Ella Marie Hætta Isaksen: Ambassadøren

­CK: Hvorfor skrev du «Derfor må du vite at jeg er same»?

EMHI: Fordi den fyller et vakuum. Jeg ønsker et mer håndfast, utdypende, konkret bidrag til samfunnsdebatten. Samtidig er boka et forsøk på å utdanne en majoritetsbefolkning med store kunnskapshull. Boka kan forhåpentligvis være en god start for dem som sliter med å forstå. Mitt ønske er at de som leser den, får svar på spørsmål de kanskje ikke visste at de hadde, at samer slipper å bli spurt om dumme og stereotype ting, og at boken kan bidra til at samer ikke brukes som et slags personlig Google for mannen i gata – det er bedre å lese seg opp.

CK: Hvorfor må jeg vite at du er same?

EMHI: Fordi du må kjenne deg selv og din egen historie. At vi har en felles bakgrunn. Fornorskningspolitikken som har blitt ført mot samer, er langt på vei fortiet. Men ikke bare samer har blitt fornorsket. Nordmenn har blitt det også. Mangfoldet som er vår alles rikdom, er blitt fjernet, en mulighet til utveksling er blitt frarøvet storsamfunnet. Mange nordmenn opplever en sorg over at samfunnet er blitt fornorsket. Det er alltid lærerikt og spennende å bli kjent med andre kulturer, og våre to ligger så nær hverandre.

CK: Du skriver mye om diskriminering og gamle sår som ikke har grodd. Hva gjenstår før forskjellsbehandlingen tar slutt?

EMHI: Ofte når jeg uttaler meg om fornorskningspolitikken, opplever jeg en motvilje mot å lytte. Mange betrakter den som et tilbakelagt kapittel. De bagatelliserer eller underslår den. I skolen sammenliknes samer med andre marginaliserte folkegrupper. Hvorfor tviholde på et slikt verdenssyn i stedet for å tenke at alle som er vokst opp innenfor Norges grenser, skal likestilles? Vi må begynne der. Nå har vi fått Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal dokumentere fornorskningspolitikken og legge frem en rapport. Det blir viktig for å forstå diskrimineringens omfang. Jeg håper at rapporten kan bli et utgangspunkt for å ta samtalen videre. En bedre sameksistens er målet. Det målet når vi ikke så lenge det finnes en dissonans, et gap, mellom hvordan samer og nordmenn flest ser på dette kapittelet i norsk historie.

CK: Hva gjør at gapet opprettholdes, tror du?

EMHI: Mye handler om utdanning. Målene i læreplanene til skolen kan være fine nok, de, og handle om å fokusere på samisk kultur og historie. Problemet er at kompetansen, og ikke minst viljen til å løfte opp samisk kultur og gi den plassen den fortjener, ofte er fraværende. Tilbakemeldingene jeg får fra folk som har lest boken jeg har skrevet, bekrefter dette: «Dette har jeg ikke hørt noe om» er en gjenganger. En god nummer to etter skolen er media. Mediene har en lei tendens til å dyrke stereotypier og ikke minst inndele mennesker i grupper. Som når avisene skriver at «Svenskene er forbanna over at Northug gikk først over målstreken». Som om alle svenskene ble forbanna. Men alle forstår at det ikke er tilfellet, og slike overskrifter er ikke skadelige for svensker. Når mediene derimot skriver at «Samene blir krenka» eller «Samene blir såret» – da er det skadelig. Samer har i uminnelige tider blitt satt i bås av det norske blikket. Det er blitt vanlig å se på minoriteter som homogene folkegrupper, og det er et demokratisk problem: Det sekundet det viser seg at jeg mener noe annet enn en annen samisk talsperson, blir jeg ikke lyttet til. Vi er nødt til å fremstå som enige for å få gjennomslagskraft. Generaliseringene bidrar ikke positivt i så måte. Ta overskriften «Ante banker kona oftere enn Ola», som sto på trykk i Nordlys og iFinnmark. Ja, det er et stort problem med vold i den samiske befolkningen, men med en slik overskrift fremstår jo samiske menn nærmest som overgripere, alle sammen. Slikt trenger å korrigeres og å bli møtt med motstand, men en betydelig utfordring for samer er at vi ikke tør å heve stemmen i det offentlige rom fordi vi så lett blir fremstilt som laverestående på et vis. Det hersker en frykt for at hvis vi snakker for mye om egne problemer, vil det senere bli brukt mot oss. Resultatet er i mange tilfeller at vi tier. Tausheten blir en forsvarsmekanisme.

CK: Nå har du snakket litt om mentale forskjeller – hva med materielle?

EMHI: I dag kommer fornorskningspolitikken i form av inngrep i naturområder. Overmakten er betydelig når industri tar seg til rette på tradisjonelle reindrifts- og beiteområdet. Reindriften er jo ikke bare en svært viktig næring for samer i Norge, men også en hjørnestein i vår kultur.

CK: Skyldes det du snakker om en aktiv fornorskningspolitikk eller bare næringsinteresser generelt, tror du?

EMHI: Det man må spørre seg, er hvorfor næringsinteressene får vinne frem. Refrenget er alltid at antallet rein må ned, og det samme må reindriften. Staten Norge har ikke vist noen egentlig interesse i å utvikle den.

CK: Du vil altså utdanne majoritetsbefolkningen. Det inkluderer dem som hetser samer på det aller groveste. Hva vil du si til dem? Hvordan vil du nå inn til dem?

EMHI: Det er en stor utfordring. Jeg er aller mest stolt av arbeidet mitt når jeg mottar tilbakemeldinger fra tvilere om at de er forandret. At de har fått en mer nyansert oppfatning av samer. Jeg er blitt kontaktet av folk som opprinnelig har vært veldig fiendtlig innstilt til alt som har med det samiske å gjøre, men som for eksempel skriver at «Du fikk meg til å revurdere oppfatningene mine». Da blir jeg glad, da er jeg ved en kjerne. Målet er ikke at alle skal være enige med meg, men å utdanne ved å presentere fakta.

CK: Hva så med nordmenn som meg – som ikke har hetset noen samer. Hva er det viktigste du kan lære oss?

EMHI: At samisk historie ikke er irrelevant. Du vil ha nytte av kjennskap til den samiske kulturen. Alle vinner på å lese seg opp på vår felles historie. Det vil gi et bedre grunnlag for at vi kan forstå hverandre. En grunn til at vi blir mer og mer polarisert som samfunn, er at grunnlaget for forståelse forvitrer.

CK: En digresjon, kanskje, men er det egentlig riktig at vi blir mer og mer polarisert som samfunn? Flere undersøkelser indikerer det motsatte.

EMHI: Det er min opplevelse. Jeg baserer det på at mange i min generasjon samer er synligere enn dem før oss, vi står mer på krava og har tilegnet oss vestlige debatteknikker. Det fremprovoserer reaksjoner i sosiale medier og kommentarfeltene. Jeg har slått meg til ro med at vi nå står ved en terskel vi må over. Jeg har fundert mye på det jeg også betrakter som mitt ansvar i denne situasjonen, nemlig ikke å ende opp som en polariserende stemme selv. Kanskje må jeg skifte taktikk? Det er nok mange som opplever meg som splittende. Men jeg har kommet til en konklusjon: Sinnet jeg har og sorgen jeg føler, er rettmessig. Og det må være plass til følelser i debatten. Virker jeg provoserende, får jeg også lokket frem de verste rasistene. Du skulle bare visst hvor mye hets jeg får. Men vi må stå i dette, kjenne på hvilke fordommer som finnes. Vi må tørre å kjenne på at det finnes sterke motsetninger i samfunnet som er destruktive – da kan vi ta stilling til dem og gjøre oss opp en mening om hvordan vi kommer oss videre. Samehetsen som rammer meg, rammer mange andre enda hardere.

CK: Et lite sidespor til, men jeg hengte meg opp i det du sa om «vestlig debatteknikk». Hva er vestlig debatteknikk?

EMHI: For å sette det på spissen så finnes det en praksis i gammel samisk tradisjon – nemlig at man er stille. En form for fredelig protest. Det er slik jeg kjenner tradisjonen vår, og kollisjonen med det vestlige samfunnet er voldsom. I Vesten regnes det som noe gjevt å ta ordet. Tenk bare på hvor opptatt man var i gresk kultur av retorikk – av etos, patos og logos. Noe slikt er ikke en typisk urfolkstankegang. Kanskje er dette en av grunnene til at kolonimakter lett har overkjørt og kolonialisert urfolk.

CK: Er det samiske ikke-vestlig?

EMHI: Aktivisme − det å heve stemmen, ta plass, snakke i overskrifter − er noe jeg har lært meg i et ikke-samisk samfunn.

CK: «Å være i kamp, og samtidig bygge broer, er en krevende balansegang», skriver du i boken din. Hvordan gjør du det?

EMHI: Jeg vet ikke om jeg alltid gjør det. Men det er målet. Et triks jeg har lært, er å minne meg selv på at folk tåler mer enn man tror. Det kan være ubehagelig å føle at man har noe man må stå til ansvar for. At bare fordi man er et majoritetsmenneske, så må man ta inn over seg egne privilegier. Men idet vi gjør det, beriker det livene våre. Det er ikke farlig. Vi må bare tørre å komme oss dit. La oss si at jeg utfordrer en motdebattant eller mine lesere. Forhåpentligvis gjør jeg det på en måte som fører til at vi sammen kan komme til en slutning.

CK: Jeg kjenner på et visst ubehag selv. Ikke bare ved fornorskningspolitikken, men ved å stå til ansvar for den – som enkelte vil hevde at jeg bør – inkludert overgrep jeg ikke har begått. Og dessuten ved å bli rubrisert som majoritetsmenneske, fordi det bare inni dette enkeltmennesket befinner seg et sammensurium av noe majoritets- og minoritetsaktig, som er innfiltret i hverandre. Eller er det noe jeg ikke ser klart nok? Tenker du at majoritetsbefolkningen har vesentlige blindflekker når det gjelder måten fortiden griper inn i samtiden på?

EMHI: Når jeg selv kjenner ubehag som cis-kjønnet, hvit, tynn, ikke-funksjonshemmet og så videre, da opplever jeg samtidig at det beriker mitt verdensbilde, og utvider min evne til å møte mennesker som er annerledes. Man må alltid øve seg på å være bevisst sine privilegier. Jo mer jeg lærer om våre ulike utgangpunkt, jo bedre er jeg rustet til å kunne debattere på en fruktbar måte. Vi kan ikke noe for det vi er representanter for.

CK: Opplever du at du som same ikke har like muligheter i samfunnet som andre nordmenn?

EMHI: I noen miljøer, ja. Er man bare litt dårligere i norsk enn det som er vanlig, utløser det lett fordommer fra arbeidsgivere. I stedet for å betrakte tospråklighet som en svakhet, kunne man ha valgt å se det som en styrke. Språklig diskriminering viser seg også ved at det er vanskelig å ta utdanning på morsmålet sitt for samer i dag. Foreldregenerasjonen vår har kjempet med nebb og klør for å oppnå dette, men fortsatt gjenstår mye. Et annet stikkord er helse. Halvparten av samiske kvinner har vært utsatt for vold – det er og blir en utfordring og et betydelig ansvar storsamfunnet virkelig må ta på alvor. Å stå i slike kamper krever av og til enormt med energi. Mitt kanskje største ønske og håp for mitt folk er at vi en gang, i fremtiden, ikke lenger trenger å forholde oss til diskriminerende vold, til stereotypier fra storsamfunnet, til en statlig politikk som legger til rette for inngrep i naturområdene våre – slik at vi bare kan konsentrere oss om å leve livene våre.

CK: I november i fjor tok NRK Debatten opp hvorvidt det er greit eller ikke for ikke-samer å kle seg i samekofte. Eller samekostyme. Altså såkalt kulturell appropriering. Foranledningen var halloween. Du deltok ikke i debatten, men meldte deg på senere i form av en kronikk i VG, der du gikk i rette med en av deltakerne i programmet, redaktør i Subjekt, Danby Choi. Selve debatten var for øvrig nokså fastlåst, slik koreografien i NRKs studio legger opp til: tre panelister på den ene siden og tre på den andre, som facet hverandre. I grove trekk handlet uenigheten om at minoritetsrepresentantene mente det var umusikalsk ikke å ta hensyn til at de mislikte at et plagg med så stor kulturell betydning, og som det knytter seg svært mye stolthet til, ble misbrukt på en historieløs måte i en kommersiell feiring. Motdebattantene hevdet på sin side at det må være lov å kle seg som man vil, at det ikke nødvendigvis er tegn på disrespect hvis man ifører seg et samekostyme, men til og med kulturell nysgjerrighet eller et ønske om kulturell utveksling – og at alt som går imot det, er begrensende. Hva er det motparten ikke forstår?

EMHI: Kulturell appropriering er et godt eksempel på hva som kunne dannet et utgangspunkt for samforståelse, hvis bare den historiske konteksten var klargjort. Danby Choi, som er norsk med koreanske foreldre, sammenlignet samekofta med den koreanske nasjonaldrakten hanbok. Han sa omtrent noe sånt som at han aldri ville ha blitt fornærmet hvis andre enn koreanere iførte seg dette plagget. Dette er noe av problemet: Vi blir alltid møtt med sammenlikning, og attpåtil sammenlikning på feil premisser. Det finnes ingen historisk undertrykking i forholdet mellom Norge og Korea. Forholdet mellom det norske og det samiske er et helt annet, og det er ikke få samer som er blitt joiket etter eller det som mye verre er, hvis de har på seg kofte i det offentlige rom. Derfor er det sårt for oss hvis andre nærmest vil leke med det som er litt hellig for oss, og det er det motparten ikke ser eller vil se. En annen vesentlig forskjell mellom hanboken og kofta, er at det for oss handler om vår kulturs overlevelse. Vi er ikke så lettkrenka, det er ikke poenget. Poenget er at det står mye på spill for oss.

CK: Hva er det din part eventuelt ikke forstår?

EMHI: Vi har sikkert mye å gå på når det gjelder å forstå andres intensjoner, og nyansere anklagene, uten å hoppe rett til å tolke alt som rasisme. Det må finnes et bredt spektrum for hvor alvorlig et utsagn skal oppfattes. Ikke alt gjøres av vond vilje. Men når det er sagt, er jeg uenig i at «så lenge intensjonen er god, så er det greit». Nei. Men en mer nyansert og konstruktiv debatt ønsker jeg velkommen.

CK: Det underliggende prinsippet i argumentasjonen til den andre parten i dette tilfellet er kanskje hensynet til frihet. Det samme prinsippet som kommer til utrrykk i blant annet ytringsfrihetsdebatten og karikaturstriden. Altså en frihet til ikke bare å la seg definere eller begrense av et mindretall, men i siste instans også å kunne krenke, fordi det i seg selv anses som en ukrenkelig verdi. Er dette noe du har forståelse for?

EMHI: Jeg forstår prinsippet bak, men hvorfor andre enn samer skulle ha så fryktelig behov for å gå i kofte, er vanskelig for meg å forstå. I så fall må man vekte de ulike behovene. I den andre vektskålen ligger en tung historisk erfaring som handler om langvarig undertrykking. Ser man ikke det, er det typisk for en person som ikke har opplevd reelle begrensninger i sitt liv. Å si at man ikke er representant for noe, er et veldig stort privilegium. Vi må være representanter. Fremtiden vår avhenger av det, og vi vil bli bedømt deretter.

CK: Danby Choi tilhører en slags dobbel minoritet, i egenskap av sitt asiatiske utseende og at han er åpent homofil. Men han har uttalt at han ikke ønsker å la seg definere av det han er født som, men snarere det han er blitt – nemlig redaktør. Kall det gjerne en meritokratisk identitet. Er det ikke litt forfriskende at han vil sprenge de vante kategoriene, da? Du ønsker jo heller ikke å bli satt i bås.

EMHI: Jeg mener at det å være same i seg selv ikke begrenser meg. Men majoritetsbefolkningens blikk begrenser meg. Jeg kan oppleve det som begrensende at jeg ustanselig, selv på fest eller ute blant venner, oppfattes som representant for noe. Men det er ikke min skyld. Jeg ønsker meg ikke en fremtid der identitet ikke er viktig. Der det er samme faen hvem du er. Men jeg ønsker meg en fremtid uten diskriminering. Her er nok Choi og jeg enige. Men han hopper over terskelen: Det gjenstår et betydelig arbeid før vi kan komme dit.

CK: Nå er ikke Danby Choi her og kan ikke tale for seg. Så la oss glemme ham litt, men heller konsentrere oss om det han representerer. Det slår meg at det her er snakk om to ulike posisjoner. I Samtiden har vi tidligere intervjuet den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart, som – noe forenklende, så klart, men også illustrerende – deler den britiske befolkningen inn i anywheres og somewheres. «Anywheres» er gjerne globalister og velger å plukke sin identitet fritt. «Somewheres», derimot, er stedbundne. Distinksjonen brukes ofte for å analysere forholdet mellom elite og antielite, liberalister og ikke-liberalister. Er du en somewhere?

EMHI: Jeg er i hvert fall ikke en anywhere. Jeg klarer ikke å se hvordan det å tilhøre en gruppe i seg selv kan være begrensende – så lenge samfunnet ikke klistrer ulike stereotypiske definisjoner på den. Det er lett å erklære seg fri fra gruppen hvis man ikke har erfart et liv i kamp. Men det gjelder jo ikke alle. Ikke alle kan velge slik. Velger man å være en synlig same, slik jeg har gjort – en politisk handling i seg selv, fordi det vekker så mange reaksjoner – da assimilerer jeg meg selv, da må jeg undertrykke store deler av meg selv. Men heldigvis foregår det en revitalisering av samisk kultur nå. Vi befinner oss i en kritisk fase i gjenoppbyggingen av et marginalisert folk.

CK: Er det mulig å snu på det? Og si at hvis jeg tok på meg en kofte, og ikke på en latterliggjørende måte, så er det med på å bygge opp under aksept, ja til og med utbredelse av samisk kultur? Siden det meste av kultur uansett er basert på lån, tjuveri, kopiering og inspirasjon.

EMHI: Det du i så fall ikke forstår helt, er at en kofte ikke er et rent estetisk plagg. En kofte er en intrikat vev, bokstavelig talt, av tegn. Kontrollspørsmålene til en som vil gå kledd i kofte, er: Hvilken kofte velger du? Hva kan du eventuelt komme i skade for å utvanne? For når du ifører deg en kofte, sier du samtidig hvor du er fra. Alt fra knapper, koftekanter, søm og så videre signaliserer det. Koften er ikke bare til pynt. Tror man det, vil disse signalene forsvinne. Men det er mulig å bli integrert i det samiske samfunnet på et slikt nivå at man aksepteres som koftebærer. Og det finnes mange måter man kan bli en same på, for eksempel ved å gifte seg inn i en familie – eller ved å bli adoptert.

CK: Hva er en same?

EMHI: Det er det vanskeligste spørsmålet du kunne ha stilt meg. Akkurat nå har vi en identitetskrise i Sápmi. Det ligger litt i tiden å ta tilbake samisk kultur. Den er blitt mer populær, og da dukker det også opp dem som vil kapitalisere på den. Mange som har samiske røtter, og vil finne tilbake til dem, opplever at de ikke er velkomne i det samiske miljøet, og det er veldig trist. Dette er potensielt en utrolig betent debatt, som jeg tror er på vei. Skal man stemme ved valget til Sametinget, er det jo visse kriterier man må oppfylle for å kunne melde seg inn i samemanntallet. Ett av dem − at du må føle deg samisk. Et annet − at du har hatt oldeforeldre med samisk som hjemmespråk, eller at foreldrene dine står oppført i samemanntallet. Det finnes folk som er registrert der nå, som ville ha havnet utenfor med dagens regelverk. Det samiske er i spill.

CK: Men hva mener du? Hva er en same?

EMHI: Jeg kjenner at jeg nesten ikke har lyst til å svare. Jeg er redd for å starte debatten på feil måte, og jeg vil ikke ødelegge for en positiv utvikling. Men jeg kan si at jeg føler meg samisk fordi moren min er samisk. Fordi jeg har samiske forfedre. Familie og slekt er viktig for meg.

CK: Men du som har skrevet en bok med tittelen Derfor må du vite at jeg er same, må da kunne si hva en same er?

EMHI: Jeg synes ikke at jeg må det, men du ga meg en idé. Kanskje jeg må skrive en bok som heter: Hva er en same? Ikke for å forsøke å komme med en fasit, men heller for å undersøke de forskjellige perspektivene. Slik jeg ser det, er det en stor splittelse innad i det samiske miljøet nå. På Sametinget står Nordkalottfolket mot Norske Samers Riksforbund. To store partier. Noen vil modernisere, andre vil bevare. Jeg har veldig respekt for denne prosessen, det er mange fallgruver, og jeg ønsker ikke å støte noen. Jeg trenger å skrive en bok for å kunne besvare spørsmålet ditt. Dessuten er det kinkig å snakke om genetikk i et moderne, globalisert samfunn. Det verste jeg kan tenke meg, er å beskyldes for å ha et etnosentrisk verdensbilde. Jeg vil være med på å løfte det samiske folk, men ikke over andre. Likestilling er målet mitt.

CK: La oss anta at jeg seriøst går inn for å lære meg samisk, å gå opp i det samiske og virkelig identifisere meg med det – kan jeg da som etnisk nordmann påberope meg å være same? Parallellen er muligens litt søkt, men du skjønner hvor jeg vil hen.

EMHI: Min identitet er uten tvil basert på hvor jeg kommer fra, hvor jeg har vokst opp, hvor jeg har røttene mine. Det finnes dem som kanskje går i kofte og har lært seg bedre skriftlig samisk enn meg, men som jeg likevel ikke ser på som samer, fordi noe mangler: De er ikke del av en samisk historie eller familie. Men jeg er åpen for å skifte perspektiv.

CK: Du kaller deg en ambassadør for din generasjons samer. Hvordan kan du tale for dem som er samer og ikke vil iføre seg kofte, ikke er opptatt av joik og så videre?

EMHI: Ingen kan snakke på vegne av en hel folkegruppe. Men man kan være en ambassadør og likevel ikke snakke på vegne av alle – nettopp ved å belyse at man ikke gjør det. Vi er et mangfoldig folk, en mangfoldig generasjon. Jeg ønsker å bidra til å heve stoltheten til samer generelt – det gjelder alle. At det å være same i seg selv ikke skal kjennes som noe negativt.

CK: Men hvordan skal du være en ambassadør for dem som ikke assosierer seg med de kulturelle attributtene jeg nevnte?

EMHI: Jeg sier ikke at det jeg ikke er opptatt av, ikke er viktig. Men det er jo også et faktum at det er visse hjørnesteiner i samisk kultur. Jeg har aldri møtt en same som ikke mener at samisk språk er viktig for det samiske samfunnet. Eller som ikke mener at kofta er viktig. Det er vanskelig for meg å se for meg et eksempel på det.

CK: Jeg kan gi deg et eksempel: en slags Danby Choi-aktig same. Det kan vel tenkes at det finnes slike samer også?

EMHI: En slik Danby Choi ville ikke trengt en ambassadør i det hele tatt! En som tar avstand fra fellesskapet, gjør ikke det. Eller hvis du er, la oss si, en sekulær muslim. Ja, det finnes mange samer som ikke joiker, som ikke snakker samisk, og som ikke bærer kofte. Men jeg forsøker å kjempe for det som er truet. Ved å kalle meg selv en talsmann, ansvarliggjør jeg meg selv og gjør meg sårbar for definisjonsmakt. Men jeg har aldri hevdet at jeg er verdens beste ambassadør, eller at jeg klarer å snakke for alle. Hele meg kan ikke representere hele andre. Men jeg er en representant.

CK: Hva synes du om begrepene «minoritet» og «majoritet» – er de begrensende eller nødvendige?

EMHI: De er bevisstgjørende og nødvendige for å beskrive min virkelighet. Og så håper jeg jo at folk har hjernekapasitet nok til å innse at begrepene kan romme veldig mye.

CK: Hvordan ser du for deg at vi kommer dit at skillet mellom de to opphører, i den forstand at ingen betydelige gjensidige gnisninger vil forekomme?

EMHI: Jeg ser ikke enden på den veien, men jeg følger den fordi jeg ikke finner en annen, og fordi urettferdighet ikke kan stå uimotsagt. Det ville ha vært det samme som å stå på rasistenes side. Derfor må vi heve stemmen. Av og til holder jeg på å gi opp. Jeg kan føle at ingen lytter, at ingenting nytter. Da setter jeg meg ned på gulvet og gråter og tenker at vi ikke kommer noen vei. Men jeg må tro at det nytter å snakke sammen. Å være same begrenser meg ikke. Men majoritetsbefolkningens blikk begrenser meg. Akkurat nå har vi en identitetskrise i Sápmi.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i vår søsterpublikasjon Samtiden.