Portrettbilde av Tove Gravdal

Tove Gravdal

Verden etter pandemien

Globaliseringen har fått seg et skudd for baugen, men den er ikke død.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE KORONAKRISEN HAR LÆRT OSS?

At vi i Norge er uforskammet heldige som har penger på bok og en åpen, demokratisk debatt om krisetiltakene. I USA har krisen bekreftet hvor galt det kan gå når et lands øverste leder bare tenker på seg selv.

Et halvt år etter at koronapandemien traff oss, er det vanskelig å tegne et klart bilde av hvordan verden vil se ut når det atter blir mulig å klemme mennesker utenfor egen husstand. Vi kan fastslå at pandemien har ført oss til et historisk veiskille, på samme måte som verdenskrigene i forrige århundre, børskrakket i 1929, oljekrisen i 1973, jernteppets fall i 1989 og terrorangrepene mot USA i 2001. Slike hendelser driver utviklingen i en ny retning, og pandemien i 2020 er en slik retningsviser, uten at vi helt forstår hvor den peker. Men hvis vi tar utgangspunkt i hva vi vet, er det mulig å lage noen teser om den videre globale utviklingen. Her kommer tesene i rask rekkefølge, før jeg grunngir dem i resten av teksten:

  1. Den største økonomiske krisen siden 1930-tallet har rammet verden. Kampen mot fattigdom kommer til å bremse opp i flere år fremover.
  2. Globaliseringen består, men endres. Den markedsdrevne økonomien, som er globaliseringens motor, dempes av mer regulering og sterkere nasjonalstater.
  3. Utviklingen i retning av mer regulering av økonomien startet før pandemien, men vil gå raskere.
  4. USA får mindre og Kina får mer innflytelse globalt – det forsterkes også av pandemien.
  5. Klimakampen kan få drahjelp av færre flyreiser, lavere forbruk og mer statlig og overstatlig regulering.

ØKONOMISK KRISE

Virkningen av pandemien vil merkes i tiår fremover, fastslo generaldirektøren i Verdens helseorganisasjon (WHO), Tedros Adhanom Ghebreyesus, da han den siste dagen i juli ledet nok et krisemøte om koronapandemien. Han hevdet at pandemien er av den typen som rammer bare én gang hvert hundreår, og han viste til hvor fort den hadde spredt seg – fra noen hundre smittede og ingen døde utenfor Kina i januar, til mange millioner rammede og minst 700 000 døde seks måneder senere.

Globaliseringens velsignelse, nemlig å kunne reise på tvers av tidssoner og kulturer for en billig penge, ble med ett en forbannelse. Flypassasjerer tok med seg det farlige, nye viruset fra markedet i Wuhan til land som Frankrike, Italia og Iran. I løpet av få dager og uker spredte det seg videre, inntil det rammet store deler av verdens 7,6 milliarder mennesker.

De fleste er hardest rammet av den dype økonomiske krisen som er oppstått på grunn av tiltakene for å stanse virusspredningen. Det er første gang på 150 år at så mange land samtidig opplever økonomisk tilbakegang, ifølge Verdensbanken.1 Nedgangen er størst i USA og i EU. Fra 1. april til 1. juli sank verdien av USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) med 9,5 prosent, noe som er den største nedgangen i ett kvartal i moderne tid.2 I EU sank BNP, altså verdien av alt som produseres, med 11,9 prosent i andre kvartal.3 Når året er over, vil tallene fortsatt være røde, og prognosene for oppgang igjen neste år er usikre.

Den økonomiske tilbakegangen er størst i vestlige land, men den rammer også fattige land, hvor helsevesenet er dårlig, og økonomien er avhengig av råvareeksport og turisme. Koronapandemien har ført til bråstopp i en bemerkelsesverdig vellykket kamp mot fattigdom gjennom tre tiår. I 1990 levde 1,9 milliarder mennesker i verden under fattigdomsgrensen, altså på mindre enn 1,90 dollar i døgnet. Innen 2016 var antallet sunket til 737 millioner, til tross for kraftig befolkningsøkning. Andelen fattige sank derfor fra en tredjedel av klodens innbyggere i 1990 til bare en tiendedel 25 år senere.4 I stedet for stadig færre fattige risikerer opptil 100 millioner mennesker å synke under fattigdomsgrensen på grunn av pandemien, ifølge Verdensbankens prognose.5 India og landene i Afrika sør for Sahara vil bli hardest rammet av denne nye fattigdomsbølgen. I tillegg gikk viruset i sommer fra å ramme rike land hardest til å spre seg faretruende fort også i mellominntektsland og fattige land. Kurvene for antall koronasmittede i India, Sør-Afrika, Brasil og Mexico gikk fra juli foruroligende bratt oppover.

Med flere fattige i verden risikerer vi mer konflikt og at flere legger på flukt fra hjemlandet for å søke en bedre tilværelse et annet sted.

Sårbare land vil trenge hjelp fra de rikeste for å motvirke pandemitiltakenes ringvirkninger. Men de rike landene kommer til å slite med egen økonomi på grunn av tilbakegangen og dyre krisepakker. Mens Norge kan ty til Oljefondet, har andre finansiert krisetiltakene med lån. Når lånene skal nedbetales, kan det føre til kutt i offentlige budsjetter til helse, skole og infrastruktur – samtidig som økonomien må stimuleres ved å opprettholde velferd og investeringer. Da kan det holde hardt å videreføre eller øke bistanden til fattige land.

NYLIBERALISMEN PARKERES? Veien ut av den økonomiske krisen i koronaens kjølvann er en nådeløs kamp mot ulikhet, ifølge FNs generalsekretær António Guterres. Han holdt en oppsiktsvekkende skarp tale på årsdagen for frihetskjempen Nelson Mandelas fødsel 18. juli.6 Der fastslo han at koronapandemien har avkledd vrangforestillingen om at det frie markedet vil sørge for helsetjenester til alle. Den har også vist at det er løgnaktig å hevde at alle verdens innbyggere er i samme båt, selv om vi seiler på samme hav.

«Det er åpenbart at noen av oss sitter i superyachter, mens andre klamrer seg til flytende vrakgods», sa Guterres, som mente at ulikhet er vår tids grunnleggende kjennetegn: De 26 rikeste menneskene i verden eier like store verdier som halvparten av klodens befolkning til sammen. FN-sjefen anerkjente at globaliseringen har brakt over én milliard mennesker ut av fattigdom, men den har også bidratt til at kløften mellom de rikeste og fattigste er større enn noen gang. Men, påpekte Guterres, koronapandemien er en historisk sjanse til å tette igjen dette gapet og i stedet bygge en bærekraftig verden med større likhet.

En av metodene for å komme dit er at de rikeste og de multinasjonale selskapene betaler mer skatt, fremholdt Guterres. Dette er å tale president Donald Trumps økonomiske politikk midt imot, og det er alltid risikabelt for en FN-sjef å legge seg ut med USA. Men Guterres kan ha hentet risikoviljen fra meningsmålingene som viser at Trump ligger dårlig an til å bli gjenvalgt i november. Et maktskifte i Washington vil gjøre jobben som FN-sjef en smule enklere enn i dag.

Guterres var muligens også inspirert av den nederlandske historikeren Rutger Bregman, som spår at pandemien vil punktere nyliberalismen, altså den økonomiske tenkningen som består av minst mulig statlig regulering og lavest mulig skatter og avgifter. Nå er denne ideologien døende som politisk rettesnor, ifølge Bregman.7 Det kan bane vei for en økonomisk politikk som innebærer mer statlig styring og en mer rettferdig fordeling av verdiene som blir skapt.

Bregman gir pandemien stor betydning som årsak til en makroøkonomisk kursendring. I realiteten beskriver både han og Guterres en utvikling som antagelig hadde kommet uansett. Britenes beslutning om å forlate EU og Trumps valgseier i 2016 var sjokkhendelser som utløste bred refleksjon om hva som forårsaket dem. Kjernen i analysene var at globaliseringens tapere – de som mistet jobben og kjøpekraften, og som følte seg truet av innvandring og kulturrelativisme – hevnet seg ved å stemme for Brexit og bøllen Trump. Det er riktignok et paradoks at en milliardær og råtass på eiendomsmarkedet i NewYork blir symbolet på et opprør mot de privilegerte – men den delen av analysen lar vi ligge her.

Brexit og Trumps valgseier tvang politiske partier i vestlige land til å ta mer hensyn til velgergrupper som mener at den globaliserte eliten har utøvd makt og beriket seg på deres bekostning. Bregman trekker frem at Joe Biden, som er demokratenes presidentkandidat og Trumps utfordrer, har et mer progressivt økonomisk program enn Hillary Clinton hadde i 2016. Det ville han nok hatt også uten pandemien, takket være venstrefløyens styrke i Det demokratiske partiet. Men koronakrisen kan komme til å forsterke dreiningen mot mer statlig styring og offentlig regulering fordi den så til de grader blottstiller forskjellen på rik og fattig.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse