Bøkene – mer børs, mindre katedral

Med jevne mellomrom dukker debatten om kommersialiseringen av bokbransjen opp. Det var forfatteren Agnar Lierhus som for alvor satte den i gang i høst med en kronikk i Aftenposten der han pekte på at et lite antall forfattere får stor medieoppmerksomhet, og at det stort sett er de samme forfatterne som forlag og bokhandlere, flere måneder før boken foreligger, blir enige om å satse på.

Skurken heter «bokrådet». Før vinteren innkaller de bokhandlerkjedene forlagene for å presentere bøkene de har planer om å utgi i 2023. Forlagene kan ikke presentere hele boklisten. Alt på dette stadium gjør de et utvalg. Det er bøker med et visst salgspotensial de velger ut. For det er disse bøkene bokhandlerne er interessert i.

Prosessen ender gjerne opp med at bokhandlerne forhåndsbestiller en god del hundre eksemplarer av de mest aktuelle bøkene. Rabatten er høy, forlagene bidrar gjerne med støtte til markedsføringen og bokhandlerne gis returrett.

Lierhus har en begrunnet mistanke om at det er de samme forfatterne som velges ut som bestselgere lenge før manus er klart, som også får mest omtale i mediene. For det er disse bøkene forlagene satser på i form av oppmerksomhet og flest kroner til markedsføring.

Noen forfattere må være fornøyd med at de får gitt ut romanen sin, at bokhandleren blir informert om utgivelsen og at de får royalty for innkjøp til bibliotekene. Kanskje de ikke får en eneste anmeldelse, for det er det blitt færre av i mediene.

Morgenbladets bokansvarlige, Bernhard Ellefsen, vil ikke ha på seg at han er en slags forlengelse av forlagenes markedsføringsopplegg. De lar ikke omtaler og anmeldelser styre av hvilke bøker forlag og bokhandlere har bestemt seg for å satse på.

For øvrig mener Ellefsen at Lierhus bør slutte å klage. Forfattere må som andre nøkternt konstatere at det ikke er mulig å gi alle bøker den oppmerksomhet de isolert sett fortjener. Mediene må prioritere.

Sjefen for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal, Kari Marstein, skriver i Aftenposten at hun forstår Lierhus sin fortvilelse over dagens situasjon, men hun kan ikke se at han har noen løsning.

Hun understreker at forlagenes oppgave er å bygge forfatterskap. Selv om det er drepende både for forfatter og forlag å oppleve at en bok får null oppmerksomhet, er ikke bildet svart. Bestselgerne utgjør en langt mindre del av det samlede salget enn for 20 år siden. Antallet solgte titler har økt.

Ellefsen skriver at det er grunn til å diskutere ensrettingen i norsk litteratur. Noe ensretting er det i alle fall ikke å spore i bokhandlene, svarer Anne Schiøtz, direktør i Bokhandlerforeningen. Hun peker på at det i bokhandelen i fjor ble solgt nesten 50 000 forskjellige titler, rundt 10 000 flere enn i 2008. Hun mener bredden i boksalget øker, og peker på de 100 mest solgte titlene in fjor bare utgjør 16 prosent av salget.

Medienes omtale

Klassekampen har hentet ut tall fra Retriever som viser at 10 av høstens skjønnlitterære utgivelser har fått en tredjedel av all medieomtalen. I denne perioden er det ugitt mer enn 200 bøker.

Den ensrettingen i norsk bokbransje som Ellefsen bekymrer seg over, er tydeligvis mediene med på å drive fram.

Norske forlag ga ut nesten 700 skjønnlitterære verk fjor, ifølge Klassekampen. Det mener forfatteren Tore Renberg er for mye. Det fører til at en rekke forfattere ikke får oppmerksomhet – og salget blir deretter.

En grunnplanke i litteraturpolitikken er innkjøpsordningen for romaner og diktsamlinger. Den går i korthet ut på at Kulturrådet betaler forlagene for at de skal sende ett eksemplar til bibliotekene. Hvis en bok ikke holder kvalitetsmessige mål, blir den «nullet». Da beholder bibliotekene boka, mens forlaget må betale tilbake støtten de har fått.

Fram til i fjor ble det gitt ut rundt 500 skjønnlitterære utgivelser hvert år. I 2020 ble det gitt ut 576 og i fjor hele 693. Når antallet bøker som skal inn i ordningen øker, blir det kjøpt inn et mindre antall av hver bok. For tiden kan forlag og forfattere regne med å få betalt for rundt 700 bøker. For noen tiår siden fikk forlagene betalt for over 900 bøker.

Innkjøpsordningen er bunnplanke i forlagsøkonomien. Selger ei bok noen hundre gjennom bokhandelen og 700 til bibliotekene, blir det ikke et direkte tap på utgivelsen.

Forfatter og samfunnsøkonom Karine Nyborg har pekt på at innkjøpsordningen er en støtte til produksjon, ikke formidling av en bok. I dag er det lett å produsere ei bok, men vanskeligere å få den solgt. Det er et argument for at innkjøpsordningen bør endres slik at forlagene må bruke midler på markedsføring av boka. Forlagene bør ivre for å selge bøker, ikke la mange utgivelser gå til lager på bibliotekene.

Små forlag gir opp

Det er ikke enkelt å være en «liten» forfatter. Det er heller ikke enkelt å være et lite forlag. I forrige uke kunne Klassekampen fortelle at Synne Øverland Knudsen etter åtte år gir opp å drive Fanfare forlag. Det finnes en rekke småforlag som klarer å holde det gående noen år, men de er blitt mer sårbare slik utviklingen i bransjen er.

De store forlagene Cappelen Damm, Aschehoug, Gyldendal og Vigmostad & Bjørke har i dag hånd om 80 prosent av bokomsetningen. Politikken i Danmark har slått kloa i Kagge forlag og det svenske storforlaget Bonnier har overtatt Strawberry. Forlagene Press, Spartacus, Pax og Dreyer» har gitt opp å seile på egen kjøl. De har slått seg sammen i et aksjeselskap og fått Gyldendal som hovedeier.

De store forlagene har de siste tiårene overtatt over 30 småforlag. Men fortsatt kan man bli lykkelig som liten. Lofoten-forlaget Orkana med et lite kontor i Oslo, sa ja til å gi ut Hans Wilhelm Steinfeldts siste bok om Russland. Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug sa nei. Her tabbet de store seg ut. Steinfeldts bok er trykket i tre opplag, rene pengemaskinen for Orkana. Det kan ses som et bevis på at små forlag er viktig for å sikre et mangfold av utgivelser.

Litteraturpolitikken er bygget på et slags tre-part samarbeid. Myndighetene gir bokbransjen betydelig støtte og momsfritak, forfatterne står sammen om avtaler om royalty og solidariske støtteordninger og forlagene står sammen om en bransjeavtale og lik royalty til forfatterne.

Det er et skjørt system. For flere år siden klaget en del bestselgende forfattere over at forlagene blir sittende igjen med et for stort overskudd på bøker som selger godt, mens de fikk en for liten del. Uenigheten mellom forfatterne har ført til at vi har fått to forfatterforeninger.

I høst ble det kjent at Forleggerforeningen har innledet forhandlinger med Forfatterfornbundet. Det er en risiko for at de kommer til enighet om en normalkontrakt som Forfatterforeningen ikke kan godta. I så fall står forfatterne splittet i et spørsmål som kan få betydning for hvordan bransjen utvikler seg.

Konkurransetilsynet mot bokloven

Regjeringen har imidlertid bestemt seg for å holde forlag og bokhandlere i ørene med en boklov. Bransjen har selv bedt om det. Det er opplest og vedtatt at både forfattere, forlag og bokhandlere er beste tjent med en lov om faste priser på skjønnlitteratur og sakprosa. Konkurransetilsynet rister oppgitt på hodet. Men ingen vil høre på dem når de hardnakket hevder at en lov om fastpris, gir dyrere bøker.

Skal det være noe poeng med en boklov, må den regulere hvor store rabatter bokkjedene kan kreve og priser på strømming av bøker. Strømming av bøker er i sterk vekst, og det er grunn til å frykte Netflix-tilstander i bransjen. I den digitale verden der markedskreftene rår, er det «the winner takes it all» som gjelder. Når strømmingen øker, er det de bestselgende forfatterne som tjener på det.

Strømmetjenestene kan gjerne argumentere med økt mangfold, men markedsdynamikken gjør at det er de som selger mest som gis forrang og synlighet i det digitale universet. Det hjelper ikke om de har aldri så gode søkefunksjoner for å fange opp den smale litteraturen.

Hvis den smale litteraturen blir å finne i strømmetjenestene. Det er de bøkene som har et visst salgspotensial som også utgis som lydbøker. Forlagene og strømmetjenestene kan ikke pålegges å gi ut lydutgaver av bøker det er få som vil lese eller høre.

Den bebudede bokloven vil endre lite i bransjen. Den for det meste en stabbestein som er plassert der for at ikke noen i bransjen skal kjøre i grøfta og andre følge etter.

Skal en gjøre endringer i bransjen, er innkjøpsordningen nøkkelen. Det må ikke være slik at staten betaler for å sende bestselgere til bibliotekene. Forfattere som tjener flere hundre tusen på en bok, trenger ikke støtte fra staten.

Men verken forfattere eller forlag vil røre ved innkjøpsordningen. Forfatterne nøyer seg med å klage over at de får for dårlig betalt. I disse dager kan de også klage på at sjefene i forlagene tjener altfor mye. «En vernet bransje» er overskriften over forfattere Håvard Syvertsens innlegg i Klassekampen forrige uke. Han peker på at når sjefen i Vigmostad og Bjørke i fjor fikk 18 millioner i lønn og utbytte, tjener han 128 ganger mer enn en gjennomsnittlig forfatter. Og det ville blitt adskillige arbeidsstipend av det om sjefen i Cappelen kunne klart seg med betydelig mindre enn 4, 6 millioner i lønn.

Moms på bøker

Syvertsen er ikke alene om å klage på forlagssjefene lønninger som ligger mellom to til 4,5 millioner kroner. Det kan de spare seg. Er det noe forfattere ikke får gjort noen verdens ting med, er det lønningene til forlagssjefer.

Det bransjen kan merke seg, er at Høyre i sitt budsjettforslag går inn for å innføre moms på bøker. Det kan være et signal om at de tenker nytt om hele bransjen.

Anette Trettebergstuen vil ikke utfordre bransjen. Hun vil spille på lag med bransjen ved å innføre en boklov.

Det går mot jul. Vi kan legge bak oss høstenes bokdebatt som Agnar Lierhus fortjenestefullt sparket i gang. Men alt vil forbli som det har vært. Det kommersielle toget i bøkenes verden ruller videre. Det skal mer til for at det stanser og penser inn på et annet spor. Misnøyen i forfatterkretser må bli mye større om det skal skje – og politikerne må komme på banene. Ingen aktører i en privilegert bransje vil ta sjansen på å ta initiativ til endringer.