Portrettbilde av Ingrid Skjoldvær

Ingrid Skjoldvær

4 Det skal ikke lønne seg å ødelegge jorda

Samtiden spør

MÅ REVOLUSJONERES

Vår forvaltning av naturressursene.

Over hele verden investeres det i ny fossil energi og i infrastruktur som støtter den. Samtidig vil mer fossil energi koke kloden langt forbi de to gradene verdenssamfunnet har satt som smertegrense for hva klimaet kan tåle. Det skal ikke lønne seg å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Likevel subsidierer myndigheter verden over, også her hjemme i Norge, miljøødeleggelse med mange milliarder kroner.

Verden står overfor to enorme utfordringer: å stanse tapet av naturmangfold og hindre de aller verste konsekvensene av klimaendringene. I april 2016 var Norge blant de første landene i verden til å ratifisere klimaavtalen fra Paris. Den forplikter landene til å hindre en global temperaturøkning på mer enn to grader. Avtalen har ambisiøse mål, men få tiltak. Dem er det landene selv som må stå for. Blir det for få tiltak som monner, vil vi ikke klare å avverge klimakrisa, og avtalen vil ikke være verdt papiret den er skrevet på. Men denne enkle kjensgjerningen har ikke sunket inn.

Én måned etter at Norge signerte den nye klimaavtalen, åpnet den norske regje­ ringen for oljeboring i helt nye områder i Barentshavet. Beslutninga ble gjort uten å vurdere hvilke konsekvenser dette ville ha for klimaet.

Vinteren etter ble urfolksaktivister som protesterte mot byggingen av en ny oljerør­ ledning i urfolksreservatet Standing Rock i Nord­Dakota, møtt med tåregass og vann­ kanoner. Flere mener oljerørledninga kan skape en ny vår i amerikansk oljeindustri.

«Forurenser betaler» er et prinsipp som ligger til grunn for skatte­og avgiftsregimet i Norge. Drivstoffavgifter og CO2­avgiften er to eksempler på slike avgifter. Formålet er at det skal svi i lommeboka nå vi belaster miljøet, og noen ganger at det skal svi så mye at man enten som privatperson kjører mindre bil, eller at man som bedrift forurenser mindre og legger om til mer miljøvennlig drift. Likevel er det ikke nødven­
digvis slik at forurenseren ender opp med å betale for forurensingen.

I dag regner man med at det hvert år gis 5300 milliarder i subsidier til fossilindustrien verden over. Pengene brukes til å finansiere leting etter
fossil energi som er vanskelig tilgjengelig og dyr å utvinne. I Norge stimu­
lerer oljenæringas skatteregime, inkludert leterefusjonsordningen, til
leting etter olje og gass. For hver letebrønn oljeselskapene borer, betaler
staten 78 prosent av utgiftene. Selskapene begynner først å betale skatt
når et nytt funn resulterer i utbygging og drift. Når myndighetenes mål er å sikre fram­ tida til oljenæringa i Norge, er dette fordeler som bidrar i en slik retning. Men om vi ønsker å overholde Parisavtalen, så bringer slike fordeler oss stadig lenger vekk fra klimamålene. Verden har allerede funnet mer fossil energi enn vi kan forbruke. Nå må vi fjerne gunstige skatteordninger som oppmuntrer til leting etter mer fossil energi når vi allerede har mer enn nok.

Samtidig, tilbake på land: Gruveindustrien spås av mange å bli det nye norske indus­ trieventyret. I higen etter å bane veien for gruveselskapene er myndighetene villig til å la alle prinsipper om at forurenser betaler, fare. Gruveselskapet i Førdefjorden får dumpe 250 millioner tonn gruveavfall og kjemikalier rett i den nasjonale lakse­ fjorden. I en annen slik fjord, Repparfjord, har et gruveselskap fått tillatelse til å dumpe 30 million tonn med giftig og tungmetallholdig avfall. Det er den billigste løsninga, men den vil også ødelegge livet i fjordsystemet og leveområdene til tamrein.

Vi må endre måten vi regner lønnsomhet på, og vi må slutte å sette et likhetstegn mellom lønnsomhet og penger. Langsiktige verdier, slik som en ren fjord eller en skog med et rikt artsmangfold, kan være vanskelig å kvantifisere i penger. Det er umulig å sette en riktig prislapp på rent vann. Likevel er alle enige i at rent vann er verdifullt. Problemet kommer når man setter det opp mot noe som er lettere målbart: et oljefunn som enkelt kan regnes om til kroner og øre, eller en gruve som vil gi et visst antall nye arbeidsplasser. Men disse ressursene kan ikke veie opp for verdien av et sunt miljø for generasjoner fram i tid. Naturen kan stort sett aldri måles i penger, og hva som lønner seg for et selskap eller for samfunnet i noen år, kan ikke sabotere for menneskehetens langsiktige behov.

Om vi fortsetter som i dag, vil hele grunnlaget for vår eksistens være borte. Jorda kommer til å bestå, men for menneskeheten ser det dystert ut. Vi trenger rent vann, ren luft og ren mat. Vi trenger ikke klimaendring, vi trenger systemendring. Det er ikke lønnsomt med en utarmet planet, og det skal ikke lønne seg å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Det er på tide å revolusjonere forvaltninga av naturressursene våre og hva det skal koste å bruke dem.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse