Portrettbilde av Lena Lindgren

Lena Lindgren

9 Kampsang

Samtiden spør

Må revolusjoneres

Kontrollen over vårt eget sanseapparat.

Kamerater! Morgendagen er vår.

I dag hersker de over våre øyne og ører. I morgen skal dette være vår eiendom, kamerater. Synet, hørselen, berøringer mot huden. Alt dette skal igjen bli vårt eget. Etter revolusjonen skal vi, folket, eie retten til våre egne sanseapparat.

Våre forfedre hadde enkle sanser. De regnet opp fem–seks av dem, og orienterte seg i det de oppfattet som verden. Våre forfedre var følsomme for lys og lukt. De likte berøring. De kommuniserte ved å se inn i hverandres ansikter. Gjennom tusener av år utviklet de samfunnene sine slik, mens de snakket sammen, på en stol, ved et bord.
I dag er vårt sanseapparat grenseløst. Suverent, paralysert, okkupert. Vi er ingen og alt. Allmektige, førerløse.
I 2017 var Apple, Google, Facebook, Microsoft og Amazon de fem rikeste selska­pene i verden. Plutselig eide de hverandre. Og deretter eide de oss. Overtakelsen skjedde frivillig.

Da vi stilte oss i kø for å få supersensorene, hjerneskanningen, implantatene, var det en lettelse å gi etter. De gamle sansene våre hadde vært numne så lenge. Hvorfor skulle ikke også vi bli medier? Hvorfor skulle huden markere en grense rundt oss?

Først gikk de inn bak øynene. Tok styring over pupillen, linsen og netthinnen. Våre forfedre hadde bare 100 millioner reseptorer som oppfattet lys. Bare seks millioner reseptorer som skapte farger. De hadde ikke nattsyn. Ikke 360 graders blikkvinkel. De så ikke atomenes oppbygning. De så sin egen verden, ikke mer. De kunne lukke øynene hvis de ikke ville se.

Så gikk de inn i nesen. Fikk tilgang til hjernens limbiske system. Gjennom lukt tok de kontroll over sulten vår, seksuallengselen og angsten vår. Forfedrene våre var styrt av en sult og lyst vi i dag ikke vet noe om. De krøp sammen ved fare. De spiste mat sammen. Mannen og kvinnen la seg ned med hverandre.

Så gikk de inn i ørene våre. Forbi stigbøylen, til sneglehuset. Rev opp skogene av flimmerhår, plantet nye systemer. Våre forfedre kunne ikke sende taletanker til hver­ andre. De visste ikke om lydfrekvensene vi tar inn. De trodde det fantes stillhet i verden.

Så tok de huden, smaken, balansen. Våre forfedre kjente svette og smerte, kvalme og nytelse. De kledde på seg når det var kaldt, og kledde av seg når det var varmt. Disse millionene av reseptorer skal vi nå ta tilbake, kamerater. De tilhører oss.

Kanskje blir vi utryddet, hacket og desarmert. Det er ikke noe å sørge over, kame­ rater. Våre barn vil bli en annen art enn oss. De skal dø en naturlig død, i kamp eller aldring. Døden blir vår gave til dem. Vi skal tegne det nye mennesket i dyrets bilde. For menneskedyret kan ikke hackes.

Syng revolusjonen, kamerater. Syng de fragmentene vi har gravet frem fra historien. Hva våre forfedre brukte denne sangen til, får vi ikke vite. Kanskje var det en religiøs sang, en sang de arbeidet til. For oss er det en kampsang, som gir oss mot til morgen­ dagen. Syng den for din datter, hvisk den til din bror. I morgen synger vi revolusjonen, kamerater. Da tar vi det som er vårt.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse