Portrettbilde av Per Buvik

Per Buvik

En fransk skandale

Den såkalte Matzneff-saken setter igjen det vanskelige forholdet mellom litteratur og virkelighet, moral og moralisme i spill.

Like over nyttår kom det ut en bok i Frankrike som slo ned som en bombe og skapte heftig debatt. Det var en selvbiografisk beretning med tittelen Le Consentement (Samtykket), skrevet av nåværende forlagssjef Vanessa Springora (f. 1972). Det alle ytringer og utfall i offentligheten har konsentrert seg om, er beskrivelsen av det intime forholdet mellom henne og forfatteren Gabriel Matzneff (f. 1936) på 1980-tallet. Forholdet ble innledet da hun var litt under 14 og han 49, og varte til hun avbrøt det etter nitten måneder. Ettersom den seksuelle lavalder i Frankrike er 15 år (i Norge er den 16 år), var dermed relasjonen i en periode lovstridig, og den offentlige moralske fordømmelsen av Matzneff er unison: Han er en pedokriminell som fortjener straff.

Vanessa Springoras tittel er flertydig. Den peker for det første på det problemet at det i Frankrike per i dag ikke finnes noen nedre juridisk aldersgrense for når et samtykke til seksuell omgang kan regnes for gyldig. Et erklært samtykke kan dermed undergrave en rettslig prosess mot en voksen som har hatt sex med en person under den seksuelle lavalder. Det har vært flere eksempler på dette i Frankrike i løpet av de siste årene. Vanessa Springora levner for sin del ingen tvil om at hun som 14-åring samtykket i å ha et seksuelt forhold til Gabriel Matzneff, og at deres relasjon i den første fasen var preget av emosjonell og sanselig gjensidighet. Samtykket ble forsterket av at både hennes eget og Gabriel Matzneffs miljø ikke bare godtok, men til og med oppmuntret forholdet. I dag er ikke desto mindre Vanessa Springora av den oppfatning at et i prinsippet frivillig samtykke fra en mindreårig i et så inkongruent forhold ikke kan anses som reelt, og at ansvaret for forholdet ene og alene hviler på den voksne personen.

Hennes ærend har likevel ikke vært å anmelde den nå 84 år gamle Matzneff, men snarere å skrive seg fri fra traumatiske senskader og gi en stemme til den store gruppen av helt unge jenter som har vært, og stadig blir, utsatt for det samme som henne, eller noe liknende. Et viktig moment i hennes bok er at unge uerfarne og sårbare jenter i slike forhold så lett kan bli psykologisk avhengige av den eldre partneren og derfor vil krysse grenser de ikke er modne for og innerst inne heller ikke ønsker å overtre.

KOLLEKTIV FORDØMMELSE

Vanessa Springoras tallrike lesere har reagert med sjokk og gitt uttrykk for både indignasjon, harme og medfølelse. Noen av dagbøkene Matzneff har publisert opp gjennom årene, der han utvetydig blottstiller sin monomane dragning mot tenåringer, er også trukket frem igjen og blir nå lest med et helt annet moralsk og kritisk blikk enn tidligere. Det mildner ikke den massive viljen til endelig å få has på Matzneff at svært få av de utrolig mange unge elskerinnene han skriver om, har vært under 15 år. Forholdet til Vanessa Springora, som har en viktig plass i flere av hans bøker, uten at hennes etternavn noen gang blir nevnt, danner et av unntakene fra hans erotiske hovedmønster. Det store flertallet av forfatterens lange rekke av partnere har vært mellom 15 og 19, skal vi tro Matzneffs egne beretninger, og det mener tydeligvis alle som uttaler seg at vi skal. Vanessa Springora sier for øvrig at det nok er mindre riktig å karakterisere forfatteren som pedofil, slik det nå skjer overalt, enn å betrakte ham som efebofil, altså med en besettelse for jenter like etter puberteten, i praksis i tenårene.

Lesningen av Matzneffs dagbøker som nå er totalt dominerende, selv om det knapt kan kalles en lesning, er imidlertid langt fra konsekvent i sin insistering på at det forfatteren skriver om sitt liv og sine erotiske forhold, må tas bokstavelig, som sannhetsdokumenter. Lesningen fokuserer nemlig utelukkende på det som er egnet til å fremkalle sinne og forbannelse og overser eller avviser alt annet, for eksempel at det ikke finnes en eneste beskrivelse som tyder på at Matzneff noen gang har begått voldtekt. Ifølge Matzneffs fremstillinger har alle hans elskerinner og kjærester selv ønsket å ha et fullbyrdet seksuelt forhold til ham. Brevene deres til ham, gjengitt eller sitert i flere av romanene og dagbøkene hans, tyder også på at elskerinnene og kjærestene i den første fasen har opplevd sine forhold som spennende, gode og givende. Det som mest av alt synes å ha ødelagt dem, er hans ubendige hang til utroskap og parallellforhold - og absurd nok hans egen overdrevne sjalusi.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse