Portrettbilde av Bjørn Vatne

Bjørn Vatne

En skrekkelig historie

Frykten for det ukjente dominerer nyhetsbildet. Hvorfor tar den ikke like stor plass i litteraturen?

Fra vi var rundt tolv år, fråtset en kompis og jeg i grøssere. Det fantes to rom hjemme hos ham som vi vekslet mellom når vi så film. Jeg husker dem begge som bittesmå, romlig ute av balanse, som om de var høyere enn de var brede. Det ene var helt uten vinduer, eller kanskje var det bare permanent dunkelt med gardinene tett trukket for. Rommet lå like innenfor kjøkkenet, slik at lukten av middagen alltid sivet inn til oss i mørket i den velbrukte sovesofaen (familien til kompisen min spiste en hel del stekt løk, og når den søtlige lukten blandet seg med blodet på skjermen, hadde det en helt særegen effekt). Det andre var rommet hans, fullt av tegneserier og Boeing-plakater av franske landslagsspillere. Der satt vi i sengen med den gamle billedrørtv-en på toppen av et slags skap foran oss, og lot oss frydefullt skremme.

Dette er rundt 30 år siden, og jeg er ikke sikker på om rommene virkelig var slik. Følelsen av det trange, lukkede rundt oss kan like gjerne ha vært forbundet med selve seeropplevelsen, som var altoppslukende, intens, grotesk og klaustrofobisk. Som voksen har jeg mange ganger forgjeves lengtet etter denne følelsen av å bli røsket i, å få pusten støvsuget opp av meg, men bare sjelden funnet den igjen. I stedet har jeg avfunnet meg med at det er den intellektuelle romanens mildere, og kanskje mer langvarige rystning som skal pumpe i gang åndedrettet. Men kanskje er det ikke alltid tilstrekkelig?

FRYKTSPIRALEN

Da pandemien rammet, måtte jeg som mange andre være hjemme med barn i hjemmeskole. Jeg tenkte at det tross alt ikke ville være så ille, jeg kunne få arbeidet litt ved siden av, ettersom jeg like gjerne kan skrive eller lese i huset som på kontoret. Samboeren min er lege, jeg har for lengst, men ikke uten motvilje, innsett at det er et mer samfunnskritisk yrke enn å være forfatter. (I en avstemning i regi av The Sunday Times i Singapore havnet «Artist» på toppen av unødvendige jobber under en pandemi, og «Doctor/Nurse» på toppen av den motsatte kolonnen.) Det sa seg selv at det var jeg som skulle være hjemmelærer.

Jeg var innstilt på at vi skulle klare dette uten problemer i lang tid, men etter noen uker begynte jeg å bli urolig. Oppdragene som har utgjort store deler av inntekten min de siste årene, uteble. Jeg innså at jeg hadde råflaks som nettopp hadde fått betalingen for min nye roman, og kunne leve på den og et stipend så lenge. NAV hadde ingenting å bidra med – ifølge deres beregninger hadde en «Artist» av mitt kaliber gjort seg fortjent til 88 kroner dagen i omsorgspenger for å være hjemme med barna. Det var altså flaks som holdt meg økonomisk flytende (mange kollegaer var ikke like heldige). Jeg måtte innse at jeg – i lys av denne situasjonen – hadde gjort noen veldig dårlige valg på vegne av meg selv og min familie, med konsekvenser som jeg hadde forsøkt å holde på avstand. Ble jeg av en eller annen grunn alene, ville jeg vært fullstendig ute å kjøre. I en krise var yrket mitt dessuten ubrukelig, overflødig, som pene sandaler i et løp for livet.

Nå begynte fryktballen å rulle.

Før hadde jeg tenkt at jeg alltid kunne gå tilbake til fast jobb, det skulle ikke være noen sak. Men nå kollapset også systemet som potensielt kunne gitt meg denne imaginære jobben, det kapitalistiske systemet jeg hadde vært så kritisk til, og som jeg brått savnet som en tapt bror eller søster jeg aldri hadde behandlet godt nok. Samtidig uroet jeg meg kanskje mer enn nødvendig for at foreldrene mine, som av flere grunner tilhørte den såkalte risikogruppen, skulle bli syke. Stillaset jeg sto på – kjernefamilie, skole, stipendier, bokbransje – alt var truet av noe usynlig som oppførte seg helt uforutsigbart. Ingen morder eller terrorist sto bak, alt var i hendene på et virus som ikke ville annet enn å formere seg. Det var ingen jeg kunne rette sinnet eller usikkerheten mot.

Objektivt sett var dette den privilegertes møte med et mildt ubehag, men resultatet var ikke mindre nedslående: Jeg som sier til meg selv at jeg aldri er redd for noe, at jeg er på toppen av alt, herre over situasjonen, var nå skitredd for hva som lurte rundt neste hjørne. På grunn av denne fryktspiralen fikk jeg ikke skrevet et ord på nesten to måneder, bortsett fra noen spalter i lokalavisen som kjentes utilstrekkelige og famlende – men som i det minste spedde på inntekten.

SKREKKAPPETITTEN SOM FORSVANT

Så hva har dette å gjøre med grøssersjangeren? Før jeg sier noe om den forbindelsen, må jeg tilbake dit det hele startet – barndommen: Min barndomsvenn var connaisseuren, den som skaffet VHS-kopier av filmene, eller importerte de mer obskure på postordre. Jeg ble eksponert for alt fra de relativt uskyldige Fright Night, Lost Boys og Child’s Play, til de mørkere Hellraiser, Eksorsisten og selvfølgelig Ondskapens hotell, via de svimle mesterverkene til David Cronenberg, som Scanners og Videodrome, «over the top»-splatterfilmer som Bad Taste og Braindead, og de som gikk enda et stykke over kanten, som Faces of Death, som blandet virkelige og filmatiserte sekvenser av mennesker og dyr som dør.

Det hendte at moren til vennen min banket forsiktig på døren og serverte ostesmørbrød. Mens de fysiske omgivelsene er uklare for meg, kan jeg den dag i dag fremkalle smaken av dem i minnet: en loffskive med sennep og salami under den stekte osten. Oppskriften var hentet fra en Disney-kokebok.

Kompisen min og jeg leste også grøssere: Vi leste alt av Stephen King, selvfølgelig, og bøker av Clive Barker, Edgar Allan Poe, H.P. Lovecraft, Ray Bradbury, Anne Rice, tegneserien Iskalde Grøss og en mengde billige (i dobbelt forstand) grøss fra bruktbokhandelen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse