Portrettbilde av Erik Martiniussen

Erik Martiniussen

Hva korona har lært oss om global krisehåndtering

De store krisene verden står overfor, er mulig å løse. Men da må vi tenke helt annerledes.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE KORONAKRISEN HAR LÆRT OSS?

Koronakrisen viser at alle mennesker sitter i samme båt. Globaliseringen har knyttet oss uløselig sammen, og flere og flere kriser krever forpliktende overnasjonalt samarbeid.

I 2019 ble en 16 år gammel jente fra Sverige kåret til årets person i Time Magazine. Samme år nådde konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren 407,8 parter per million (ppm), og rekordstore mengder regnskog brant ned i Brasil. Alle snakket om klima.

Nå i koronaens tid føles det som en evighet siden.

Krisene som var der før korona, oppleves i dag som falmet. Men sannheten er at de lurer rett under overflaten:Verdens meteorologiske organisasjon (WMO) sier nå at det er 50 prosent sjanse for at 2020 blir det varmeste året som noen gang er målt. Den nye normalen er ikke hjemmekontor og stengte barnehager. Den nye normalen vil bli en verden som er to grader varmere og med vedvarende matvarekriser og flyktningkriser. På en måte har det vært deilig å tenke å noe annet enn klimaproblemet. For den intense oppmerksomheten som koronakrisen har fått, har dekket over andre mer gjennomgripende kriser. Klimakrisen er allerede nevnt. Hvordan vi håndterer den, vil langt på vei definere hva slags verden vi kommer til å leve i både i dette århundret og de neste.

Men også innenfor helsesektoren har vi større utfordringer enn korona. Skulle antibiotikaen slutte å virke, kan legevitenskapen bli satt 100 år tilbake i tid. Og det er nettopp det som er i ferd med å skje. Én etter én har sykdommene fra mellomkrigstiden kommet tilbake. Infeksjoner av alle slag er på frammarsj, og antibiotikaen klarer ikke å knekke dem lenger. På verdensbasis dør nå 700 000 mennesker av antibiotikaresistente bakterier hvert år.

Koronaen har vist oss at helsevesenet er sårbart, det kan ikke behandle et ubegrenset antall pasienter. Samtidig er antibiotika den medisinen som holder flest pasienter borte fra sykehusene. De magiske tablettene gjør at vi alle kan medisinere oss selv mot infeksjoner som ellers kunne hatt et dødelig utfall. Når medisinene gradvis slutter å virke, havner flere på lange intensivopphold uten å vite om de blir friske.

Det som først og fremst kjennetegner vår tid, er at verden er global. Varer, tjenester og personer krysser grenser som aldri før. Og slik har også krisene våre blitt globale. Koronakrisen er global. Det samme er klimakrisen og antibiotikakrisen. Det er kriser som ingen land eller regioner kan løse alene. Resistente bakterier sprer seg mellom land nesten like lett som farlige virus og klimagasser.

Så selv om koronaen skulle forsvinne, beveger vi oss altså inn i en tid som vil preges av vedvarende, globale kriser. I tillegg til klimakrisen og antibiotikakrisen kommer flyktningkrisen og matvarekrisen. Disse globale krisene representerer på mange måter noe historisk nytt.Tidligere kriser har i hovedsak vært regionale eller nasjonale. Men de siste 60–70 årene har vi fått flere og flere utfordringer som utelukkende kan håndteres i et globalt fellesskap. Måten vi håndterer dem på nå, vil ha betydning for hele vår etterslekt. Det er dette som definerer vår tid.

FRA HANDLINGSLAMMELSE ...

Mange mener at globale kriser knapt kan løses. Mennesker tenker kortsiktig, biologien vår hindrer oss i å samarbeide over tid. I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med denne typen forklaringer som fravrister oss mennesker det etiske ansvaret vi har for å handle. Jeg vil peke på nye sosiale og kulturelle faktorer som er relevante for de store krisene vi nå står midt oppe i, og samtidig vise at vi med slike forklaringsformer lettere kan forstå krisene og også løse dem. Jeg vil belyse dette blant annet ved å vise hvordan stater har påvirket hverandres handlinger under koronaen, og hvordan det ble mulig å få en slutt på den kalde krigen.

At de moderne krisene er globale, gjør dem nødvendigvis ekstra vanskelige å løse. For som vi vet, hjelper det lite hva ett land gjør, om ikke andre land også handler. Og da det heller ikke finnes noe overnasjonalt organ av betydning som kan få en slutt på krisene for oss, er vi strengt tatt overlatt til det mellomfolkelige diplomatiet.

Moderne kriser har også vist seg å også være svært langtekkelige. Klimakrisen har vi snakket om i mer enn 40 år nå. At høyt antibiotikaforbruk vil gi flere resistente bakterier, har vært kjent i 70 år.

At disse krisene er så langvarige og vanskelige å løse, har ført til at mange mener vi mennesker faktisk ikke er i stand til det. Selv om vi har blitt advart gang på gang om at krisene kommer, er det som om vi er vaksinert mot å løse dem. Mange forklarer dette ved å henvise til biologi eller psykologi. I et evolusjonistisk perspektiv er sivilisasjonen ung, og det var nærmest i går at vi mennesker livnærte oss som gjetere og sankere. For seks millioner år siden skilte mennesker og sjimpanser lag, og for under 150 000 år siden oppsto mennesket som egen art.Vi mennesker har altså et dyrs hjerne, en hjerne som responderer på umiddelbare kriser. Den har gjort oss i god stand til å løse problemer i vår umiddelbare nærhet. Noe helt annet er det når krisene blir allmenne, abstrakte og globale. Dem blir det for krevende for mennesker å ta høyde for.

Er det altså noe med oss som gjør at vi ikke er i stand til å løse moderne kriser? Mange økonomer mener det. De bruker begreper som allmuens tragedie: Ofte kan det lønne seg for et land eller en person ikke å gjøre noe som helst for å løse en krise, hevdes det. Man kan bli en såkalt gratispassasjer i kjølvannet av andres løsninger. Det koster mye penger for ethvert land å kutte klimagassutslippene sine, men gevinsten for å gjøre det framstår som langt mindre. På den andre siden vil landene som venter lenge med å kutte utslippene sine, kunne fortsette å leve lenge på kull, olje og gass, og høste gevinsten av at andre løser klimaproblemet for dem i mellomtiden. Konsekvensen er allmuens tragedie: Alle sitter på gjerdet og venter på at noen andre skal ta de første skrittene.

Slike teorier, som antar at internasjonal politikk er forutbestemt til å være på en bestemt måte, ut fra menneskenaturen eller strukturelle betingelser, kalles gjerne for essensialisme. De beskriver en stillstand, eller forsøker å forklare staters handlingsmønstre ut fra noen antakelser om menneskenaturen.

Så lenge de globale krisene synes så vanskelige å løse, har slike teorier vunnet mye gehør. Likevel mener jeg at de har lite for seg. De kan ikke annet enn å beskrive en stillstand, og er lite egnet til å forklare årsaker og vise veier ut av problemene. I stedet har disse teoriene en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. I stedet for å forklare problemene ender de opp med å være en faktor som definerer og forårsaker dem.

Dette er også bevist gjennom sosiale eksperimenter der økonomistudenter, som har fått undervisning i økonomiske teorier, ofte opptrådte mer egoistisk under eksperimentene enn mennesker som ikke har fått slik undervisning: Økonomistudentene tenkte med andre ord at det var rasjonelt å opptre slik teoriene fortalte dem at de burde, mens vanlige studenter oppførte seg langt mer altruistisk.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse