Portrettbilde av Linn Stalsberg

Linn Stalsberg

Den ny-liberale revolusjonen som skapte en urolig samtid

Noen revolusjoner finner sted helt i det stille – som da nyliberalismen gjorde sitt inntog i en rekke land. I kaoset denne ideologien har skapt, ser vi i dag hvordan høyreekstreme krefter finner grobunn. Hvordan kom vi hit?

Samtiden spør

REVOLUSJON

Vi må stå imot tidsånden og kapitalismen som fordrer forbruk, statusjag, utnyttelse av natur, miljø og hverandre. Å opptre vennlig og anstendig i debatter og kommentarfelt kan forresten være en slags mini-revolusjonær handling vi alle kan bli flinkere til å praktisere.

Tenk på ord som disse: «jeg», «meg», «gründer», «valgfrihet», «selvrealisering», «unik», «effektivitet», «egentid», «konkurranse», «endringsvilje», «kompetanse», «positiv», «utadvendt», «sosial», «innovativ», «kreativ», «selvstendig», «målrettet», «individuell», «spesiell», «ambisiøs», «karriere», «mer».

I motsetning til ord som: «vi», «oss», «solidaritet», «samhold», «fellesskap», «omsorg», «tålmodighet», «tilbakeholdenhet», «inkludering», «rutiner», «forståelse», «uegennyttig», «avventende», «kritisk», «empatisk», «sympatisk», «raus», «jobb», «nok».

Utvalget gir et hint om samfunnsomveltningen som har funnet sted de siste tiårene – politisk og økonomisk, men også verdimessig. Idealene våre og måten vi ser hverandre på, har endret seg. Alt i alt er det ikke urimelig å snakke om et stort ideologisk skifte.

To ting føler jeg meg ganske sikker på: at den nyliberalistiske vendingen kan kalles en revolusjon, og at svært få egentlig vet hva nyliberalisme faktisk er – blant annet fordi kreftene i samfunnet som forfekter ideologien, helst ikke snakker om den. De som tjener på markedskreftenes spillerom, tjener mye – og ønsker ikke oppmerksomhet. De lever godt med at den økonomiske liberalismen er blitt vår tids politiske doxa - «sannheter» som gjentas og ender i en felles overbevisning og overbygning i et samfunn. Selv om de aller færreste går rundt og føler seg spesielt nyliberalistisk i det daglige, er det denne ideologien som nå totalt omslutter samfunnet vårt.1

De siste årene har vi blitt brutalt konfrontert med hva som skjer når markedsliberalisme har blitt synonymt med såkalt sunn fornuft: finans-, miljøog klimakriser, økende ulikhet mellom folk, arbeidsledighet særlig blant unge, økt forekomst av psykiske lidelser og en velferdsstat under press. Så kan man innvende at middelklassen i vår del av verden lever mer komfortabelt enn noensinne. Men dette gjør vi på bekostning av vår egen klode, som snart har nådd sin tålegrense grunnet vår uopphørlige jakt etter vekst og profitt.Våre behagelige liv – at vi kan nyte goder som for eksempel billige forbruksvarer – hviler på at våre medmennesker i lavkostland jobber med livet som innsats. At de rike blir rikere, mens de fattige blir fattigere rundt oss, er noe vi vegrer oss for å se. Folkedemokratiet svekkes når markedskreftene trer inn på områder der de tidligere var utenkelige, som innenfor velferdstjenestene til samfunnets svakeste. Disse erkjennelsene danner grunnlag for en slags moderne sorg, og en uro og angst, som vi ennå mangler begreper for.

FRA THATCHER TIL TRUMP

Valget av Donald Trump som amerikanernes president kommer til å definere 2017 for all fremtid, og forskere vil gi ulike svar på hvordan det kunne skje. Den britiske forfatteren George Monbiot angir starten på Trumps valgseier til England i 1975. Under et møte i det konservative partiet, med Margaret Thatcher som nyvalgt leder, ble det diskutert hva som var kjernen i det konservative prosjektet. Thatcher slo en bok i bordet og sa: «Dette er hva vi tror på.» Boken var The Constitution of Liberty av økonomen Frederick von Hayek (1960). Ifølge von Hayek var konkurranse den egenskapen som best definerer menneskelige relasjoner. Han mente at markedet alene vil operere mye mer effektivt enn med statens inngripen. Alle hindringer, for eksempel skatt og fagforeninger, måtte vekk.Teorien var at overskuddet økonomieliten ville skape innenfor denne friheten, skulle dryppe ned («trickle down») på den menige mann og kvinne.

Thatcher, og senere Ronald Reagan i USA, var representanter for denne nyliberalistiske tenkningen: De kuttet de rikes skatter, knuste fagforeninger og åpnet for frislipp på boligog arbeidsmarkedet. De privatiserte alt fra jernbaner til skoler. De deregulerte, målstyrte, outsourcet og fremelsket det individualis- tisk orienterte konkurransemennesket som skulle omstille, omforme og omskolere seg for å gjøre seg attraktivt på de markedene samfunnet nå tilbød.

At politikere som Thatcher og Reagan drev politikk på denne måten, var ikke overraskende. Nyliberalismens virkelige seier var at den koloniserte det som burde vært dens naturlige opposisjon: de sosialdemokratiske partiene i USA, Storbritannia, Sverige, Norge, Frankrike og en rekke andre land. Disse burde foraktet von Hayeks ideer, men klarte ikke å presentere en egen politikk på 1980og 90-tallet. I stedet fikk vi «modernisering» og «den tredje vei»2, som i bunn og grunn betød en «miks og match» mellom gammel arbeiderpartilogikk og en fortsettelse av høyrepolitikken som med full kraft hadde tatt over samfunnet. Margaret Thatcher har uttalt at Tony Blair og New Labour var hennes største bedrift som politiker,3 og her hjemme sa Jan P. Syse at Arbeiderpartiet hadde stjålet høyresidens klær mens sistnevnte badet.4 Med Tony Blair som forbilde gikk Stoltenberg 1 i gang med «modernisering» av den norske staten med stor iver. Bedriftsøkonomiske dogmer ble til statlige rollemodeller.

HVORFOR BLE DET SÅNN?

Siden grunnleggelsen i 1887 har Arbeiderpartiet inntatt ulike posisjoner, fra å være et klassisk sosialdemokratisk parti, via radikalisering, til demokratisk kapitalisme, og deretter videre til dagens nyliberalisme og rødgrønne prosjekt. Da sosialdemokratiet i Skandinavia kom til makten på 1930-tallet, var målet å bli kvitt arbeidsløshet, fattigdom og stor sosial ulikhet. Etter andre verdenskrig nøt befolkningen godt av en velferdsstat i utvikling, som nådde sin topp med etableringen av folketrygden i 1967. På 70-tallet ble Arbeiderpartiet utfordret av radikale bevegelser og forsøkte ta en taktisk venstresving, blant annet ved å innføre arbeidsmiljøloven i 1977. Men deretter var det slutt.

Professor i historie Knut Kjeldstadli skriver at da Arbeiderpartiet i 1985 vendte tilbake til regjeringskontorene, ble det klart at partiledelsen ønsket å føre en økonomisk politikk med hovedvekt på innsparinger og kutt, for å rydde opp i det økonomiske kaoset etter Willoch-regjeringen (1981–86). Ap tvang igjennom drastiske tiltak for å stabilisere økonomien og gjenvinne konkurranseevnen.5 Fra 1986 til 1993 økte antallet arbeidsledige i Norge fra 40 000 til 160 000. Da veksten ble mindre og det ble færre skattepenger å fordele, la sosialdemokratiet, i samarbeid med kapitaleierne, om sin politikk for å oppnå høy vekst igjen – og dermed fortsette sosialdemokratisk gullalder. Men medførte dette reformer mer og mer på kapitalens premisser?

«Stø kurs» i den økonomiske politikken og lydhørhet overfor finansmarkedene er blitt Arbeiderpartiets varemerke. Den gamle ambisjonen om å kontrollere kapitalen var blitt svekket. Landsmøtet i 2001 gikk inn for en delprivatisering av statseide Telenor og Statoil. Privatisering av offentlige tjenester ble ansett som et pragmatisk spørsmål og ikke satt i sammenheng med hva slags samfunn man ønsket seg. Det nye var at de etiske grunnene til å forsvare velferdsstaten ble svakere, fordi også denne i større grad ble målt med tanke på økonomisk gevinst. Velferd skulle lønne seg, som alt annet, og politikerne lot det villig skje.

Ideologien forsvant. Da var det heller ikke så underlig at Ap-strateger ønsket seg inn mot sentrum av norsk politikk for å kapre stemmer fra høyresiden og de liberale.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse