Portrettbilde av Mariken Lauvstad

Mariken Lauvstad

Venstresidas selvbredag

Er norsk radikal venstreside i ferd med å kaste viktige ideologiske prinsipper over bord i kampen om å vinne narrativet?

Samtiden spør

HVA ER DEN BESTE MEDISINEN MOT POLARISERING?

Logg av Facebook og Twitter og gå ut døra. Oppsøk mennesker utenfor din egen krets og prat med dem! Folk er skikkelig fine, nemlig, der ute i virkeligheten.

I løpet av vår komplekse verdenshistorie har det gradvis blitt produsert flere og flere grenseoppganger mellom mennesker.

Nasjonale, regionale og sosiale grenser er blitt trukket med mål om å håndheve orden og definere eierskap og makt. Alle de linjene vi mennesker i løpet av historien har trukket mellom hverandre, utgjør i dag et palimpsest av selvforsterkende strukturer som preger vår verdensforståelse. Sosiale konstruksjoner er satt opp som papirtynne vegger mellom mennesker og hindrer oss i å møte hverandre på likefot.Ved etableringen av hver slik skillelinje har det umiddelbare målet som oftest vært klart, mens mindre oppmerksomhet har blitt viet vurderinger av hvilke utfordringer som kan oppstå på lang sikt. På mange måter er den tyngende vekten ved vår verdenshistorie nettopp summen av denne grensedragningens konsekvenser. Litt forenklet sagt: Mange av de dypeste politiske og kulturelle konfliktene vi har i verden i dag, startet med at én gruppe trakk en endelig linje mellom seg og en annen: dere er ikke som oss. Den tyske fenomenologen Edmund Husserl kalte denne prosessen othering, altså det å gjøre noen til Den andre. «Othering» beskriver de intersubjektive og reduktive mekanismene som er i spill når subjektet, viet, klassifiserer et objekt (et De eller Den andre) som tilhørende en underordnet sosial kategori. På mange måter inngår disse mekanismene i noe av det mest grunnleggende og basale ved det å være menneske. De fleste grupperinger skaper sin tilhørighet ved at man gjensidig bekrefter hverandres perspektiver og kulturelle identitet i et motsetningsforhold til noe annet. Men derfra kan veien være kort til en mer systematisk underminering av De andres verdi.

I boken Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality (2000) argumenterer Sara Ahmed for at det er «sosial antagonisme som produserer Den Fremmede som figur i utgangspunktet». Stereotypier blir til når avstanden fra den som definerer, til det som blir definert, er for stor.

Det meste av den kritiske teorien rundt othering tar utgangspunkt i det skjeve maktforholdet mellom en majoritetskultur og ulike minoriteter. I dette essayet vil jeg derimot bruke Husserls definisjon av othering for å se nærmere på en digital offentlighet hvor oppmerksomhetsøkonomien på mange måter har etablert nye spilleregler. I dag har vi meningsmajoriteter og meningsminoriteter som posisjonerer seg i forhold til hverandre. Ved ikke å markere tydelig avstand til upopulære meningsminoriteter risikerer du at din egen sosiale kapital synker. Har vi dermed kommet dit at mennesker med feil meninger støtes vekk? Og hvis det er slik, vil ikke det si det samme som at vi nå produserer en ny kategori andre, i offentligheten? En offentlighet der det å representere en kritisk stemme og utfordre majoritetsnarrativet fort kan føre til kollektiv sosial fordømmelse, hvor det er narrativet om deg som blir endret?

Før jeg går videre, er det på sin plass å ta med et par fakta om meg selv. Først: min politiske forankring i Rødt. Jeg har stemt Rødt så å si hele mitt voksne liv, de fleste i familien og mange av vennene mine stemmer Rødt. I tillegg jobber jeg i scenekunstfeltet. Scene-kunstfeltet er en bransje hvor de aller, aller fleste har sin politiske tilhørighet relativt langt til venstre. Kort sagt, identiteten min er nokså sterkt knyttet til marxist-sosialistisk ideologi, og jeg er langt på vei omgitt av mennesker som mener veldig mye av det samme som jeg selv gjør. De siste månedene har jeg imidlertid kjent på en underlig ambivalens overfor akkurat dette. Ambivalensen springer ut av en stadig mer polariserende retorikk og identitetspolitisk forankret polemikk som uroer meg. Kanskje noe av årsaken til denne foruroligende fornemmelsen er mitt blikk som dramaturg. Dramaturgi i scenekunsten beskjeftiger seg blant annet med hvordan ulike narrative strukturer konstrueres, og hvordan de i sin tur påvirker publikummeren. Jeg er fascinert av hvilke verdener som kan skapes ut fra bestemte dramaturgiske rammeverk. Men dette gjelder ikke kun innenfor teateret og kunsten. Det gjelder like mye virkeligheten utenfor. Mennesker er både skapere og produkter av sitt samfunns fortellinger. På mange måter er vi ikke friere enn vår egen forestillingsverden, og vår forestillingsverden er formet av narrativet vi befinner oss i.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse