Louisa Olufsen Layne

Oslo-paradokset

Hvordan man snakker om Oslo har også konsekvenser.

En av de morsomste leseopplevelsene jeg hadde i fjor var romanen Hør her’a! av Gulraiz Sharif. Den handler om 15-åringen Mahmoud og lillebroren hans. Jeg liker tempoet til Sharif. Boken har en heseblesende og energisk kvalitet som bryter med overforbruket av skildringer med korte setninger og mange punktum i norsk samtidslitteratur. Tankene hopper fra høyt til lavt, fra det latterlige til det eksistensielle. Stilen har noen av de samme kvalitetene jeg liker hos Dag Solstad. Sharif skriver pratsomme, snirklete setninger med mange kommaer, stappfulle av interessante og ikke minst morsomme observasjoner av samfunnet. Mye er egentlig overkill, men det er det som gjør det så bra.

Jeg kjenner meg ikke igjen i alt Sharif skriver om, men jeg kjenner meg igjen i rytmen hans. I essaysamlingen History of the Voice hevder den karibiske poeten Kamau Brathwaite at alle steder har en egen rytme. Jeg er fra Oslo, og jeg assosierer rytmen til Sharif veldig med Oslo. De fleste jeg vokste opp med vekslet mellom ulike språk, overdrev og snakket alltid som om de hadde dårlig tid. For millennials som meg med bakgrunn fra et flerkulturelt Oslo, og som så fem timer amerikanske sitcoms på TV 3 og TV Norge hver dag etter skoletid, var sakteprating verken et ideal eller et praktisk alternativ.

I Norge finnes det et kulturelt hierarki som gjør det mer politisk korrekt å promotere bygda enn byen.

Slike stedsassosiasjoner er subjektive. Derfor vil vi nok aldri bli helt enige om hva som kjennetegner en by som Oslo. På et tidspunkt i Hør her’a! tenker Mahmoud over hva Oslo representerer for ham: «Sverger de burde hatt en egen nasjonalitet på passet, Oslosk. Så hvis noen hadde spurt meg hvor jeg kommer fra, hadde jeg sagt rett ut ‘jeg er fra Oslo, jeg er oslosk’. Identitetskrise ferdig, brur.» Mahmoud illustrerer hvordan Oslo har hatt samme funksjon i Norge som mange hovedsteder i andre land. Hovedsteder har vært steder der innvandrere, LHBT-personer, folk fra hele landet som søker anonymitet og frihet, og folk som ikke passer inn i rådende normer for livsstil eller ideer om nasjonalitet, har skapt seg et hjem på egne premisser.

I britisk sammenheng har mange, inkludert Steve McQueen med sin serie Small Axe som vises på NRK i vår, satt fokus på London som multikulturell verdensmetropol. Dette multikulturelle aspektet beskriver også Nazneen Khan-Østrem i boken London (2019). Selv om London huser verdens finanselite, har byen også skapt hybridkulturer som dub, jungle, garage, rave og grime. Den populære TV-serien It’s a Sin viser hvordan homofile menn fra hele Storbritannia dro til London på 1980-tallet for å leve åpne liv. Pet Shop Boys’ hit «West End Girls» handler om hvordan byer er fulle av klassemotsetninger og kulturkonflikter, men også har en nerve som suger folk inn og til hverandre: «In a West End town, a dead end world / The East End boys and West End girls.» Det er få britiske kommentatorer innenfor politikk eller kultur – i hvert fall ikke på venstresiden – som ikke anerkjenner at London representerer kulturelt mangfold i britisk nasjonal sammenheng, selv om byen også er finanselitens lekegrind.

Oslove?

Oslo er ikke London, men Oslo er Norges mest mangfoldige by. Hvor passer egentlig Oslo som mangfoldssentrum inn i de pågående diskusjonene om by og land? Jeg påstår ikke at dette mangfoldet ikke finnes mange andre steder i landet. Men i den grad Oslo er et sentrum i dag, er det også et sentrum for dette. Hvorfor har den norske venstresiden en tendens til å underkjenne det mangfoldige, tolerante og sosialt progressive aspektet ved urbanitet? Hvorfor er ikke forsvaret for urbanitet (med mangfoldet det i praksis innebærer) en typisk venstresidekampsak i Norge? Men i Norge finnes det et kulturelt hierarki som gjør det mer politisk korrekt å promotere bygda enn byen. Og å antyde at å snakke ned byer kan ha noe konservativt ved seg, eller bære i seg en egen form for klasseforakt, er ikke populært i 2021.

Selv om de fleste som kritiserer sentralisering ikke ønsker det, bidrar mange i praksis til å usynliggjøre store grupper når de setter likhetstegn mellom hovedstaden og elitemakt, og overser mangfoldet som er en like stor del av det som gjør Oslo til Oslo. For eksempel har Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen beskrevet den såkalte bunadsgeriljaen som resultatet av en bred «folkelig allianse» (21.01.21). Det stemmer sikkert, men bevegelser med utspring i Oslos politiske eller kulturelle grasrøtter og motkulturer blir nesten aldri beskrevet som folkelige allianser. Bonderomantikken står fortsatt sterkt i norsk kulturdebatt, og det har negative sosiale konsekvenser for byfolk. En av dem er at arbeiderklassen deles inn i «verdige» og «uverdige» politiske subjekter. Den urbane arbeiderklassen havner i den siste kategorien.

Hvor passer egentlig Oslo som mangfoldssentrum inn i de pågående diskusjonene om by og land?

Distriktsopprørets kamp mot maktsentralisering og for at folk skal ha større påvirkning på sitt nærmiljø, er forståelig. Mange fra Oslo som ikke er i noen maktposisjon (med andre ord det store flertallet), vil kjenne seg igjen i denne misnøyen og ønsket om større innflytelse. Derfor er det synd at det offentlige ordskiftet ikke skiller godt nok mellom sentralisering som politisk prosess og Oslo som by. Oslo er ikke bare et byråkratisk sentrum, men et sted der folk blir født, blir gamle og dør. Som mange andre byer, er Oslo for øvrig et eksempel på det UNICEF med flere kaller «det urbane paradoks»: Selv om Oslo er et sentrum for makt og ressurser, er det også et sentrum for det motsatte, for eksempel relativ fattigdom. Nedsnakking av Oslo kan få negative følger for selvfølelsen og identiteten til unge som vokser opp der. Spesielt de mange uten penger og innflytelse, og som ikke har noe annet hjem. Pandemien har rammet Oslo hardt. Det har vist noen av svakhetene med et verdensbilde der Oslo først og fremst representerer privilegier. Bredere Oslo-dekning i aviser er tegn på at flere har fått nok av dette. Men at makta holder til i Oslo, må ikke nødvendigvis bety at den også er fra Oslo. Noe jeg lurer mye på, er hvorfor vi aldri hører noe om dem med makt i Oslo og som også har personlige forbindelser til mer lokale maktnettverk i distriktene. De som har en fot i begge leirer, har gode forutsetninger for å lykkes i Norge. Slike mer sammensatte former for makt overses når fokuset er på motsetningene mellom by og land, men ikke på å kartlegge nøyaktig hvordan ulike maktnettverk er bygget opp og flettet sammen på kryss og tvers av landet. Slike spørsmål burde stilles litt oftere hvis målet med Oslo-kritikk er å avdekke makt, og man ikke vil risikere å ende opp med å tilsløre den. ​

Om forfatteren

Louisa Olufsen Layne er postdoktor ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på afroamerikansk, karibisk og svart britisk litteratur. I «Louisas verden» vil hun tilføre norsk kulturdebatt internasjonale perspektiver.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse