Til forsiden

Polarisering - korona - krise

«ER POLEN POLARISERT?» I en vitsetegning som ble publisert i en polsk avis etter presidentvalget i sommer, bes den polske befolkningen om å svare på dette spørsmålet. Svarene i vitsetegningen lyder: «JA» – 50 prosent, «NEI» – 50 prosent.

Les hele lederen

«ER POLEN POLARISERT?» I en vitsetegning som ble publisert i en polsk avis etter presidentvalget i sommer, bes den polske befolkningen om å svare på dette spørsmålet. Svarene i vitsetegningen lyder: «JA» – 50 prosent, «NEI» – 50 prosent.

Som kjent er Polen ett av flere europeiske land der høyrepopulismen lenge har vært på fremmarsj, og til og med inntatt regjeringskontorene.Ved valget vant Andrzej Duda fra Lov og rettferdighet-partiet med knappe 51 prosent. Polen er polarisert.

Hva med Norge? Et raskt søk i det digitale mediearkivet Retriever viser at bruken av selve ordet «polarisering» har vokst kraftig de siste årene. Det dukker gjerne opp i forbindelse med debatter om klima, kjønn, islam, innvandring, legning – sensitive og kontroversielle temaer som ofte eller tilsynelatende deler norsk offentlighet i to, og mobiliserer sterke følelser på begge sider. Og følelsen av at vi som samfunn er blitt mer polarisert, er nok økende.

Norsk partipolitikk har også beveget seg i en viss polariserende retning. Sentrums- og styringspartiene har fått svekket oppslutning til fordel for fløypartier som for eksempel MDG og Bompengepartiet. Men dette er del av en større tendens som skyldes at den tradisjonelle høyre-/venstreaksen brekkes opp eller suppleres med andre kryssende akser.

Men er vi blitt mer polariserte? Det spørsmålet stilte også Iacob C. Prebensen, analytiker i NRK, seg for to år siden. I en undersøkelse på nrk.no tok han for seg perioden 2007–17 og fant at den norske befolkningen i en rekke viktige spørsmål ikke er blitt mer splittet. Tilliten er høy, samfunnslimet intakt. Så hva skyldes da den allmenne antakelsen om at polariseringen i Norge øker?

MEDIENES MAKT

Jeg tror en stor del av årsaken må søkes i dreiningen medieoffentligheten har tatt det siste tiåret. Ikke bare har såkalte alternative medier sett dagens lys. Mye av den offentlige samtalen har også flyttet seg over til sosiale medier, der den av og til havarerer. Der ikke bare nettroll, men også toneangivende norske intellektuelle, med et haleheng av følgere, ikke tar fem flate bitcoins for å kalle den som ytrer en divergerende mening for «Tosk!» eller «Idiot!».

I virkeligheten trenger ikke de hissigste nettdebattene å være uttrykk for en dyp polarisering, og det er ikke mange som deltar i dem. Det bare virker slik når trykket er stort og volumet høyt. Og ikke sjelden ynder begge parter å fremstille motstanderen som den som polariserer, og seg selv som representant for et fornuftig sentrum. Som i den polske vitsetegningen er man altså polarisert selv i spørsmålet om polarisering, mens den egentlige splittelsen eller avstanden kanskje er den som finnes mellom de ivrigste nettdebattantene og den øvrige befolkningen.

I tillegg kommer dramaturgien til debattprogrammene i tradisjonelle medier. Paneldebatter der forhåndsdrillede partiledere kjemper om å få ordet, og himler med øynene når andre har det, kjenner vi alle til. Likeledes debattflater som dyrker duellen som sjanger, og gir to som er uenige med hverandre fire minutter til å spille meningstennis (med programlederen som en slags tennisdommer som snur seg til høyre og venstre). Selv om alternativene kan være vanskelige å se for seg, og det selvsagt er mye positivt ved debattprogrammene, tror jeg mange kjenner på et ubehag ved å være prisgitt en form som ikke alltid gir økt forståelse for en sak, eller for hvorfor motpartene mener det de mener. Derfor har alle debattarrangører og medier – fra Prebensens, din og min moderkanal til tidsskriftene – et ansvar for å legge til rette for at reelle møter og konstruktive samtaler mellom mennesker med ulike ståsteder kan finne sted. Det finnes et uutnyttet rom mellom ufarlig koseprat og forutsigbare debatter.

Et forbilledlig og modig unntak fra polariserende og konfliktdrevet journalistikk sto den norske filmskaperen Deeyah Khan for i forfjor. I den prisbelønte dokumentaren I møte med fienden konfronterte hun og fikk i tale folk fra ytterste høyre fløy, som i utgangspunktet var svært skeptiske til henne bare på grunn av hudfargen. Det viste seg at hun og de hadde mye til felles. Meninger er jo arbitrære og utbyttbare over tid, som Bjørn Hatterud påpeker i teksten «Vi er jo bare mennesker, alle sammen» i dette nummeret. Antakelig er det andre og enda mer grunnleggende ting som forener og splitter oss: frykt, behovet for anerkjennelse fra og tilhørighet til en gruppe. Antakelig kunne en norsk nasjonalkonservativ innvandringskritiker, født og oppvokst i et land med muslimsk prestestyre, lett endt opp som en langskjegget mulla med forakt for norske verdier. Og kanskje kunne en norsk antirasist fra venstresida, omplantet til samme miljø, tilhørt det samme ytringsinnskrenkende prestestyret.

DA KORONA KOM TIL LANDET

Så kom korona.Vi blåste støvet av det heil-norske ordet «dugnad», politikerne vektla konsensus og samarbeid, polariseringen tok seg en pause. Eller gjorde den? Ganske raskt blusset uforsonlige debatter opp igjen, denne gangen mellom antirasister og anti-antirasister i kjølvannet av Black Lives Matter, og mellom minoritet og majoritet etter J.K. Rowlings tweet om transseksualitet. Disse og liknende debatter er selvsagt svært viktige for dem det gjelder, men stjeler også oppmerksomhet fra enda viktigere debatter. For å si det med veldig store bokstaver:Vi har ikke tid eller råd til å holde på med polarisering når polene er i ferd med å smelte.

Hvorfor er vi så opptatt av det ytre, av stammekrig og gruppeidentiteter i 2020? Det er som om dekonstruksjonens eller postkolonialismens lærdommer fra bare noen tiår tilbake, om å forsøke å se Den andre eller oppheve begrensende dikotomier, er glemt. Vi lever i en verden som er mer kompleks enn noen gang før, og som kjennetegnes av globale kriser – koronakrisen og klimakrisen er bare to av dem. Kanskje er gjerdestolpene vi setter rundt oss selv, en måte å overleve på i denne overveldende vanskelige verdenen. Samtidig vet vi at samarbeid som overskrider gruppeinteresser og nasjonale interesser, må til for å løse de globale utfordringene vi står overfor.

Da korona kom, lukket verdens nasjonalstater seg om seg selv. «Tilbake til normalen» ble myndighetenes mantra. Men normalen har aldri eksistert.Verden beveger seg hele tiden videre, det som var gitt i går, er det
ikke i morgen. Til dem som måtte mene at overnasjonalitet lyder uoppnåelig eller fjernt eller abstrakt, er det grunn til at minne om at nasjonalstaten, med alle dens konkrete symboler, også er et konstruert fellesskap, resultat av tilfeldige grenser og kriger, og historisk sett et relativt ungt fenomen. Eller som den Hongkong-baserte filosofen Yuk Hui skriver i dette nummeret: «Den nåværende geopolitiske ordenen og dens sammensetning basert på nasjonalstater, er ikke tilstrekkelig for å løse den globale krisen vi har. Det er vanskelig å forestille seg en ny orden ut over de etablerte maktstrukturene vi har akseptert som ‘naturgitte’, men nettopp dette er tenkningens oppgave – å forlange det umulige før det er for sent.»

Også Samtiden måtte stenge ned under koronaens første fase. Et nummer om polarisering ble lagt på is for å inngå i et senere dobbeltnummer – det du holder i hånden nå. Men hva skulle den andre halvparten handle om? Etter hvert ble forbindelsen mellom temaet polarisering og situasjonen korona tydelig. De er på et vis virus begge to, som forhindrer oss fra å møtes.

Skribenter: Ingrid Vik, Bjørn Hatterud, Mariken Lauvstad, Øyvind Storli Hoel, Christian Kjelstrup, Edvard Lysne, Maria Seim, Tellef S. Raabe, Martin Svedman, Bjørn Vatne, Per Buvik, Per E. Hem, Yuk Hui, Tove Gravdal, Marianne Riddervold, Jarle Trondal, Kaspar Colling Nielsen, Marie Storli, Eirik Vassenden, Erik Martiniussen, Charlotte Lunde, Tom Remlov, Anja Sletteland, Kjersti Bjørkmo, Ole Martin Moen

Artikler i denne utgaven