egen samtids definerende sjangre. Men hva kjennetegner egentlig denne sjangeren – og hva sier den om vår tids tenkemåte og holdninger?

DEN FORTROLIGE UNNSKYLDNINGEN

Vi kan begynne med å spørre oss hva en unnskyldning egentlig er for noe. I personlige sammenhenger sier vi som oftest unnskyld fordi vi vet at vi har gjort noe galt, og at det vi har gjort, har rammet noen vi bryr oss om. Gjennom unnskyldningen ønsker vi både å lette vår samvittighet og oppnå forsoning. Et essensielt trekk ved unnskyldningen er altså at den er relasjonell – det vil si at en unnskyldning ikke simpelthen er noe man sier, men noe man ber om. Den er en del av et menneskelig samspill og må betraktes som en talehandling. Og som språkfilosofen J. L. Austin har lært oss, hører det til talehandlingens natur og vesen at den enten lykkes eller feiler. For at talehandlingen skal kunne lykkes, må visse forutsetninger være på plass. Når det gjelder unnskyldningen, må den, for å kunne bli virksom, være basert både på en innrømmelse av skyld og en felles forståelse av hvilke handlinger som unnskyldes og hva som er galt med dem. Men selv da er det naturligvis ikke gitt at unnskyldningen godtas. Dette er noe den som unnskylder seg bare må avfinne seg med: at man i en viss forstand har lagt relasjonens skjebne i hendene på motparten. Men hva skjer med unnskyldningens formål og virkninger når den flyttes fra privatsfæren og over i offentligheten?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse