Portrettbilde av Charlotte Lunde

Charlotte Lunde

Ensomhetens pandemi

Sosial isolasjon kan bli et større problem enn covid-19.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE KORONAKRISEN HAR LÆRT OSS?

Koronakrisen har lært oss hvor utrolig viktig helsepolitikk faktisk er. Enn så lenge er vi privilegerte med et godt offentlig helsevesen, men jeg både mener og opplever at det er under press.

At det skulle bli et virus som åpnet døren inn til en felles opplevelse av mental ubalanse, hadde vi ikke sett for oss. Angst og ensomhet var fenomener vi alle kjente til, men som alle kanskje ikke hadde kjent så direkte . Sosial distansering ga mange ufrivillig tett selskap med eget sinn.

«The mind is a scary place.You should never walk in there alone», har en engelsk psykiaterkollega lært meg. Det er god reklame for moderne psykoterapi, men også en sannhet John Milton reflekterte over allerede i 1667 i sitt episke verk Paradise Lost. Overlatt til oss selv kan vår indre horisont bli ulidelig plagsom. «Enhver vet at en jogger er en som bare er ute og lufter sin egen dødsangst», har Dag Solstad sagt. Denne våren var det ikke bare joggere som følte på en sterk trang til å lufte egen dødsangst. Angst og ensomhet ble en kollektiv erfaring.

Da Verdens helseorganisasjon (WHO) i midten av mars erklærte at covid-19 var en truende pandemi, økte salget av angstdempende legemidler dramatisk. Ikke bare i USA, et land vi helst ikke vil sammenligne oss med, men også her hjemme i trygge Norge. Uken vi lærte oss begrepet «sosial distansering», gikk vi rett på apoteket og hamstret legemidler mot depresjon, angst og søvnløshet. Salget av denne typen piller gikk opp med nærmere 45 prosent sammenlignet med samme uke året før.1 Etter hvert flatet kurven ut, men tallene fra ukene rundt 12. mars tyder på at mange hadde angst for angsten. Det er kanskje ikke så rart. Aldri før har vi, i fredstid, opplevd sosial isolasjon og usikkerhet i en så omfattende form som den viruset utsatte oss for. De psykisk sykeste, derimot, kom seg aldri så langt som til apoteket. De fikk ikke mer av det de hadde behov for. De fleste fikk mindre, og de mest sårbare ble i mange tilfeller overlatt til seg selv. Helsemyndighetene oppdaterte oss daglig om smittetall og beredskapstiltak, men det var lite informasjon om hvordan man kunne håndtere indre stress og uro. Tilgangen til psykiske helsetjenester gikk ned og ikke opp. Norske helseråd for å ivareta folks psykiske helse uteble. WHO annonserte derimot tidlig i pandemien praktiske råd for hvordan du best tok vare på deg selv i en mentalt krevende og sosialt isolert tid.Til og med Kina iverksatte en rekke ekstra tiltak for å forebygge og behandle psykiske helseplager under pandemien.2 I Norge stengte det psykiske helsetilbudet ned, og offentlige helsemyndigheter snakket lite om angst eller psykisk stress.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse