Portrettbilde av Øyvind Storli Hoel

Øyvind Storli Hoel

En tviler står frem

Hvorfor er rasisme- og innvandringsdebatten så fastlåst?

Samtiden spør

HVA ER DEN BESTE MEDISINEN MOT POLARISERING?

Reell eksponering for andre verdier og kulturer enn ens egne gjennom aktivt samarbeid om å oppnå noe i fellesskap.

Jeg har kviet meg for å skrive denne teksten. Både av frykt for represalier fra miljøet jeg kommer fra, og fra det intellektuelle miljøet jeg er blitt en del av. Jeg har en fyr på den ene skuldra som skammer seg over enkelte verdier jeg har med meg etter å ha vokst opp i ei bygd. Og en fyr på den andre skuldra som er bitter på den privilegerte middelklassen han nå er en del av, fordi den ikke vet nok om andre verdier enn sin egen sosialdemokratiske middelklassefornuft. I den polariserte debatten om rasisme og innvandring som har flammet opp i det siste, kommer disse to fyrene ofte i konflikt med hverandre. Når jeg nå likevel skriver om dette, er det fordi jeg ble inspirert av en Facebook-kommentar fra Samtidens redaktør. Som følge av at Maria Mena hadde blitt hetset på sin Instagram-profil, skrev han:

Det snakkes mye om strukturell rasisme om dagen. Ikke-hvite nordmenn står frem og forteller om uhørte og uholdbare opplevelser (som denne kommentaren som MM ble utsatt for), og mange hvite nordmenn er overrasket: De kjenner seg slett ikke igjen i disse rasistiske holdningene og har ingen i sin (hvite) omgangskrets som kunne finne på å tenke i slike baner. Så hvor kommer rasismen fra? Hvordan oppstår den? Og har ihuga rasister noen fellestrekk – ut over at de er rasister?

Dette vekket noe i meg.

En gang på starten av 2000-tallet ruslet jeg rundt i et lite bygdesentrum med en snakkesalig kamerat da det plutselig datt ut av meg: «Nei, Norge for nordmenn!» Han messet høyt og verdensvant om samfunnstrender og innvandringspolitikk.Tegnet et bilde av at Norge sakte, men sikkert blir tatt over av innvandrere. Jeg boblet over. «Håhåhå», responderte han, i en kombinasjon av iver og beundring. Han ga meg ingen motstand. Foran mitt uttalte nei var det egentlig ikke noe resonnement. Det er interessant at jeg fant det nødvendig å putte et «Nei» foran. Nei, hva da? Nei, nå er det nok, kanskje. Eller kanskje nei til endring. Fremmedfrykt.

Jeg var 17 og hadde aldri ytret noen politiske meninger før dette. Fra et lite veikryss av ei bygd i Trøndelag hadde jeg sett verden gjennom en medial linse, bestående av forsiden på VG Nett, TV 2-nyhetene og NRK, som i bruddstykker fortalte meg om innvandrere som snyltet på staten, infiltrerte Oslo og voldtok. Jeg hadde sett turister fra byen få bank på bygdefest. Innimellom hørt om ubehagelige opplevelser fra noen som hadde vært i Syden og blitt svindlet. Og Osama Bin Laden hadde nettopp angrepet USA.

Jeg mener ikke at «Norge er for nordmenn» lenger. Og når jeg nå tenker tilbake på at jeg sa det, skammer jeg meg selvfølgelig. Jeg synes også at det ikke var så rart at jeg sa det. Jeg følte meg truet i mitt eget land. Ved å uttale det opplevde jeg ganske enkelt at jeg sto opp for landet og verdiene det er tuftet på. Jeg ble medlem av et «vi». Et «vi» med et felles «nei». På samme måte som antirasister og terrorister er medlemmer av et «vi». Som betyr at det også må være noen «de andre». Og dem er det mange av dersom du vokser opp på bygda.

INNAFOR, UTAFOR

En sommerdag for 20 år siden var jeg på en såkalt plattdans i bygda der jeg kommer fra. Slike fester består av folk fra alle generasjoner og samfunnslag og et stramt normsett om hva som er greit og ikke greit. Hvordan du skal kle deg og oppføre deg. Hvem som er velkomne og ikke. Det drikkes karsk og danses til levende musikk av typen Ole Ivars fremfører. Det er folkelig og jordnært. Samhold er det mest beskrivende ordet jeg kan komme på. Romanser oppstår, folk spyr og ja – innimellom – slåss.

Slik var det i hvert fall denne kvelden. En møring – altså en persona non grata – hadde forvillet seg til plattdans i Trøndelag og kommet i skade for å legge an på en lokal skjønnhet. Jeg husker møringen som en kjekk type, med glattkjemmet hår, hvit blazer og hvite spisse sko. Ganske malplassert i en skog av boots, jeans, hettegensere og cowboyhatter. Den lokale skjønnhetens kavaler for kvelden fikk med seg hendelsen. Det gikk ikke lang tid før møringen lå i bakken. Videre ble han deljet løs på, til og med sparket mens han lå nede, mot både kropp og hode. Den hvite blazeren hans ble mer og mer rød. Jeg ble mer og mer redd. Med tid og stunder kom noen og ordnet opp. Det var egentlig ikke noen reell slåsskamp: Møringen fikk juling og beskjed om å pelle seg tilbake til der han kom fra.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse