Portrettbilde av Anja Sletteland

Anja Sletteland

Anjalysen: Ytringsfrihetens evige dilemma

Den liberale ytringskulturen står ved et veiskille, men det er ingen grunn til at Norge skal gå i samme retning som USA.

Kampen om ytringsfrihetens grenser er den kanskje mest folksomme slagmarken i samfunnsdebatten for tiden. På den ene siden reageres det på at visse grupper blir marginalisert, og på den andre oppfattes krav om å ta mer hensyn som en trussel mot ytringsfriheten. Konflikten mellom frihet og hensyn kan strengt tatt ikke løses; den er en iboende spenning i åpne samfunn, som sikkert har eksistert gjennom hele demokratiets historie. Så lenge det finnes ulike interesser, er det nå engang sånn at den ene gruppens frihet kan bli den andres tvangstrøye.

De siste årene har denne spenningen kommet til overflaten i stadig flere debatter og utviklet seg til et hovedtema i spørsmål rundt rase, religion, kjønn, kjønnsidentitet og seksualitet. Det er ikke så rart ettersom den sosiale medierevolusjonen har utvidet rammene for demokratiet, så vi langt oftere blir konfrontert med andre gruppers perspektiver. Spenningen øker i takt med at krav om sosial rettferdighet blir fremmet med større kraft, som gjennom Black Lives Matter og #metoo.

I sommer tilspisset konflikten seg på flere områder samtidig. Black Lives Matter-opprøret, som eksploderte globalt etter politidrapet på George Floyd, satte i gang en omfattende strid om rasisme og ytringsfrihet. Krav om å begrense rasialisert språkbruk ble møtt med anklager om sensur. Krav om å fjerne minnesmerker av historiske personer som bemektiget seg på slaveri og kolonisering, ble koblet til det autoritære ved å fjerne kulturuttrykk man ikke liker. Krav om avkolonisering og økt mangfold i høyere utdanning ble mottatt som indoktrinering av ideologisk tankegods.

Det som sto på spill, var altså intet mindre enn veien videre for den liberale sivilisasjon, som de stridende partene oppfatter som truet av helt forskjellige ting.

PANIKKPREGET SKADEKONTROLL

Midt oppi denne dragkampen signerte en rekke tenkere og forfattere et opprop i Harper’s Magazine mot tendensen til «en kvelende ytringskultur». Det som vakte mest oppsikt i media, var at en av underskriverne var Harry Potter-forfatter J.K. Rowling. Bare en måned tidligere hadde hun havnet i hardt vær for å ha latterliggjort trans-sjargong på Twitter. Rowling hadde delt en artikkel med tittelen «Creating a more equal post-COVID-19 world for people who menstruate», som hun kommenterte slik: «‘People who menstruate.’ I’m sure there used to be a word for those people. Someone help me out.Wumben? Wimpund? Woomud?» Denne tilsynelatende uskyldige ytringen vakte så sterke reaksjoner at filmselskapetWarner Bros og Harry Potter-stjernene Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint markerte avstand fra transfobi, og Rowlings bøker ble lest med et nytt mangfoldkritisk blikk.

Oppropet, som ble signert av blant andre Salman Rushdie, Margaret Atwood og Noam Chomsky, kritiserte nettopp slike tendenser til kollektiv fordømmelse av personer som ytrer seg i offentligheten. Selv om tendensen er utbredt på begge sider av ytringshensyn vs. ytringsfrihet-aksen, ble oppropet umiddelbart tolket som et partsinnlegg fra en mektig ytringselite som vil hegne om egne privilegier.

Noe som fikk betydelig mindre oppmerksomhet, var at oppropet først og fremst rettet kritikken oppover. Forfatterne kritiserte institusjonelle ledere for ikke å ta ondet ved roten, men heller utstede forhastede, uproporsjonale straffer i panikkpregede forsøk på skadekontroll:

Redaktører blir sparket for å trykke kontroversielle tekster, bøker trekkes fra markedet etter anklager om å ikke være autentiske, journalister blir nektet å skrive om visse tema, professorer blir gransket for å sitere litterære verk i klasserommet, en forsker har fått sparken for å dele et fagfellevurdert akademisk arbeid, og ledere i organisasjoner blir fjernet for å ha gjort noen klønete feil. (Harper’s Magazine 7.7.20.) Slike dramatiske reaksjoner kan ramme hvem som helst, uavhengig av hvor de står i hensyn vs. frihet-konflikten. De negative reaksjonene på oppropet viser imidlertid at ingen kan gjøre krav på å representere allmenne interesser i ytringsfrihetens navn i vår tid.

AMERIKANSKE TILSTANDER?

I Norge blir krav om sosial rettferdighet for marginaliserte grupper ofte møtt med kritikk for å importere «amerikanske tilstander». Men avstanden mellom Norge og USA er veldig stor når det kommer til ytringsfrihet. Norge er på førsteplass i Reporters Without Borders’ ytringsfrihetsindeks for 2020, mens USA ligger på 45. plass, etter Sør-Korea og en rekke afrikanske land. Tendensen som beskrives i oppropet, er heller ikke ny. Jeg har ikke sett noen data på utviklingen av institusjonell sensur, men jeg hørte mange historier om intellektuelle som mistet jobben på grunn av kontroversielle ytringer da jeg jobbet på et amerikansk universitet for ni år siden. Og etter 11. september 2001 var det en kjent sak at mange akademikere og journalister fikk svi for «upatriotiske» utsagn. Men problemet har sannsynligvis blitt forsterket i senere år, ettersom sosiale medier har fått betydelig større innflytelse på samfunnsutviklingen.

Selv om Norge og USA knapt kan sammenliknes på dette området, har det dukket opp saker som likner litt. I sommer ble det stor ståhei da det ble kjent at en professor ved Universitetet i Bergen hadde blitt anklaget for mobbing og trakassering for blant annet å ha vitset om tyske turister på en tysk students bekostning. Hendelsen satte i gang nok en debatt om akademikeres ytringsfrihet og hvorvidt dagens studenter er for lette å krenke. Men sanksjonene mot denne professoren var veldig milde i forhold til det vi ser i USA: Han ble simpelthen bedt om å frastå fra liknende ytringer i fremtiden.

DEN FARLIGE IMPORTVAREN

Det er langt mellom «amerikanske tilstander» og tilfeller av dårlig håndtering av varslingssaker i Norge. Er det noe vi bør være redd for å importere fra USA, er det tendensen til å legge skylden for institusjonelle svakheter på personer som har krenket noen eller blitt krenket selv. Den evinnelige gjensidige skyldfordelingen bidrar bare til å forsterke folks følelse av å bli kneblet, mistenkeliggjort og marginalisert, som er roten til problemet i utgangspunktet.

Dilemmaet mellom ytringsfrihet og ytringshensyn kommer ikke til å bli borte, og konflikten ser ikke ut til å avta med det første. Nå er det på tide å snu debatten til å handle om hvordan vi kan rigge institusjonene våre for å håndtere perspektivmangfold på en mer konstruktiv måte. Det norske samfunnet kan finne ut av dette helt selv; vi trenger ikke se til USA.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse