Portrettbilde av Ingrid Vik

Ingrid Vik

Postpolarisering - en vei ut av uføret?

Vi har alle et ansvar for å verne om det norske tillitssamfunnet, men politikere og mediene må gå foran.

Samtiden spør

HVA ER DEN BESTE MEDISINEN MOT POLARISERING?

Vi må i økende grad anerkjenne kompleksiteten i vår tids konflikter. Kompleksiteten må speiles i de politiske debattene. Her må politiske ledere og mediene ta et særlig ansvar.

Vi i ser det i debattene om migrasjon og flyktningpolitikk. I diskusjonene om klima og likestilling. Saker som fyrer opp samfunnsdebatten og som får nettet til å koke. Splittende kamper om kjønn, klima og migrasjon. Meningsog identitetskamper som legger press på tilliten og demokratiet vårt, og som vi derfor må forsøke å endre. Da må vi også vite hvor skoen trykker. Har vi å gjøre med et ytringsfrihetsproblem? Et ytringskulturproblem? Eller et politisk problem? Dernest, hvor setter man inn støtet for å endre formen på ordskiftet? Hvem må i så fall ansvarliggjøres og mobiliseres? Og til sist: Kan det norske fellesskapets svar på pandemien vi nå har stått overfor, gi oss en pekepinn på hvordan vi kommer ut av polariseringsuføret?

GENERASJON YTRINGSFRIHET

For 14 år siden deltok jeg i min første panelsamtale om ytringsfrihet og ytringskultur i innvandringsdebatten. Det var vinteren 2006 og Mohammed-karikaturene preget den politiske dagsordenen, dag etter dag, uke etter uke. Raskt ble debattens premisser etablert: De prinsipielle ytringsfrihetsforkjemperne og de dialogvennlige relativistene på hver sin flanke. Førstnevntes syn fikk definisjonsmakten, framført av mektige stemmer innenfor presse, kulturliv og den politiske opposisjonen. Hendelsene og debatten i 2006 ble formative for den videre offentlige samtalen om ytringsfrihet i Norge. Den bidro til betydelig bevisstgjøring – og den fikk konkrete resultater i form av lovendring. Etter en kronglete prosess ble blasfemiparagrafen omsider avskaffet av Odelstinget i mai 2009. Men noe gikk også tapt i kampens hete, nemlig en mer grunnleggende diskusjon om ytringskultur og ytringsansvar. I 2006, og senere i 2015 etter terroraksjonen mot Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris, var det ikke plass til det. Bare å nevne «ytringsansvar» ble oppfattet som et angrep på et av demokratiets viktigste prinsipper. Det som gjaldt, var «ytringsfrihet!» – ikke «ytringsfrihet, men ...».

I dag er vi et annet sted. Svært mange, også blant dem som erklærte seg som ytringsfrihetsfundamentalister i 2006, er bekymret for at debattene på de sosiale mediene har spunnet ut av kontroll. «Deler av offentligheten har blitt en slagmark. Jeg er redd vi bare har sett begynnelsen», skrev en av ytringsfrihetsaktivistenes mest markante fanebærere, Fritt Ords direktør Knut Olav Åmås, i en kronikk i Aftenposten, 31. juli 2018.1 Også regjeringen har uttrykt dyp bekymring for debattklimaet og nettrollene på sosiale medieplattformer. I 2016 ble det derfor lansert en handlingsplan mot hatefulle ytringer, og i år startet arbeidet til en nyoppnevnt ytringsfrihetskommisjon. Den kommer jeg tilbake til.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse