Portrettbilde av Hilde Østby

Hilde Østby

6 Manifest for den rene ufornuft

Samtiden spør

MÅ REVOLUSJONERES

Vår selvpålagte begrensing og dehumanisering.

Et manifest? Altså, skal lille jeg sette opp noen idealer for hvordan andre mennesker bør leve, i verste fall kanskje til og med en slags oppskrift for hvordan de skal lage kunst og litteratur? Jeg, som ikke engang klarer å konstruere en gjennomførbar plan for hvordan jeg skal få treåringen fra barnehagen og hjem igjen, før vi begge kollapser gråtende innenfor døra? Dessuten er jeg kvinne, og jeg vet tilfeldigvis at de fleste, ja, nesten alle manifester er skrevet av menn: Karl Marx, André Breton, Martin Luther og Muhammed. Dere får ha meg unnskyldt, det tar seg ikke ut at en kvinne skal drive og kommandere store grupper av mennesker rundt på den måten. Jeg har ikke en drøm om at en dag og så videre, jeg har grøt i håret og drømmer om å sove en hel natt uavbrutt.

Én ting er det stormannsgale ved å skrive manifester, noe annet er det åpenbart humørløse. Jeg kjenner at jeg må blåse meg opp til en type pompøsitet som faller meg vanskelig. Men la gå, la meg, mens jeg stikker hull på min egen autoritet, i hvert fall kjempe for det eneste jeg tror klippefast på, urokkelig og med alt jeg har av intelligens og fornuft: tvilen og irrasjonaliteten, motsigelsene og ufornuften! Og nei, jeg er ikke soldat for president Trump, dette er ikke et sånt manifest.

Om verden var slik jeg ønsket meg, ville kunnskapen om den menneskelige psyke og irrasjonaliteten være det alt sentrerte rundt. Alle ville med den største selvfølgelighet blitt tildelt en psykolog, slik vi nå blir tildelt fastleger. Flere timer i uka skulle settes av til gransking av hjernens irrganger. Tenk på det: 550 mennesker i Norge tar livet sitt hvert år, og 4–6000 forsøker det samme, hva kunne vi gjort for å forhindre det? 25 prosent av barn og ungdom blir mishandlet av foreldrene sine hvert år. 8 prosent opplever grov vold. Barna mishandles av mennesker som ikke kjenner sitt eget indre, og ikke skjønner at de er nødt til det før de kan ta ansvar for et lite, sårbart menneske.

Udugelige statsledere, terrorister og ensomme ulver med våpen ville kanskje ikke eksistert i mitt idealsamfunn, hvor omsorg og kunnskap har overtatt for prestasjoner og fasade. Ja, det høres naivt ut, og det er det jo, men dette er et manifest, naivitetens sjanger! Og ja, jeg vet jeg burde fremført dette budskapet i bikini og med trutmunn på en blogg, eller med kjappe enstavelsesord som raskt lar seg omsette til «ønsker mer kos» på vg.no. Men jeg klarer det ikke det, for i denne overflatens tidsalder blir all dybde presset ut av oss stakkars mennesker, vi bana­ liseres til det punktet der vi mister av syne alle absurde assosiasjoner, innfall og kreativitet, selve kilden til menneskets mysterier og storhet.


Vi vet at hjernen består av et system av assosiasjoner som vanskelig lar seg replisere av en datamaskin, og at disse styrer oss. Hvorfor kan vi ikke lære mer
om hvordan hjernene våre virker? Og kroppene også? Vi vet at deprimerte mennesker blir friskere av trening, og vi vet at vi lever i et samfunn der kroppen settes til side for øyets tyranni, der vi passivt stirrer på skjermer, bortvendt fra hverandre og vårt eget indre. I mitt drømmesamfunn skal forbindelsen mellom kropp og sjel gjenopprettes, for vi vet at hjernen – altså sjelen – blir bedre av trening. I mitt drømmesamfunn må alle gjøre yoga regelmessig. Ja, nå nærmer
jeg meg det russiske idealmennesket, oppfylt av det kommunistiske budskap,
en kropp bulende av muskler ute på markene med kornbånd i armene og sigden løftet, arrgh, jeg kan jo ikke komme dit, vi skal jo ikke dit! Hvert eneste manifest
som skinner av mening og drømmer om det perfekte, bærer jo samtidig i seg
sin mørke skygge, av mulige overgrep og tvang, av forstummede dissidenter
og tyranni. Hvis jeg tror på min egen revolusjon, tvilens og selvmotsigelsenes revolusjon, den lave stemmes revolusjon, den ikke­knyttede neves revolusjon, kjærlighetens og omsorgens revolusjon, de forsømte barnas revolusjon, de depri­ merte og ensommes revolusjon, må jeg gi fra meg retten til å skrive manifester, fordi manifestet i seg selv er et overgrep, en tvang, en aggresjon som ikke medfører annet enn ny aggresjon.

Men om jeg kunne lage et idealsamfunn, ville det inneholde følgende:

  1. Alle må sette seg inn i og ha kunnskap om hjernen, psykologi og den nyeste forskning innen nevrologi. Ja, hvorfor ikke også ordentlig kunnskap om verden totalt sett? Tabloidaviser blir selvfølgelig forbudt.
  2. Alle må gjøre fysisk krevende yoga minst fem ganger i uka, eventuelt gå minst ti mil. Bil blir selvfølgelig forbudt. Kjøttproduksjon blir selvfølgelig forbudt. Å leve i pakt med seg selv og naturen krever noen ofre, og ikke av den typen som sier mø.
  3. Skjermtid for alle, ikke bare barn: Ikke mer enn fem timer om dagen per hode.
  4. Alle må gi en klem, som varer mer enn seks sekunder, til minst én fremmed hver dag.
  5. Det er ulovlig å stille til valg, med mindre du kan dokumentere at du kjenner deg selv.
  6. Alle må lese og skrive (og gjerne tegne) daglig, uten annet formål enn å forstå mer av verden.
  7. Alle må være omgitt av kart over virkelige og uvirkelige steder til enhver tid, så man kan orientere seg.
  8. Ingenting av dette kan eller skal måles.
  9. Som den gode despot jeg planlegger å bli, vil jeg dele ut til alle de største godene vår sivilisasjon har frembragt, til inspirasjon og glede: sjokoladeis og kalligrafipenner, klinkekuler og kanel, Bach, Sjostakovitsj og David Bowie.
  10. I mitt idealsamfunn blir det forbudt å skrive manifester, da de i sin natur vil medføre at enkeltindividets merkelige og hellige individualitet blir truet: Manifester er den korteste veien til et umenneskelig utopia.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse