Portrettbilde av Ane Tusvik Bonde

Ane Tusvik Bonde

Demokrati skritt for skritt

Kampen for menneske- rettigheter i Ukraina, Hviterussland og andre tidligere sovjetland er et sisyfosarbeid.

Samtiden spør

REVOLUSJON

Kjøp frimerker og send postkort til makthavere og folk i fengsel. Det analoge vekker oppsikt.

Jeg befinner meg på et slitent hotell nord i Moskva, jeg leter etter et rom der det skal avholdes et menneskerettighets­ seminar, da jeg blir stoppet av en vakt i lobbyen. Eller i gangen. Hotellet ser mer ut som et billig studenthjem, uten resepsjon. – Du slipper ikke inn uten ekstra tillatelse, for du bor i en annen del av hotellet, er beskjeden fra vakten. Jeg får lyst til å skrike til ham. For meg blir vakten, som nekter å lytte, et symbol på det jeg misliker med tidligere sovjetstater. Der folk har kastet av seg kommu­ nismen, spiser sushi, ser såpeoperaer og kjører dyre biler, men der du ikke skal lenger enn til utkanten av Moskva før du møter steinansiktene. Vaktene som alltid har vært de samme, som aldri har hørt om fleksibilitet og nekter å slippe deg inn dit du skal.

FRA FRIHETSPLASS TIL GRUSBANE

I hele tidligere Sovjetunionen finnes det ildsjeler som utrettelig forsøker å endre samfunnet de lever i. Det er en tålmodighetsprøve. Når jeg går forbi de sentrale plassene i Minsk, Baku, Moskva og Jerevan, tenker jeg på alle dem som har stått der og protestert. Påfallende ofte er plassene sperret av til fordel for parkeringsplasser eller veiarbeid. Det kan virke som om myndighetene ikke tør å la dem stå tomme og åpne. Nå er demonstranter henvist til grusbaner utenfor bysentrum. Ironisk nok kalles mange av plassene «Frihetsplassen». Jeg beundrer dem som kommer sammen i sentrum av Moskva eller Minsk, til tross for at de vet at de kan bli arrestert og få skyhøye bøter. Aktivistene som demonstrerer, advokatene som forsvarer dem når de blir arrestert, og journalistene som rapporterer om det. Gang på gang. Til tross for at ropene deres er mindre taktfaste enn i mars 2006 i Minsk, da tusenvis demonstrerte mot gjennomføringen av presidentvalget, eller høsten 2012 da hundretusener av russere protesterte i Moskva mot at Putin og Medvedev skulle bytte plass. Så mange var de, at det virket som de nesten skulle nå fram med kravene om rettferdighet og medbestemmelse.

Det er ofte under de første timene av en arrestasjon at presset utenfra er viktigst.Vi har eksempler på at folk har blitt løslatt under avhør, flyttet fra varetekt til husarrest eller sluppet ut av landet for medisinsk behandling hvis presset er massivt. Med for mye støy kan prisen for undertrykking bli for høy selv for repressive myndigheter. Det krever mer å holde oppe engasjementet når nyhetsverdien har lagt seg. For meg er det av og til tungt å komme hjem fra reiser til disse landene når ingen har hørt om det som skjer der. Verre er det for dem som er igjen og fortsetter arbeidet for et mer rettferdig og åpnere samfunn, uten at verden bryr seg noe særlig.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse