Portrettbilde av Gábor Schein

Gábor Schein

Et annet elveløp? Litteratur og politikk i Ungarn

Når servilitet er blitt en dyd, og frihetslengtende forfattere tvinges i indre eksil.

I Øst-Europa har generasjoner før oss om og om igjen opplevd tause og ofte usynlige tragedier, som beskrevet av den russiske poeten Anna Akhmatova:


Som en elv ble jeg

vendt om av den rå epoken.

De forandret livet mitt. Inn i et annet elveløp

rant det, forbi det andre,

og jeg kjenner ikke kystene mine.1

Det er ingen ubetydelig person som skriver dette. En dikter, som med urokkelig mot viste at selv et enkelt menneske, tilynelatende alene og uten midler, men fri i dypet av sin sjel, er i stand til å stå imot maktens brutale overgrep og krigens kynisme. Hvis det var et liv og en lyd som bruste – og bruser den dag i dag – i frihetens og kulturens elveløp mellom Vladivostok og Øst-Berlin, så er det nettopp stemmen til Anna Akhmatova. Og likevel skriver hun altså at vanskelige tider har ført henne bort fra hennes vei, hun ble ledet inn i et annet elveløp.

Det var ikke hennes ønske å bli en integritetens sårbare helt, eller et ensomt menneske som sørget over vennskap og kjærlighet, men hun ble det. Det var det nødvendige og naturlige valget som fikk hennes indre frihetstrang til å reagere på Stalins terrorregime. Og imens ble andre håpefulle unge slubberter regimets sleipe tjenere, og tåpelige og arrogante pappskaller ble direktører av ymse slag, redaktører og paranoide ministre. Slik var skikken i Sovjetunionen, og denne skikken lever fremdeles i vår sørgmodige del av verden. Men hvem vi blir, er til syvende og sist spørsmål om individuelle valg. De som bor i Ungarn i dag, lammes lett av bitterhet. Men om ikke andre, så kan Anna Akhmatova fortelle oss at Ungarn i øyeblikket er som et vennlig sanatorium sammenlignet med de tider da «halve landet sendte folk i fengsel, og halve landet satt i fengsel». Risikoen for slikt er langt mindre her og nå. Livene våre er ikke mer enn en fyrstikk som ripes langs esken, men om den lille gnisten blir til en flamme på et stearinlys, eller om den kommer til å antenne skoger, er opp til oss.

Siden første verdenskrig har Ungarn alltid – med unntak av tre korte år fra og med 1945 til og med 1947 – levd under diktatoriske forhold. De mentale refleksene, som la til rette for tilblivelsen av den nåværende statsministeren Viktor Orbáns regime på grunn av skuffelser og mislykkethet i de første tyve årene etter kommunismens fall, og som sørger for dets fortsatte eksistens, har sine røtter i generasjoners livsstrategier. I generasjoners rådløshet og hjelpesløshet. Det kjente, selv om det er uutholdelig, gir en pervers trygghet. Pussig nok også til den som avviser det hele. «Kynisk pugging av løgner, utryddelse av elitens verdier, kontraseleksjon, korrupsjon, falsk trygghet, ukyndig sosial omsorg kamuflert som sosial trygghet, helsevesenets forfall» – slik beskrev Imre Kertész sine omgivelser under Kádár-regimet (1956–88). Skulle jeg beskrive dagens Ungarn, ville jeg ikke ha endret noe i setningen til Kertész.

Livene våre er ikke mer enn en fyrstikk som ripes langs esken, men om den lille gnisten blir til en flamme på et stearinlys, eller om den kommer til å antenne skoger, er opp til oss.

Jeg er forfatter, og jeg ser verden hovedsakelig gjennom øynene til en forfatter. Grunntonen i ungarsk litteratur har alltid vært en tragisk melankoli, ofte ledsaget av en slags nonsjalanse overfor tilværelsen. Så, på 1900-tallet dukket det plutselig opp en til da nesten ukjent kvalitet, nemlig kombinasjonen av storhet og radikalisme, representert ved forfattere som Endre Ady, Attila József, Sándor Weöres og senere János Pilinszky. Senere slo den ut i full blomst hos Imre Kertész, Péter Nádas og Szilárd Borbély. Men disse forfatterne var aldri ensbetydende med landet Ungarn. Deres storhet og radikalisme fikk ikke vippet de rådende tankesettene ut av deres vanlige hjelpeløshet. For å få til dét ville man i første rekke ha trengt frihet og kritisk selvforståelse.

Støttepilaren til den regjerende holdningen i Ungarn er en frustrert narsissisme, som gjør at ungarere flest ikke er i stand til å skille mellom sin egen person og nasjonens imaginære fellesskap. Muligheten for selvkritikk slukkes hos alle barn allerede i skolealderen. De læres opp til at selvstendighet er noe skummelt og helt uønsket. At det å stille spørsmål ved lærerens eller foreldrenes autoritet er uttrykk for utakknemlighet, og at det å fornekte ubetinget lojalitet mot ledere er utroskap. På ungarske skoler regjerer fortsatt en kasernementalitet. Jeg er sikker på at det er her forandringene bør starte. Når det gjelder skoler, er maktmaskineriet til Orbán hemningsløst, det bygger på frykt og autoritetsprinsipper.

Den generelle stemningen i Ungarn i dag er utrolig oppskaket, nær sagt krigersk. For en liten stund siden nevnte en kvinnelig forfatter i et intervju at en av de klassiske ungarske romanene fra 1800-tallet ikke burde være pensum for 7. klasse fordi romanens kvinnesyn var uakseptabelt. Intervjuet ble straks plukket opp av pressen. Og hva var svaret? Forfatteren mottok en strøm av vulgære meldinger, hun ble trakkassert på gaten, noen stappet hundeavføring i postkassen hennes, og datteren ble mobbet på skolen.

Bilde av en bro i Budapest. Tåke.

Daniel Olah / Unsplash.

Ungarns fremtid i tåkeheimen. Fra Budapest.

Et svart hull som sluker alt

Men la meg beskrive hele den politiske situasjonen. Flertallet av medlemmene i Grunnlovsdomstolen er utnevnt av regjeringspartiet Fidesz, og viser svært sjelden tegn til uavhengig rettsforståelse. Påtalemyndigheten er også påvirket av Fidesz. Ungarn har ikke sluttet seg til Den europeiske anklagemyndigheten (EPPO). Mesteparten av pressen, radiokanalene og tv-kanalene er også kontrollert av Fidesz. Fidesz, som har to tredjedels flertall i parlamentet, holder på med å endre grunnloven som de selv har fått vedtatt. De har endret valgloven og grensene til valgkretsene. De store kristne kirkesamfunnene er økonomisk avhengige av staten, prinsippet om å skille stat og kirke er i praksis ikke overholdt. Hjemløse er stengt ute fra det offentlige rom. Staten driver negative kampanjer mot «migranter», og selv om de knapt finnes i Ungarn, presenteres de på store plakater som en stadig trussel.

Statlige medier pisker ustanselig opp stemningen mot EU, «Brussel», som de kaller det, og enkelte ledere i EU. EU sammenlignes ofte med Sovjetunionen eller Nazi-Tyskland, selv om Ungarn frivillig sluttet seg til EU, og EUs borgere støtter Ungarn med et beløp som tilsvarer 6 prosent av landets BNP. De fleste ungarskeide bedrifter er avhengige av statlige oppdrag. Korrupsjon knyttet til statlige oppdrag – som delvis er finansiert av EU-midler – foregår ikke bare på det individuelle plan, men på tilsynelatende lovlig og systematisk vis. Og mens bedriftsbeskatningen holdes lav, noe som hovedsakelig gagner multinasjonale selskaper, er personbeskatningen i Ungarn blant de høyeste i Europa.

Regjeringen har presset en stor andel av utenlandske eiere ut av banksektoren, reiselivet, landbruket, bygge- og matindustrien og media. Den har ikke lyktes med å gjøre det samme med småbedrifter og telekommunikasjon. Ifølge offentlig statistikk lever to millioner mennesker, altså en femtedel av landets befolkning, av inntekter som er under minstelønnen. Ser man på BNP per innbygger, er det kun ett distrikt i Ungarn som når opp til EUs gjennomsnitt, mens fire av syv distrikter – 60 prosent av landets areal – er blant EUs tyve fattigste regioner. Kommuner ligger i ruiner, regjeringen har gradvis fratatt dem retten til selvbestemmelse, brorparten av skatteinntektene, råderett over skoler og helseinstitusjoner. Skolene har ikke anledning til å sette sammen sitt eget pensum, og det er slutt på fritt valg av lærebøker, det er bare mulig å bruke lærebøker som er laget sentralt og som bygger på statens ideologi.

Skolene får ikke støtte til metodologisk og pedagogisk fornyelse. Nivået på undervisningen er svært lavt, pedagogiske prinsipper følger mønstre fra flere tiår tilbake i tid. Klasseforskjeller og graden av segregasjon i skolesystemet øker stadig, og skolesystemet er ikke med på å minske klasseforskjellene, tvert imot, de øker eksponensielt. Vitenskapsakademiet har mistet nettverket sitt, forskning hører nå direkte innunder regjeringen. Regjeringen har tvunget Central European University til å flytte ut av landet (store plakater hisser opp stemningen mot den ungarsk-amerikanske finansmannen og filantropen György Soros, og CEU ble kalt Soros’ universitet). Eierskapet til flere statlige universiteter er blitt overført til stiftelser hvis styre utelukkende består av Fidesz-politikere og regjeringsnære personer med økonomisk bakgrunn, universitetsledelsens autonomi har opphørt.

Arbeidsvilkårene for uavhengige organisasjoner (NGO-er) er blitt innskrenket, og slike organisasjoner er ofte utsatt for trakassering fra politiet. De fleste teatrene er underlagt statlig kontroll, nå sist også Teaterhøyskolen (SZFE), og studenter og lærere er blitt offentlig stemplet. Arbeidsrettslige vilkår er blitt endret, og lovlig streik er praktisk umulig. Det er blitt lettere å si opp ansatte, og arbeidstiden kan fritt økes av arbeidsgiveren.

Det er to momenter man kan legge merke til i denne oppramsingen. Det ene er at aktørene i det ungarske samfunnet de siste ti årene har fått innskrenket sin autonomi til et minimum. Orbán-regimet har bestrebet seg på å sentralisere alle samfunnsfunksjoner innen økonomi, utdanning, rettspleie og informasjonsformidling. Makten er konsentrert hos statsministeren. Det andre momentet man kan se av oppramsingen, er at det som nå skjer i Ungarn – selv om det er utenkelig i et demokrati og derfor danner et farlig mønster for de andre statene i Sentral- og Øst-Europa – ikke står i motsetning til kapitalismens prinsipper og praksis. Ungarn har vendt tilbake til en statskapitalistisk modell, og den ungarske regjeringen får støtte fra tyske investorer, hovedsakelig innen den tyske bilindustrien.

Muligheten for selvkritikk slukkes hos alle barn allerede i skolealderen. De læres opp til at selvstendighet er noe skummelt og helt uønsket.

Alle versjoner av despotiske regimer i det 20. århundre har etterlatt seg språklige spor. Arven deres er klar. Den viktigste kilden til makten er språket. Den som gir samfunnet språk, har også makten. For den som setter ord på den nye virkeligheten, den som etablerer språket til den store kamuflasjen, der løgn ikke lenger er løgn, drap ikke er drap, åpner det seg nye horisonter. Historien om språkets fall kommer best til uttrykk i poeten Paul Celans tale da han hadde mottatt en litteraturpris i Bremen: språket «må gjennomgå sin egen taushet, må gjennomgå den grusomme fortielsen, det må gjennomgå tusen mørke dødbringende taler. Og det har gjennomgått alt dette, men har ikke ord for det som har skjedd». Fidesz, og Viktor Orbán personlig, har i årevis brukt et militarisert språk. Dette språket fratar verdigheten til menneskene han utpeker som fiender. Dagsaviser som er i hendene til Fidesz, omtaler opposisjonen og de som løfter sin røst i protest, som «sykdomsfremkallende» og som «dyr som sprer sykdom». I journalistikkens retorikk blandes ordbruken fra 30-tallets propaganda og 50-tallets kommunistiske, krigerske arroganse. Samfunnsvitere påstår at språkbruken egner seg godt til å holde på Fidesz’ velgergruppe, ved at dets fiender utpekes og dehumaniseres. Det er språket for store ommøbleringer – at sannheten hele tiden tilpasses samfunnsendringene – som hindrer offentlig tenkning. I språket til Fidesz er den servile og den ettergivende en helt. Den som lengter etter frihet, er nasjonens svøpe.

Innholdet i skoleundervisningen er også blitt endret, særlig innen historie og litteratur. Målet er å konstruere en historie der den ungarske nasjonen som vokter sin uavhengighet, alltid gis offerets rolle. Slik får den en moralsk legitimitet, og ettersom den aldri begår feil, behøver den verken å lære eller utvikle evnen til forandring. Det nye lærestoffet på videregående skoler gjenspeiler en antimodernistisk kanon, som ikke klarer å kvitte seg med bildet av den nasjonale ulykken, som er svært patriarkalsk, og som får utløp for aggresjon gjennom den kollektive klagesangen.

Anerkjennelse av modernisering og likestilling, venstreorienterte eller feministiske synsvinkler er utenkelig innenfor disse rammene. Det er ikke plass til selvstendig argumentasjon og tenkning. Verker av Imre Kertész har blitt fjernet fra grunnpensumet for eksamen artium, han er blitt erstattet av nazisymaptisøren Albert Wass, som er av atskillig svakere estetisk kvalitet. I Orbán-regimet har det gått inflasjon i bruken av ordet nasjon. Tobakksbutikken, gass- og strømselskapet, avfallshåndteringen og folkehelsen benevnes nå alle som «nasjonale». Det samme gjør idretten, offentlige tjenester, arbeidslivspolitikk, kontoret for mattrygghet, hesteveddeløp, lærebokforlaget og korttidsstrategien. Institusjoner for menneskelige ressurser, talent og human reproduksjon er også «nasjonalt». Fra «den nasjonale tobakksbutikken» til «den nasjonale folkehelsen»: Nasjonen er den viktigste referansen, det viktigste våpenet og den truende tomheten. Et svart hull, som sluker alt, tiden, språket og staten. Staten som summen av fornuftige offentlige funksjoner har opphørt å eksistere. Den er erstattet av en kime som strekker seg og vokser i alle retninger.

Litteraturens politikk

Landet mitt er imidlertid bare en liten prikk på jordkloden. Hele økologiske systemer går under foran øynene våre, regioner mister retten til å fortsette sin eksistens, og det finnes knapt noen bortgjemte steder som ikke er omspunnet av det digitale nettet. Hva gjør så litteraturen i dette lille europeiske landet? Ser vi, ønsker vi å se hva som skjer? Vet vi hvordan menneskene som formes av denne politikken, blir? Kjenner vi de svakes frykt, de sterkes likegyldighet, kjenner vi ydmykelsens drepende natur? Det er ikke makten som er ansvarlig, men vi, tusen ganger vi som tier når vi skulle snakke, når vi skulle handle, ofre noe og strekke ut en hånd til de ydmykede. For det er ikke språket som lyver, det er vi.

Har litteraturen nok motstandskraft til å stå imot maktens og markedets virkelighet? Det er naturligvis en forskjell mellom makt og marked. Forfatteren kan bli inspirert til kunstnerisk fornyelse av mulighetene i selve stoffet, og også av markedets realiteter, men neppe av maktens realiteter. Likevel tror jeg at ekte litteratur kun kan skapes gjennom motstand. God litteratur står imot det falske, som er ferdig servert og som ofte er som forventet av lesere, ved å skape en ekte form og forsøke å rehabilitere virkeligheten og å skape en bedre versjon av den. God litteratur svarer på et rop fra en indre frihet, selv om den ikke uttrykker det direkte. God litteratur sanser prosesser som foregår i språket, og brenner for å ta dette radikale skrittet igjen og igjen: Gi håp om at det er mulig.

For å forstå hvilke midler den politiske makten har i litteraturen i dagens Ungarn, må vi ta et tilbakeblikk på tiden da bokmarkedet ble etablert. Det reelle bokmarkedet i Ungarn ble ikke stablet på beina straks etter kommunismens fall i 1989, men utviklet seg i andre halvdel av 90-tallet, da Soros-stiftelsen ikke lenger var interessert i å fortsette med sin generøse støtte til kultursektoren. Som på alle markeder, har produsenter, rettere sagt forlag, beskyttet seg mot usikkerhet ved en viss overproduksjon, det var slik de prøvde å opprettholde en balanse. For å minske risikoen ytterligere er det blitt stiftet konsortier som har samlet utgivelse, distribusjon og bokpresse i én organisasjon.

Uavhengige forlag og forfattere er blitt presset ut av konsortiene og dermed kastet ut i uvisshet. På grunn av relativ overproduksjon og distributørenes interesser har det ungarske bokmarkedet tradisjonelt vært styrt av jakten på kortsiktig profitt. Var det ikke kontinuerlig og betydelig kjøperinteresse for en bok, kunne den i løpet av få uker bli tatt ut av distribusjonssystemet. Logikken bak den kortsiktig profitten kvalte de små, uavhengige forlagene, selv om det var de som ofte hadde stått for, og tatt sjansen på, litterær fornyelse. De store forlagene måtte stadig balansere mellom utgivelser som brakte kortsiktig og stor profitt og prestisjetunge utgivelser. Det ungarske bokmarkedet er derfor sterkt standardisert, det holder igjen litterær innovasjon, og hver krise forsterker standardiseringen.

Jeg sitter og jobber. Eller jeg sitter og klarer ikke å jobbe. Jeg tar valg. Jeg bestemmer min egen politikk. For meg er dette litteratur.


Maktmidlene i litteraturen i dagens Ungarn er mye mer begrenset enn de var før 1989. Det finnes ingen direkte sensur. Forlagene og de store distributørene er i privat eie. Det må nevnes at litteraturens pengebehov er mindre enn filmens og teatrenes. Men små forlag er svært sårbare og avhengige av støtte. I realiteten kan de bare utgi bøker som får støtte fra Nemzeti Kultúrálils Alap (Nasjonalt kulturfond), hvor komiteen er sammensatt av regjeringsvennlige personer. De store forlagsgruppene – det er to slike grupper i Ungarn – er ikke avhengig av støtten. Det har riktignok vært forsøkt en ordning der regjeringsvennlige bedrifter skulle få kjøpe andeler i konsortier som dominerer utgivelse, distribusjon og bokhandlene, men det ble det ikke noe av.

Imidlertid er forfatternes situasjon nokså vanskelig. Bare noen få klarer å leve av royaltyen de får for utenlandske oversettelser. De beste av de eldre forfatterne får en livslang kunstnerlønn, noe som Fidesz ikke har endret. Regjeringen har etablert stipendprogrammer for unge forfattere, og for forfattere som tilhører mellomgenerasjonen, men å akseptere stipendene betyr støtte og legitimering av maktens kulturelle bestrebelser. De siste årene har det oppstått et dypt skisma mellom forfattere som aksepterer, og forfattere – som undertegnede – som tar avstand fra statlige stipender. Dessuten støtter regjeringen forfatterforeninger som har alliert seg med den, mens forfatterforeninger i opposisjon kjemper for å overleve.

Private mesener finnes omtrent ikke, fordi ingen store bedrifter er interessert i å bli stemplet som maktens motstandere. Regjeringen har også stiftet et agentur som skal ha kontroll over utenlandske utgivelser og oversettelser av ungarske bøker, samt over Ungarns deltakelse og programmer på bokmesser. Kulturpolitikken har til hensikt å etablere en ny elite både i teaterverdenen og i litteraturen. Den tilstreber å utvikle en samtidslitteratur – også likt av publikum – hvis estetiske prinsipper og virkelighet harmonerer med Fidesz’ populistisk ideologi. Dette målet er foreløpig ikke nådd.

En god illustrasjon på situasjonen er det faktum at arven etter de viktigste ungarske forfatterne – Imre Kertész, Péter Esterházy og György Konrád – er plassert i Akademie der Künste i Berlin, fordi forfatterne og deres familier mente at manuskriptene ville få en mer fortjent plass der enn i Budapest. Alt tyder på at manuskriptene til Péter Nádas også vil havne i Berlin. Og alt dette mens regjeringen bruker uhorvelig mye penger på propaganda og refererer til nasjonal stolthet. På denne måten er verdifulle verk som representerer ungarsk kultur, og som en gang vil kunne spille en viktig rolle i landets kulturelle og mentale fornyelse, blitt tvunget i et slags eksil.

Over spurte jeg hva litteraturen gjør. Men fra mitt ståsted, jeg er jo forfatter, finnes ikke litteratur. I realiteten finnes den ikke. Det finnes forfattere, bøker, verker under arbeid, setninger som venter på å bli avsluttet. Tvil og svar. Fortvilelse og håp. Her og nå, i dette landet, på dette kontinentet. Jeg sitter og jobber. Eller jeg sitter og klarer ikke å jobbe. Jeg tar valg. Jeg bestemmer min egen politikk. For meg er dette litteratur. Min frihet som jeg synliggjør i offentligheten. Og om livet mitt er en erstatning? Som alle andre historier, kunne livet mitt ha blitt annerledes, jeg kunne ha tatt andre og bedre valg. Jeg erstatter det ikke, jeg kan ikke erstatte det med noe. Jeg lengter ikke etter et annet liv. Det er jeg som er ansvarlig for det. Elvebredden overrasker med sine buktninger, ville planter og dyr, men jeg kjenner dem som mine. Det er min tid, min plass et sted i Europa, et sted på planeten. Jeg skriver, leker, tar valg og eksperimenterer. Jeg er en fri opposisjon.

Teksten er oversatt fra ungarsk av Eva Dobos, og er et resultat av et samarbeid mellom Samtiden og Den norske Forfatterforening, og støtte fra Fritt Ord.

Om forfatteren

Gábor Schein er forfatter og bor i Budapest. Han er professor i ungarsk litteratur ved Eötvös Loránd-universitetet. Schein har skrevet en rekke diktsamlinger, romaner, og skuespill. Han har også mottatt flere litterære priser, blant annet József Attila-prisen og Milán Füst-prisen.

Foto av forfatteren: Lenke Szilágyi.

Referanser

  • 1 Linjene er hentet fra Nordlige elegier, femte del (1945), av Anna Akhmatova, og oversatt av Christian Kjelstrup.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse