Portrettbilde av Marianne Riddervold

Marianne Riddervold

Portrettbilde av Jarle Trondal

Jarle Trondal

Hvorfor EU vil komme styrket ut av koronakrisen

Det hevdes ofte at EU er på sammenbruddets rand. Men stemmer det?

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE KORONAKRISEN HAR LÆRT OSS?

MARIANNE: Koronakrisen illustrerer hvor hyperglobalisert verden har blitt, hvor sårbare vi er i en slik verden, og hvor gjen- sidig avhengige vi er av hverandre, på tvers av grenser. Lærdommen må bli at dette krever mer samarbeid og felles løsninger på internasjonalt nivå.

Samtiden spør

JARLE: Det sentrale er at kriser ikke bidrar til mindre integrasjon og samarbeid, slik man ofte antar, men snarere til mer forpliktende integrasjon og samarbeid.

Det siste tiåret har Den europeiske union (EU) gått fra krise til krise. Disse krisene forsterker ofte hverandre og utgjør til sammen det som gjerne kalles EUs polykrise. Med finanskrise, migrasjonskrise, økende populisme, et Russland som rasler med sablene, Trumps «America First», sin posisjon i skvis mellom USA og Kina og Brexit som snart står for døren, har mange en utbredt oppfatning om at EU er på sammenbruddets rand. I 2019 meldte for eksempel The Guardian at et flertall av europeerne forventer EUs kollaps innen 2040,1 mens Dagbladet i 2015 rapporterte om at EU, ifølge en tysk Europa-ekspert, «bryter sammen innen ti år».2 På toppen av alt dette kom altså koronakrisen. Covid-19-pandemien har blitt omtalt som den verste krisen verden har opplevd siden annen verdenskrig. For EU utgjør den sannsynligvis den største utfordringen integrasjonsprosjektet har erfart siden det ble etablert. Selv om EU ikke har kompetanse til å vedta en felles lovgivning for helsepolitikk, har krisen direkte og indirekte konsekvenser for en rekke av EUs kjerneområder, inkludert fri flyt av mennesker innen det indre markedet og Schengen-området, handel og finanspolitikk. Og den utfordrer medlemslandenes solidaritet. Hvor villige er EU-landene til å hjelpe hverandre når krisen virkelig rammer?

EUs første respons fremsto ikke akkurat som imponerende. I stedet for en felles europeisk politikk så vi land etter land stenge ned grensene og ty til nasjonale og ofte svært ulike løsninger. I media kunne vi se kinesiske fly lande på italienske flyplasser med medisinsk utstyr, i sterk kontrast til ikke like solidariske naboland som tilsynelatende knuget på sitt eget utstyr i tilfelle de selv skulle bli like hardt rammet.

Dommen over EUs første håndtering var hard. Som den amerikanske EU-forskeren Scott L. Greer oppsummerte i NewYork Times: «En union som ofte snakker om solidaritet mellom folk, viste lite solidaritet til å begynne med. En union ofte anklaget for overbyråkratisering, har vist liten evne til praktisk håndtering. En union basert på fri bevegelse av personer og varer har blitt et kaotisk kontinent av stengte grenser og eksportforbud.»3The Guardian skrev at koronaviruset kunne bli EUs endelikt,4 og i Norge rapporterte VG og andre aviser at EU sto overfor «sannhetens øyeblikk», og at EUs fremtid sto på spill.5 Tilsynelatende var EU i ferd med å kollapse under byrden av krisen. Kanskje var dette øyeblikket som viste at når påkjenningene og utfordringene er store nok, da tenker de europeiske landene først og fremst på seg selv. Så mye for det europeiske fellesskapet, liksom.

Men er det egentlig dette som kommer til å stå skrevet i historiebøkene? Er EU på sammenbruddets rand? Vi tror ikke det. Tvert imot er vår påstand at EU vil komme ut av denne krisen mer integrert og samlet enn før krisen. Og at dette også vil påvirke Norge.

EU OG ALLE KRISENE

Jean Monnet, den franske gjenreisningsog planleggingsministeren etter annen verdenskrig, og ofte referert til som EUs «far», har skrevet at «Europa vil bli til i kriser og vil være summen av løsningene som blir tatt i bruk for å håndtere disse krisene».6 Siden oppstarten har EUs utvikling vært preget av en blanding av inkrementelle endringer og større skritt i retning av mer integrasjon, som oftest i kjølvannet av større kriser. Forløperen til det som i dag kalles EU, ble etablert som et fredsprosjekt etter annen verdenskrig. Ideen var å skape fred mellom tidligere fiender gjennom samarbeid i felles institusjoner og felles økonomisk utvikling. Den kjente britiske økonomihistorikeren Alan S. Milward beskrev europeisk integrasjon som «nasjonalstatens redning»: Stilt overfor felles utfordringer og gitt et ønske om økonomisk vekst og et behov for å kontrollere Tyskland, var samarbeid og begrenset suverenitet løsningen for statenes etterkrigsproblemer. Senere har EU utviklet seg i takt med at medlemslandene søker felles løsninger på felles problemer. Resultatet er et EU som bygger på en rekke kompromisser mellom land med ulike ideer om hva EU skal være og gjøre – mellom ønsket om bindende, overnasjonal integrasjon på den ene siden og et mellomstatlig samarbeid hvor landene bevarer sin suverenitet på den andre. Studier av EUs respons på kriser bidrar dermed også til å forstå EUs utvikling mer generelt.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse