Portrettbilde av Sturle Vik Pedersen

Sturle Vik Pedersen

Portrettbilde av Markus Gaupås Johansen

Markus Gaupås Johansen

Hvordan ta vare på økonomisk vekst og samtidig sikre et OK miljø

Alle vil løse miljøproblemene, men vekstmotstanderne har ikke skjønt noen ting. Å si «stans løsningen» gir ikke mening.

Samtiden spør

Kan klimakrisen løses? Hvordan?

MGJ og SVP: – Ja, det kommer vel ganske godt fram i vår artikkel, gjør det ikke? Skjønner ikke hvorfor vi må svare på dette en gang til. Det er ikke en optimal utnyttelse av et tidsskrifts ressurser å måtte gjenta oss selv på denne måten. Hvordan? Men igjen: Dette står jo i artikkelen! Har ikke redaktøren lest gjennom den før bladet går i trykken? Vi forlanger å få snakke med styrelederen! Vi kommer ikke til å svare på noen flere spørsmål før vi har hørt fra ham.

Hvorfor insisterer noen på at verden går i gal retning? Og hvorfor mener atter noen at den økonomiske veksten er grunnen til at verden går i gal retning? Grunnen er at folk flest – og i alle fall disse noen – ikke er økonomer.

Gjennom en årrekke har vi arbeidet med emnet «grønn økonomi». Sammen står vi bak en rekke internasjonale publikasjoner, og vi har opparbeidet oss mange rekker med anerkjent kompetanse. Det er nesten utrolig at vi rekker å skrive en artikkel i Samtiden når vi samtidig må rekke alle de internasjonalt anerkjente deadlinene. Bakgrunnen for denne artikkelen er at vi har skrevet en rapport på oppdrag fra Finansdepartementet som heter «Bærekraftig vekst i en sunn økonomi hvor vi alle er vinnere».

Mens mange miljøpolitikere er opptatt av å ta vare på miljøet, som angivelig skal være truet av økonomisk vekst, er vårt fagfelt det motsatte. Vi driver med vekstvern. Hvordan ta vare på Moder vekst uten for store inngrep fra miljøet? Dette har vi regnet oss fram til svaret på (i en internasjonal årrekke).

Aller først: Når man skal formidle forskning, er personlige anekdoter den beste måten å begynne en artikkel på. Dette er et av de viktigste funnene vi har gjort etter å ha studert resultatene av Google-søket «economic presentation for non-economist humans». Som økonomer er vi jo opptatt av hvordan man maksimerer nytte, og anekdoter er altså metoden for å maksimere nytteverdien av begynnelser på artikler.

En annen viktig grunn til at vi bruker anekdoter, er at de knuser myter om økonomer. Mange tror nemlig at vi er så kjedelige, at vi bare sitter inne på kontoret vårt og regner, og at vi aldri er ute i virkeligheten. Og disse mange tror også at vi liker bedre å lage modeller av virkeligheten enn å forholde oss til virkeligheten. «Dere bygger ikke forskningen på empiri», sier de gjerne. «Dere bare dikter opp anekdoter», sier de sikkert også.

Så her kommer den personlige anekdoten som vil gjøre alt forståelig (les: nyttig) for dere som ikke er smarte nok til å være økonomer:

En illustrerende anekdote

En varm sommerdag i Risør. «Skal si Drillos er gode om dagen», mumler en gammel fisker på kaien. «Jeg lurer på hvor lenge Gro Harlem Brundtland sitter med makten», svarer en gammel kone med røde eplekinn som ikke er så interessert i fotball. Fra et åpent vindu strømmer Rolf Løvlands «Nocturne» ut over sentrum. Du skjønner, dette er ikke nå, det er i fortiden. Vi bruker presens som et litterært virkemiddel slik at det neste kommer som en overraskelse: Denne scenen utfolder seg nemlig i 1995!

Vi var på ferie i Risør og hadde bestemt oss for å besøke en kunstutstilling, for å maksimere vår feriehygge. Utstillingen het «Boiling Earth» og inneholdt et budskap om at kloden ville bli varmere i framtiden. Et av rommene i galleriet hadde kunstneren gitt navnet «The Earth 2030». Her inne var det svært hett, nesten som i en badstue. Det var tydelig at man ville gi publikum en opplevelse av hvordan det var å leve på en opphetet planet.

Akkurat denne delen av utstillingen så ut til å gjøre et stort inntrykk på alle de vanlige folkene som var til stede. Vi – som begge var nyutdannede økonomer og følgelig er heltene i denne anekdoten – tok dette tungt: Vi visste jo at dette var en gal framstilling av verdens framtid.

Vi bestemte oss for å gi kunstneren en lærepenge han sent ville glemme. Ja, vi gikk sågar inn for å maksimere hans lærepenge. Neste dag dukket vi opp på utstillingen igjen (for å slippe å betale inngangspenger lot vi som vi hadde glemt igjen et skjerf dagen før) med et stort apparat gjemt under et mystisk klede (slapp av, senere i anekdoten skal vi fortelle hva som skjulte seg under kledet).

Mens mange miljøpolitikere er opptatt av å ta vare på miljøet, som angivelig skal være truet av økonomisk vekst, er vårt fagfelt det motsatte. Vi driver med vekstvern.

Sammen snek vi oss inn med apparatet mot det varme rommet. Da vi kom fram, så vi til vår forbløffelse at kunstneren ble intervjuet på direktesendt fjernsyn sammen med den onde ordføreren i byen. Ordføreren, som var en kjent miljøekstremist, roste kunstneren for det varme rommet mens millioner av nordmenn så på tv-programmet. Vi bestemte oss for å iverksette «Operasjon lærepenge».

«Det er vel klart for alle nå hvor ubehagelig det vil være å leve i dette klimae...», sa ordføreren til reporteren, før han ble avbrutt av en uventet luftstrøm. Det var en kjølig bris som sivet gjennom rommet, drevet fram av en høy og kraftig motor.

«Aha», sa Pedersen, som var den av oss som hadde optimalisert sine a-er. «Aha, dere har ikke tenkt på denne, hva? Det varme klimaet er ikke ulevelig hvis man eier en ... AIR CONDITION!» Det gikk et gisp gjennom tilskuerne. Alle snudde seg mot de to unge økonomene (oss) som sto foran apparatene og lot det lange håret flagre i den lindrende brisen. Tv-produsenten i Oslo grep mikrofonen og ba kameramannen zoome inn på oss mens vi forklarte hvordan verden fungerte.

«Ja, det vil kanskje blir varmere», sa Johansen, som var den av oss som ikke hadde snakket ennå, «men da vil man også utvikle ny teknologi som kan gjøre denne varmen utholdelig. Hvorfor forteller dere ikke journalistene om dette?» spurte han, og rettet en anklagende pekefinger mot kunstneren og ordføreren. Det ble helt stille i rommet, og de peneste kvinnene smilte megetsigende mot oss. Kunstneren bare sto og måpte, mens den onde ordføreren freste av sinne.

Det gikk som det måtte gå. Air conditionen ble en fast del av utstillingen, og ordføreren måtte trekke seg kort tid etterpå. Kunstneren måtte legge ned galleriet på grunn av en strømregning som plutselig ble mye høyere, og vi trakk fra utgiftene til lærepengen på skatten.

Så hvem sa at vi økonomer ikke har personlige anekdoter? Vi opplever ting vi også. Ekte ting som kan brukes i foredrag og artikler. Og fordi vi hadde rett i denne ekte anekdoten, betyr det at vi har rett i resten av artikkelen også. Det er dette forskerne kaller Ted Talks’ theorem.

Latterliggjøring av dommedagsprofeter (fase 1 og 2)

Etter den personlige anekdoten bør alle seriøse vitenskapsformidlere latterliggjøre kritikernes argumenter. Dette er et sentralt moment i Steven Pinkers argumentasjonslære for vitenskapsmenn som alltid har rett. Hvis du lurer på hvordan en evolusjonspsykolog som han kan vinne diskusjoner om historie og miljøvern mot alle verdens eksperter, så ligger svaret i denne argumentasjonslæren. Pinker er den eneste ikke-økonomiske forskeren som økonomer stoler på. Han sier nemlig det samme som våre modeller viser: Verden går framover. Eller sagt på en annen måte: Mennesket maksimerer verdensnytten.

Som økonomer har vi altså i en årrekke forsket på økonomisk vekst og miljø. Gjennom en årrekke har vi også opplevd at filosofer, kunstnere og klimarapporter advarer mot verdens undergang. Akkurat som kunstneren i anekdoten, har flere andre advart mot at vi holder på å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Grunnen er enkel: Man høres mye smartere ut når man sier at verden blir verre enn når man sier at verden går framover på alle punkter (vi er nå inne i latterliggjøringens første fase). Sannheten er imidlertid en helt annen. Verden blir faktisk stadig bedre.

Se for eksempel på denne grafen som viser antall døde i krig de siste 75 årene:

Fig. 1

Denne grafen blir trukket fram av Steven Pinker og beviser at verden går framover. Men han kunne like gjerne vist denne:

Fig.  2

En enda mer dramatisk nedgang på få år! Så da er det altså helt bevist – optimistene har rett. Og hvis optimistene har rett når det gjelder noe så alvorlig som kriger, må de også ha det når det gjelder miljø. Det er dette som er Pinkers store poeng: Går det framover på to illustrasjoner, går det nok framover på den tredje illustrasjonen også.

Det er rett og slett utrolig hvor mange ganger pessimistene har spådd verdens undergang. Lærer man aldri? På 1970-tallet fryktet flere at enkelte dyrearter skulle bli utryddet for alltid. På begynnelsen av 1990-tallet var det mange som spådde at klimaet ville bli varmere i 2020. Vi skulle få varmere somre, mildere vintre og visstnok mer flom og ras. Det høres jo helt utrolig ut at vi fortsatt er i live i 2021! (Utropstegn er et tegn på at vi nå er inne i latterliggjøringens andre fase.)

I dagens miljøpolitiske diskusjon blir det stadig flere vekstkritikere. Fra Greta Thunberg til Paven er det mange som advarer mot framskrittet. «Veksten ødelegger klimaet», hører vi gjerne. «Vi trenger en sirkulær økonomi», sier noen. Og ikke minst er det mange som sier til oss: «Pell dere ut, dere ødelegger utstillingen!»

Men hold dere fast, nå skal vi si noe som knuser myten om at økonomer ikke kan være nyanserte: Disse vekstkritikerne har forstått noe. De tar ikke fullstendig feil. Det er en sammenheng mellom økonomisk vekst og utslipp av klimagasser.

Fig.  3

Den største nedgangen i CO2-utslipp har skjedd i 2008 og 2020, i kjølvannet av

kriser i verdensøkonomien. Så da er det vel nødvendig å kutte veksten for å kutte CO2-utslippene likevel, da? (I latterliggjøringens tredje fase later man en stund som om kritikerne har rett likevel.) Nei, heldigvis ikke. Vår forskning viser nemlig at vekst og CO2 kan frakoples. Se bare hva som skjer på denne grafen her i 2030:

Fig.  4

Grønne tjenester

Hvorfor skjer dette? (For det vil skje, det framgår av grafen. Det er ingenting i grafen som tilsier noe annet.) For det første skaper ikke all vekst utslipp. Det kommer an på hva man produserer. Norge kan for eksempel leve av å produsere tusenvis av Knausgård-romaner. Utgis disse som e-bøker, vil de fortsatt skape økonomisk vekst, men gi et svært begrenset CO2-avtrykk. Ingen land har noen gang levd av å produsere e-bøker alene, men scenarioet har oppstått i flere grafer allerede.

En stadig større andel av vår økonomi er dessuten tjenestebasert. «Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre», pleide våre foreldre å si. Dette er i ferd med å bli kraftig motbevist. I dag er det flere frisører i Norge enn noen gang, og det er fullt mulig at vi en gang i framtiden alle jobber som frisører. Hårklipping gir minimalt med utslipp, og vi ser for oss at Norge i framtiden kan bli en stormakt på frisyrer. Hvis regjeringen vil, kan vi begynne å eksportere frisørtimer til Kina allerede neste år.

Noen vil innvende at man ennå ikke har funnet en god metode for å pakke og eksportere frisørtimer. Dette stemmer for så vidt, men det samme kunne man også ha sagt om norsk laks i gamle dager. Ingen trodde man kunne sende norsk laks til Kina for 100 år siden, men det kan man nå ved hjelp av ny teknologi. Eksempelet med laks beviser at dersom etterspørselen er stor nok, vil det oppstå ny teknologi som gjør det mulig å fryse ned frisørtimer som kan eksporteres til hele planeten.

Det finnes 6 milliarder mennesker som trenger hårklipp i verden (8 milliarder minus 2 milliarder babyer og eldre menn som ikke har hår). Hvis Norge bare kan klippe halvparten av alle disse, vil det medføre inntekter på rundt 12 600 milliarder kroner i året. Det er 8 statsbudsjett, det!

Vi skulle få varmere somre, mildere vintre og visstnok mer flom og ras. Det høres jo helt utrolig ut at vi fortsatt er i live i 2021!

Nå er det igjen noen som vil innvende at 3 millioner arbeidsføre nordmenn ikke rekker å klippe mer enn 420 millioner kunder før disse kundene trenger en ny hårklipp. Det er sant, men bare hvis man tar utgangspunkt i dagens marked. Kritikerne har ikke beregnet den enorme effektiviseringen som oppstår ved økonomisk vekst. I dag bruker vi 7 timer med fly til USA fra Norge. I 1914 brukte man over 10 dager på samme strekningen. En enorm utvikling! Det er altså fullt mulig at en hårklipp i framtiden blir unnagjort i løpet av sekunder. Beviset er at andre ting tar kortere tid nå enn før.

Med andre ord: Som flere anerkjente tankeeksperimenter har vist, er det ingenting i veien for at salg av tjenester kan skape kraftig økonomisk vekst og en klimavennlig økonomi.

Markedsmekanismer

Den andre og viktigste grunnen til at utslippene går ned i framtiden, er at økonomisk vekst skaper løsningene på klimaproblemene. Vekst gir oss både ressurser og teknologi til å kutte CO2-utslippene fullstendig. Mye av dette skjer allerede i dag.

Hvis du spiser Wasa knekkebrød, kan du på baksiden av eskene lese om hvordan produsenten er blitt klimanøytral. Blant annet benytter Wasa seg av vindkraft, resirkulerbart materiale og transport med tog. Etter dette står de igjen med 104 000 CO2-ekvivalenter som blir kompensert gjennom å kjøpe CO2-kvoter.

Dette betyr at hvis Wasa selger flere knekkebrød, vil utslippene stige, men firmaet vil også få mer penger å kjøpe CO2-kvoter for. Det er med andre ord greit å forurense hvis man kjøper CO2-kvoter. Dersom man forurenser mer, vil man bare få enda mer penger å kjøpe CO2-kvoter for. Så hvis alle land forurenset like mye som Norge, ville alle land ha råd til å kjøpe CO2-kvoter (les: alt ville blitt bra). Skulle man en gang gå tom for kvoter å kjøpe, er det ingenting i veien for å kjøpe dem på Mars. Den økonomiske veksten på Mars er nemlig såpass lav at det ikke er reell fare for at CO2-kvotene der oppe skal bli utsolgt på en stund. Ja, man har kanskje funnet vann på Mars, men forskerne har ennå til gode å finne Wasa-fabrikker.

Hårklipping gir minimalt med utslipp, og vi ser for oss at Norge i framtiden kan bli en stormakt på frisyrer.

Som dere ser: Hvis man innfører kvotesystemer, vil markedsmekanismene ordne opp selv. Det er helt unødvendig med forbud eller andre reguleringer. Vi som er økonomer, vet at forbud aldri er veien å gå. Forbud er nemlig kommunisme. Et eksempel på slik unødvendig kommunisme var EUs forbud mot plastsugerør i 2020. Denne bestemmelsen var et regelrett overgrep mot markedets frihet.

I stedet burde man ha løst miljøutfordringene med plastsugerør gjennom et internasjonalt kvotesystem. La oss si at Peru solgte sine plastsugerørkvoter til Danmark. Slik ville det vært mulig for glade dansker å nyte en dispenser-cola på en hamburgerrestaurant før de gikk tur til Den lille havfrue og kastet sugerøret i havet med god samvittighet.

Man kan altså styre samfunnet gjennom markedsmekanismer. I noen få tilfeller anbefaler vi også bruk av avgifter. Det er viktig å huske på at avgifter er et sterkt virkemiddel som må brukes varsomt, men det fungerer. Vi har selv utviklet ulike modeller som viser hvor effektivt man kan regulere alle former for atferd med avgifter. I en grensesprengende studie viste vi hvordan man kan bli kvitt vold mot kvinner ved å innføre såkalte konemishandleravgifter. I stedet for å bruke loven for å regulere volden viste vi at man kan regulere vold ved å gjøre den dyr å utføre. Prinsippet for systemet er at det er mishandleren som må betale. Modellene viste at vi på denne måten kan halvere konemishandling i Norge i løpet av kort tid og oppnå enda større kutt i lavinntektsfamilier.

For øvrig må man huske på at det aldri må bli for dyrt å utføre vold mot kvinner. Da vil mange menn flagge ut til såkalte konemishandlerparadis, og det kan skade den økonomiske veksten i Norge.

Ny teknologi

Per i dag trues verden av to store miljøproblemer: klimaendringer og utryddelse av biologisk mangfold. Begge problemene er nært forbundet med økonomisk vekst. FNs naturpanel har faktisk konkludert med at økonomisk vekst er uforenelig med biologisk mangfold.

Det naturpanelet ikke har tatt høyde for, er hvordan vekst skaper ny teknologi, som igjen løser miljøproblemer. Dette har skjedd mange ganger tidligere: Utslipp av svovel har vi sett blitt redusert i perioder med økonomisk vekst, blant annet på grunn av teknologi. Derfor er det ikke noe å lure på: Ny teknologi vil løse alle andre miljøproblemer også.

Foreløpig har man ingen teknologi for å få tilbake utryddete dyrearter. Slike vitenskapelige gjennombrudd har bare skjedd i filmen Jurassic Park. Og for så vidt også i Den tapte verden: Jurassic Park, Jurassic Park 3, Jurassic World 1 og 2 og den relanserte versjonen av Jurassic Park i 3D-utgave. Med andre ord: Vi har allerede ideene til hvordan vekke til live dyrearter, nå venter vi bare på at teknologien skal komme etter.

Det er mye lettere å endre skyene enn å forandre økonomien.

Biologer har også advart om hvilken katastrofe det vil være for livet i havet når klimaendringene gjør at korallrevene forsvinner. Men hvem har sagt at koraller ikke kan erstattes? I dag har vi 3D-printere som kan lage hva som helst, og med tid og stunder vil man kunne utvikle printere som tåler vann. Slik kan man printe ut nye korallrev etter som de gamle forvitrer. Det handler om tilbud og etterspørsel: Når etterspørselen fra fiskene blir stor nok, vil markedet printe ut nye rev.

I grunnen var det dette som skjedde på utstillingen i anekdoten: De besøkende etterspurte et kaldere rom. Markedet (vi) tilbød ny teknologi (aircondition) som løste problemet. Hvis du ikke tror oss, anbefaler vi at du ser nærmere på denne formelen hvor alt er forklart (V uttrykker vekst, M er miljøproblem og NT står for ny teknologi):

V+M=NT

Øker vekstraten, vil det riktignok oppstå flere miljøproblemer. Likevel, som du kan se, vil det ikke by på problemer:

V2+M2=NT4

Jo større problemer, desto flere lure løsninger. Vi ser for oss at når temperaturen stiger på kloden, vil de aller fleste av oss få muligheten til å laste ned aircondition på smarttelefonen. Dette kan uttrykkes slik:

V4+CO2=AC

Ved å maksimere problemene maksimerer vi også løsningene. Derfor er det så paradoksalt når kunstnere, filosofer og klimaforskere er motstandere av vekst. Vekst er løsningen. Ikke si «stans løsningen», det gir ingen mening. De fleste kan vel se at «nei til løsningen» ikke er noen varig løsning. Og hvorfor frykte en eksponentiell løsning? Det viktigste politikerne kan gjøre i møte med miljøproblemene, er å sikre en høy løsningsrate.

Forskerne er allerede i gang med å møte etterspørselen etter et kaldere klima. Det har vært lansert forslag om alt fra å forandre skyene til å male jordoverflaten hvit, slik at den reflekterer mer lys og varme. Det høres grandiost ut, men forskerne vet nemlig at vi ikke kan utvikle andre måter å leve på, og at vi må belage oss på å utvikle nye teknologiske løsninger. Det er mye lettere å endre skyene enn å forandre økonomien.

Så til alle kritikere som mener at alt blir verre, har vi bare én ting å si – og det er tilfeldigvis også slagordet til AirCon2000 – «Cool down, amigo!». Eller som vi ville sagt:

AC + ⬇+ A = V

Om forfatteren

Markus Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen er blant annet kjent for sitt virke som satirikere i 5080 Nyhetskanalen og NRK Satiriks. Innen økonomifaget er de imidlertid både kjente og anerkjente som anerkjente økonomer gjennom en årrekke. Deres kompetansefelt er de intrikate sammenhengene mellom økonomisk vekst, miljøvern, grafer og ligninger.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse