Kjersti Bjørkmo

Å sovne som løve og våkne som pusling

Det finnes sikkert hyggelige mennesker som liker å stå opp tidlig. Sånne som ikke straks gir seg til å bore i veggene, eller strekker seg i senga og tenker «for en herlig morgen, jeg tror det er best jeg går ut på verandaen og starter opp sirkelsaga».

Søvnen har alltid vært et mysterium for meg. A-menneskene og hvordan de egentlig har det inni seg, er heller ikke til å forstå seg på. Jeg har kanskje ikke møtt dem med all verdens nysgjerrighet heller, ettersom jeg alltid har vært litt redd for at de skal plage meg.

Det finnes uendelig mye stoff om søvn på internett, av varierende seriøsitetsgrad. Folk elsker å snakke om søvn. Jeg også. Jeg leser at sjiraffen, stakkar, er så sårbar hvis den legger seg ned på bakken at den kun sover i gjennomsnitt tretti minutter i døgnet. Og ikke engang sammenhengende. Den sover bare noen minutter av gangen. Den krøller halsen og legger hodet på ryggen og sover som oftest stående.

Jeg leser at det lengste et menneske har holdt seg våken, som man har registrert, er elleve døgn, og jeg leser at den perfekte blund, ifølge NASA, er på 26 minutter. Og i en rapport fra britiske Sleep Council leser jeg at rikinger sover godt. Best sover de som tjener mellom 700 000 og 900 000 kroner i året. Dette er tall fra Storbritannia, så sifrene er sikkert ikke helt overførbare til norske forhold, men de som tilhører det lønnsnivået, får bare finne seg i å bli kalt rikinger i denne sammenhengen. Det er ikke akkurat en bombe at økonomisk trygghet gir bedre søvn. Alle som har ligget våken og engstet seg over forfalte strømregninger, kan kjenne seg igjen i dette. Følelsen av å være jaget. Dårlig økonomi gir sjiraffsøvn.


Ettersom jeg er oppvokst nordpå, har jeg aldri tatt dette med dagslys særlig seriøst.

Om man så vandrer videre på internettets vidstrakte sletter av informasjon, kan man grave fram tall fra en dansk undersøkelse fra Rockwool Fondens Forskningsenhed, som slår fast at A-mennesker har høyere inntekt enn B-mennesker. Ifølge den danske undersøkelsen tjener faktisk morgenfuglene i snitt sju prosent mer enn de naturlig morgentrøtte av oss. Her holder A-menneskene B-menneskene i et nakkegrep. De legger seg tidlig og sover sin rikingsøvn med sin høyere snittlønn, så står de opp og herjer og bråker fra klokka sju om morgenen, slik at de av oss som har benyttet nattens stille timer til annen verdiskapning enn søvn, blir tvunget ut av sengen etter at knapt halve søvnbehovet er oppfylt. B-mennesket er på denne måten dømt til å hangle rundt som et forhutlet spøkelse i en A-rigget verden, helt til B-mennesket kvikner til sånn i 18-tiden, når den indre klokken endelig har kommet i takt med seg selv. Videre viser diverse statistikker, ikke uventet, at A-mennesker generelt gjør det bedre på skolen (dette endrer seg på universitetsnivå, da den enkelte har større frihet til å planlegge dagen etter egne behov), har høyere­ konsentrasjonsevne, mer selvdisiplin og er mindre disponert for ­depresjon og psykiske lidelser. På den lyse siden kan man lese at å være søvnløs gir noe som ligner på alkoholrus. Etter tjuefire timer uten søvn har man en sinnstilstand som tilsvarer én promille, ifølge NAF. Det er da noe å ta med seg.

Ettersom jeg er oppvokst nordpå, har jeg aldri tatt dette med dagslys særlig seriøst. I mitt barndomshjem drakk de voksne kaffe til alle døgnets tider, naboer kunne stikke innom med nybakte wienerbrød rundt midnatt, vi virret blindt rundt i døgnet, engelsksetteren vår var ihuga B-hund som gjerne dro seg til langt på dag og sparte middagsmaten sin til natten, byen var døgnvill, himmelen var døgnvill. Det var lyst om sommeren og mørkt om vinteren, og måsene skreik kontinuerlig.

Det finnes visstnok en teori om at årsaken til at menneskeheten rommer genetisk disponerte A- og B-mennesker, opprinnelig var å sikre at noen til enhver tid var våkne og passet på at leirbålet ikke brant ut i steinalderen. Jeg har ikke undersøkt kildene til bunns her, kanskje det bare er en røverhistorie, men jeg liker metaforen teorien byr på her jeg beveger meg stille rundt i huset mens de andre for lengst har sovnet. Jeg sitter ved tastaturet og passer på at leirbålet ikke dør ut.

Rundt tjue prosent av oss er B-mennesker, og tjue prosent er A-mennesker. De resterende seksti prosentene er noe midt imellom, slår søvnforskerne fast. Alle har en genetisk kodet biologisk klokke i seg, og hos B-menneskene har den klokka mer enn 24 timer, mens A-menneskene har et indre døgn på under 24 timer.

Dette med å sove hele natten sammenhengende er et relativt moderne påfunn. Man vet at det tidligere var vanlig å fordele søvnen på to firetimersperioder. I glipen mellom de to periodene sto man opp og gjorde andre ting. I middelalderen var folk dessuten fryktelig mørkredde, så de ville helst både sove og være våkne i flokk, mens Satan og andre kjipinger smøg seg rundt hushjørnene i tussmørket. 8–8–8-samfunnet, der døgnet er inndelt i åtte timer jobb, åtte timer fritid og åtte timer søvn, oppsto med industrialiseringen. En slik søvnmodell var perfekt tilpasset industrisamfunnets krav til effektivitet og fast arbeidstid. En modell fra det sene 1700-tallet, altså, som ved en slags sommerfugleffekt har ført til at min venn Christopher, et hardbarka B-menneske i 2021, slenger nøkler ned til sine gjester i en plastpose når de ringer på, mens han roper DET ER DEN STORE NØKKELEN, DU MÅ BRUKE LITT KRAFT, fordi, og dette er hans ord: «De satans morgenfuglene som har slått seg opp i låsmonteringsbransjen, ikke eier respekt for prekariatets fotsoldater, som ikke står opp før etter klokka 13.» Han er den eneste i blokka som ennå ikke har fått installert dørtelefon. Han har aldri vært våken når de har ringt på.

Dårlig økonomi gir sjiraffsøvn.

B-mennesket sovner som løve og våkner som pusling. Dette er min egen forskning. Med A-mennesket har jeg alltid antatt at det var motsatt. Jeg spurte en god venn som er utpreget A-menneske om saken. Hun svarte: «Det er en plage å være A-menneske. Jeg misunner dere som sover lenge. Én gang sov jeg til klokka 9. Det var vidunderlig.» Jeg mistenker at hun ikke er representativ.

Det er forvirrende å våkne. Hver morgen finnes det en fase, en gråsone, mellom den ansvarsløse søvnen og det som må regnes som ens fulle fem. En (ideelt sett) sakte glidning fra gud vet hvor, og inn i den fysiske verden med trær, hår, kråker, tannkrem, fluer og stolbein. I glidningen, mens kroppsdel for kroppsdel vekkes til liv, går hjernen gjennom sine kontrollspørsmål: Hva skjer? Må jeg noe sted? Har jeg dårlig tid? Er noen sinte? Har jeg sorg i hjertet? Kan jeg glede meg? Og noen dager er svarene: Uhm-øh, nei, nei, tror ikke det, nei og ja. Da smaker kaffen himmelsk.

Om forfatteren

Kjersti Bjørkmo er født på Vestvågøy i Lofoten, vokste opp i Tromsø, og bor i Oslo. I 2014 debuterte hun med diktsamlingen Jeg har prøvd å bli venn med dyrene.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse