Ole Martin Moen

Samtiden fra framtiden

Da nyhetsprofessorene kom

Hvordan ble kunnskap om samtiden innhentet og formidlet til befolkningen på begynnelsen av det 21. århundre?

En enhet av samtidskunnskap ble kalt en «nyhet». Menneskene som arbeidet med å innhente og formidle slik kunnskap, ble kalt «journalister».

Det var bred enighet om at journalister spilte en viktig rolle i det norske samfunnet. De ble gjerne kalt «den fjerde statsmakt» og «samfunnets vaktbikkje» og skulle stå fritt til å innhente kunnskap og formidle denne kunnskapen til folket.

Hvordan ble det journalistiske arbeidet strukturert og finansiert? Det var, i hovedsak, to modeller: distraksjonsmodellen og betalingsmurmodellen.

Distraksjonsmodellen gikk ut på at kunnskapsformidlingen ble avbrutt av, eller var blandet sammen med, distraksjoner som var ment å lede mottakerens oppmerksomhet bort fra kunnskapen og over til et produkt som en kommersiell aktør ønsket å selge. Slike distraksjoner ble kalt «reklame». Denne modellen muliggjorde et journalistisk mangfold. Samtidig førte den til en formidling preget av distraksjoner, og i økende grad ble viktig kunnskap om samtiden nedprioritert til fordel for kunnskap som tiltrakk oppmerksomhet. Oppsiktsvekkende og konfliktskapende nyheter lønte seg fordi de ga flere sekunder med eksponering av kommersielle distraksjoner. I dag er historikere enige om at denne utviklingen var avgjørende for at eiendomsspekulanten og mediemannen Donald John Trump i 2016 ble valgt til president i USA, føderasjonen som tidligere samlet statene som ligger mellom Canada og Mexico.

Alternativet til distraksjonsmodellen var betalingsmurmodellen, som fungerte ved at hver enkelt mottaker i befolkningen selv betalte for å få motta kunnskap fra et selskap. Ofte betalte man for å få motta kunnskap fra dette selskapet over et visst tidsrom, gjerne en måned eller et halvår av gangen. Dette ble kalt «abonnement» og var noe man «tegnet». Dersom man ikke hadde tegnet abonnement, møtte man en såkalt betalingsmur.

Med denne modellen ble formidlingen preget av færre distraksjoner, og det ga journalister rom til å gå dypere inn i temaer snarere enn å skrive sensasjonspregede enkeltsaker.

En ulempe var imidlertid at kunnskapen, for de fleste, var utilgjengelig. Dette gjaldt særlig for folk med lav betalingsevne, men også for dem med høy betalingsevne var det uvanlig å ha abonnement hos mer enn et fåtall av medieselskaper.

En enda større ulempe var det at denne modellen underfinansierte journalistikken. Godene som journalistikken frembrakte, var nemlig langt større enn godene som spesifikt kom abonnentene til gode. Allerede i 1954 hadde økonomen Paul A. Samuelson utviklet teorien om kollektive goder: Goder som vi alle nyter godt av når de først er produsert, og som det ikke blir mindre igjen av til andre når flere benytter seg av. Et typisk eksempel på et kollektivt gode er gatebelysning. Fordi det er et kollektivt gode, er det mer effektivt at det finansieres offentlig enn av hver enkelt som vil nyte godt av det.

Utover 2020-tallet så vi en økende forståelse for at gatebelysning og journalistikk har mye til felles. Begge godene kommer alle til gode og kan konsumeres igjen og igjen uten å bli borte. Og begge handler om å kaste lys over mørket, og hjelpe folk til å se omgivelsene slik at de kan ta kloke valg og unngå å snuble.

I noen grad ble dog journalistikk forstått som et kollektivt gode. Det ble gitt «pressestøtte». Dette ble imidlertid, paradoksalt nok, gitt til å produsere kunnskap som ble formidlet bak betalingsmurer.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse