Portrettbilde av Tellef S. Raabe

Tellef S. Raabe

Leirbålene slukner

Det er på tide å innse at en felles offentlig samtale er umulig.

Samtiden spør

HVA ER DEN BESTE MEDISINEN MOT POLARISERING?

Troverdige medieaktører med bred oppslutning som gir befolkningen et felles informasjonsgrunnlag.

I Norge er det mye som fungerer godt. Vi har høy tillit til institusjoner og hverandre, forholdsvis lav ulikhet, og dessuten er graden av polarisering beskjeden. Det finnes selvsagt splittende saker og hatsk retorikk, men det er lite som tyder på at meningsmotsetningene i befolkningen, per nå, faktisk vokser seg sterkere.1 Etter min mening har vi snarere tviholdt på de habermanske idealene om den borgerlige offentligheten så lenge at vi har overvurdert betydningen av polarisering, og underkjent de mest presserende utviklingstrekkene ved samfunnsdebatten. Disse trekkene er plattformisering, kommentarfeltdød og fragmentering av nyhetsbruk.

Dette er globale megatrender med så stor kraft at offentligheten, slik vi forestilte oss den på 2000-tallet, kan erklæres død. I dag har nordmenn hverken felles plattformer, fungerende debattflater eller delte nyhetsvaner. Selv om dette er uunngåelig og slett ikke et udelt onde, gjør det oss mer sårbare for ytre politisk påvirkning, hvis hovedmål er å øke graden av politisk polarisering. Under vil jeg beskrive offentlighetens død ved det digitale alteret og forsøke å peke på hva vi kan gjøre for likevel å opprettholde en best mulig samfunnsdebatt.

SILODEBATT

Den første kraften som bryter ned offentligheten, er plattformisering. Med plattformisering mener jeg i denne sammenheng at mediebruk forflytter seg til ulike lukkede økosystemer som krever innlogging. Et eksempel på et slikt økosystem er selvsagt den største plattformen: Facebook. Medieviter Taina Bucher hevder at Facebook er blitt så stort at det ikke lenger kan omtales som et sosialt nettverk, men snarere et fenomen. «Facebook er Facebook», konstaterer hun.2 Som kjent må man registrere seg med navn og bilde for å kunne delta i diskusjoner i åpne fora, som kommentarfeltene under VGs Facebook-poster, eller være Facebook-venn med privatpersoner om du ønsker å diskutere på veggene deres. Unntaket er profilerte samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, som poster offentlige innlegg, der alle som vil kan komme med ulike støtteerklæringer eller, i mindre grad, kritiske innsigelser i kommentarfeltet. På Facebook finnes også flere lukkede grupper, som det feministiske diskusjonsforumet Den Selskabelige, eller aksjonsgruppen Folkeopprøret mot klimahysteriet. I det store Facebook-universet kan man kalle slikt for lukkede deloffentligheter. Samtidig er det som registrert bruker forholdsvis lav terskel for å ta del i slike diskusjoner.

Jeg er absolutt kritisk til mye ved Facebook, men det oppleves til en viss grad trygt at majoriteten av befolkningen befinner seg på samme plattform. Dette muliggjør kommunikasjon og diskusjon på tvers av grupper som ikke møter hverandre i det daglige. Nå ser Facebooks hegemoni ut til å trues. Markedsdirektør Ingvar Sandvik i Kantar Media sa i fjor at Facebook «på rekordtid har blitt et gamlismedium».3 Førtitre prosent av unge mellom 15 og 29 oppgir å bruke Facebook mindre enn tidligere. Fortsatt bruker sekstiåtte prosent av nordmenn Facebook hver dag, men trenden er nedadgående.4 Synkende mediebruk, her bredt definert, er på ingen måte forklaringen. Ifølge Kantar Media bruker «alle» internett i det daglige. Facebooks svekkede posisjon skyldes snarere fremveksten av mindre og spesialiserte plattformer som appellerer til ulike demografiske grupper. Eksempler på slike lukkede økosystem er WhatsApps gruppechatter, debattfora som Reddit, brukergenererte «aviser» som Medium, kanalene til Jodel, kommentarfeltene tilYouTube og kommunikasjon via nettspill som Fortnite. Selv om jeg fortsatt er i tjueårene, aner jeg for eksempel ikke hva som rører seg på TikTok, som på rekordtid har blitt den mest populære plattformen blant de yngste.5 Det er vanskelig å si hva som blir det neste store, men jeg er sikker på at vi vil se ytterligere fragmentering i årene som kommer.

KOMMENTARFELTDØD

Plattformisering er altså en økende trend, men heller ikke dette er noe nytt. Ved siden av Facebook er nok avisenes kommentarfelt – der hvert kommentarfelt nærmest er en egen plattform – de mest omtalte arenaene for det offentlige ordskiftet. Ettersom de analoge avisenes debattsider hadde naturlige plassbegrensninger, fantes ikke slike brede debattflater før internett. Derfor var begynnelsen av 2000-tallet preget av optimisme: Internett skulle skape allment tilgjengelige debattarenaer som bidro til deliberasjon – en grundig, åpen og kritisk debatt. Kraften i de bedre argumenter skulle drive diskusjonene videre og slik styrke demokratiet. Selvsagt var kommentarfeltene aldri helt åpne. De kan bedre beskrives som semilukkede deloffentligheter med en viss grad av redaksjonell kontroll i form av moderering. Men ideen om at kommentarfeltene var et gode for hele samfunnsdebatten, levde i beste velgående.

I løpet av de siste årene har de fleste mediehusene stengt ned kommentarfeltene, hovedsakelig med begrunnelsen om at moderering er for ressurskrevende. Sist ut var NRK Ytring. Allmennkringkasteren nyter høyest tillit blant alle medieaktører i Norge, er størst og mest kjent, og dessuten gratis å bruke. Derfor varYtring formodentlig det mest samlende og tilgjengelige felles debattforumet i Norge. Likevel vet vi nå at bare en liten andel av leserne deltok i debatten. En kommende studie som jeg er med på å skrive, bekrefter en rekke antakelser man har hatt om kommentarfeltenes representativitet.6 La meg i alle fall avsløre at bare en svært liten andel av leserne kommenterte, og at en svært liten andel av disse aktive brukerne sto for størsteparten av innleggene.Vi har ikke analysert innholdet i alle de mange hundre tusen publiserte kommentarene, men funnene våre ville nok ikke overrasket medieforsker Anders Olof Larsson. Han har vist at brukere av partiske medier som Document og Resett, er langt mer aktive i sosiale medier enn gjennomsnittet.7 Vi må altså erkjenne at de aller fleste skyr unna digitale debatter, at et fåtall stemmer får uproporsjonalt mye oppmerksomhet, og at avisenes kommentarfelt har utspilt sin rolle. Jeg er rimelig sikker på at bare de partiske mediene vil fortsette å fasilitere tastaturfest for meningsfrender, selv om gode diskusjoner kan eksistere i liten skala hos hyperspesialiserte nisjepublikasjoner. Dette vil være blant unntakene, og aldri være samlende arenaer for befolkningen.

DAGSREVYENS GRADVISE DØD

En tredje driver av fragmenteringen av offentligheten er nyhetsøkonomien. Det fysiske opplaget til norske aviser fortsetter å stupe, og de fleste større nyhetsaktørene plasserer innholdet sitt bak digitale betalingsmurer. Slike abonnementsløsninger bidrar – i alle fall på produksjonssiden – til å opprettholde mediemangfoldet. Samtidig presser det stadig flere brukere inn i lukkede meningsunivers som i stor grad styres av demografi. Professor i informasjonsog medievitenskap Jan Fredrik Hovden beskriver dette som publikumsøyer.8 På «øyene» er folks mediekonsum tydelig knyttet til klassebakgrunn, og like mye styrt av hva man ikke liker, som hva man liker. At mediekonsum følger klasse er ikke noe nytt, men hva er det som gjør at populariteten til et gratistilbud som nyter Norges høyeste tillit, også svekkes? Jeg snakker om Dagsrevyen, som har gitt meg tilgang til historiske seertall for programmet.9

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse