Portrettbilde av Yuk Hui

Yuk Hui

Ett hundre år med krise

Pandemien er ikke minst en åndelig krise. Skal en global immunologi utvikles, må vi tenke nytt om geopolitikk, solidaritet og teknologi.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE KORONAKRISEN HAR LÆRT OSS?

Den nåværende geopolitiske ordenen og dens sammensetning basert på nasjonalstater, er ikke tilstrekkelig for å løse den globale krisen vi har og konstant vil ha, eksemplifisert ved, men også begrenset til, pandemiene. Det er vanskelig å forestille seg en ny orden ut over de etablerte maktstrukturene vi har akseptert som «naturgitte», men nettopp dette er tenkningens oppgave – å forlange det umulige før det er for sent.

§1. «ÅNDENS KRISE» I OVER HUNDRE ÅR

I 1919, etter første verdenskrig, skrev den franske dikteren Paul Valéry i essayet «Europas åndelige krise»: «Vi – kulturene – vet i dag at vi kan dø.»1 Det er bare ved en slik katastrofe, og i det Freud kaller etterpåhet, at vi forstår at vi ikke er noe annet enn skjøre vesener. Hundre år senere har en flaggermus fra Kina – om det faktisk er slik at koronaviruset kommer fra flaggermus – drevet hele planeten inn i en ny krise. Hvis Valéry levde fremdeles, ville han ikke fått lov til å forlate hjemmet sitt i Frankrike.

Den åndens krise som inntraff i 1919, fulgte en nihilisme, en tomhet, som hjemsøkte Europa før 1914. Slik beskrev Valéry de intellektuelle kretsene før krigen: «Da oppdager jeg – ingenting! Ingenting – selv om det er en meget broget og mangfoldig intethet.» I hans dikt fra 1920: «Le cimetière marin» (Kirkegården ved havet) kan man lese en nietzscheansk positiv tilskyndelse: «En vind har reist seg! ... Jeg vil friste livet!».2 Dette diktet ble senere brukt som tittel av Hayao Miyazaki på animasjonsfilmen Vinden stiger, om flyingeniøren Jiro Horikoshi som designet jagerfly for det japanske keiserriket. Fly som senere ble brukt under annen verdenskrig. Denne nihilismen kommer stadig tilbake i form av en nietzscheansk prøve: En demon invaderer din mest ensomme ensomhet og spør deg om du vil leve i det eviges gjenkomst – den samme edderkoppen, det samme månelyset mellom trærne og den samme demonen som stiller det samme spørsmålet. En filosofi som ikke kan leve med og direkte konfrontere denne nihilismen, kan ikke gi et tilstrekkelig svar, siden en slik filosofi bare gjør den syke kulturen sykere, eller i vår tid trekker seg tilbake til de fjollete filosofiske memene som sirkulerer i sosiale medier.

Nihilismen, som Valéry var så imot, har blitt konstant næret av den teknologiske utviklingen og globaliseringen siden 1700-tallet. Som han skriver mot slutten av essayet:

Kan det tenkes at den europeiske ånd – eller det mest verdifulle i den – kan spres for alle vinder så ingenting blir igjen? Det faktum at kloden blir systematisk utnyttet, at de tekniske fremgangsmåter blir de samme overalt, og at den demokratiske utvikling vil føre til at Europa mister sitt herredømme – skal vi tro at det er skjebnens inappellable bestemmelse?3 Denne truende spredningen – som Europa kanskje forsøkte å bekrefte – er ikke lenger noe Europa kan takle alene, og vil trolig aldri igjen bli overvunnet av den europeiske «tragistiske» ånden.4 «Tragistisk» henviser først og fremst til gresk tragedie; det er også åndens logikk i forsøket på å løse indre uoverensstemmelser. I essayet «What Begins after the End of the Enlightenment?» og andre steder har jeg forsøkt å skissere, etter opplysningstiden og monoteismens fall, hvordan sistnevnte ble erstattet av en monoteknologisme (eller teknoteisme), som i dag har kulminert i transhumanisme.5 Vi, de moderne, de kulturelle arvingene til den europeiske Hamlet (som i Valérys «Europas åndelige krise» ser tilbake på den europeiske intellektuelle arven ved å telle hodeskaller hos Leibniz, Kant, Hegel og Marx), har hundre år etter at Valéry skrev dette, trodd, og ønsker fremdeles å tro, at vi vil bli udødelige, at vi vil kunne styrke immunsystemet mot alle slags virus eller rett og slett flykte til Mars om det verste skulle skje. Midt i koronapandemien virker forskning på Mars irrelevant med tanke på å stanse spredningen av viruset og redde liv.Vi dødelige som fremdeles bebor denne planeten som kalles jorden, får kanskje ikke muligheten til å vente lenge nok til at vi kan bli udødelige, slik transhumanistene gir lovnader om i sine slagord. Det er fremdeles ikke skrevet noen nihilismens farmakologi etter Nietzsche, men giftstoffet har allerede gjennomsyret den globale kroppen og skapt krise i dens immunsystem.

For Jacques Derrida (hans enke, Marguerite Derrida, døde nylig av korona) markerte terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 en manifestasjon på en autoimmun krise som brøt ned den teknopolitiske maktstrukturen som hadde vært stabil i flere tiår: Et Boeing 767-fly ble brukt som våpen mot landet som oppfant det, som en mutert celle eller et virus som angriper innenfra.6 Ordet «autoimmun» er bare en biologisk metafor når det brukes i en politisk kontekst: Globalisering er frembrakt av et verdenssystem hvis stabilitet er avhengig av teknovitenskapelig og økonomisk hegemoni. Derfor kan terrorangrepet ses som et brudd som gjorde ende på den politiske konfigurasjonen det kristne Vesten har tvunget frem siden opplysningstiden, og som skapte en immunologisk respons som uttrykkes som en permanent unntakstilstand – krig etter krig. Nå stikker covid-19 hull på denne metaforen: Det biologiske og politiske blir ett. Forsøk på å begrense viruset innebærer ikke bare desinfeksjonsmidler og medisin, men også militær mobilisering og nedstengning av land, grenser, internasjonale flyog togforbindelser.

I slutten av januar kom Der Spiegel med en utgave som fikk tittelen «Coronavirus, Made in China: Wenn die Globalisierung zur tödlichen Gefahr wird» (Koronaviruset, produsert i Kina: Når globalisering blir dødbringende), illustrert med et bilde av en kineser i overdrevent mye verneutstyr, som stirrer på en iPhone med halvlukkede øyne, nesten som om han ber til en gud.7 Koronautbruddet er ikke et terroristangrep – hittil har vi ikke funnet noen klare bevis på virusets opprinnelse ut over at det dukket opp for første gang i Kina – men er snarere en organologisk hendelse, der et virus fester seg i avanserte transportnettverk og beveger seg opptil 900 km i timen. Hendelsen ser også ut til å få oss til å vende tilbake til diskursen om nasjonalstaten og en geopolitikk definert av nasjoner. Med å vende tilbake mener jeg at korona først og fremst har gitt ny mening til grensene som hadde blitt utydelige av global kapitalisme og økt mobilitet gjennom kulturutveksling og internasjonal handel. Det globale utbruddet har demonstrert at globaliseringen hittil kun har dyrket en monoteknologisk kultur som bare kan føre til autoimmun respons og omfattende regresjon. For det andre viser utbruddet og tilbakevendingen til nasjonalstatene den historiske og faktiske grensen til nasjonalstatbegrepet i seg selv. Moderne nasjonalstater har forsøkt å skjule disse grensene med immanente informasjonskriger, ved å konstruere informasjonssfærer som beveger seg ut over grensene. Men i stedet for å skape global immunologi, bruker disse informasjonssfærene heller mulighetene som finnes i det globale rommet, til biologisk krigføring. Vi har ennå ikke tilgang til en global immunologi som vi kan bruke til å møte dette stadiet av globaliseringen, og kanskje får vi aldri det hvis denne monoteknologiske kulturen vedvarer.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse