Portrettbilde av Eivind Buene

Eivind Buene

En kritikk av smartlivet

Teknologiutviklingen går så raskt, og har så behagelige konsekvenser for oss, at motstand kan synes formålsløst. Hva er i så fall dét et symptom på?

Samtiden spør

REVOLUSJON

Det mest revolusjonerende man kan gjøre, er å kvitte seg med smarttelefonen. Jeg innser at det – i likhet med mange revolusjonære ideer – er en utopi. Så la meg reformulere: Det mest revolusjonerende man kan gjøre, er å ta kontroll over sin egen oppmerksomhet.

Vi står midt oppe i en teknologisk revolusjon som er så omfattende at den nesten er usynlig for oss. På overflaten er mye det samme som for tjue år siden, men livsbetingelsene våre er blitt totalt forandret på denne korte tiden. Samtidig synes ideologikritikken å ha kortsluttet i møtet med smartlivets vidunderlige nye verden. Orker vi å fortsette å stille helt grunnleggende spørsmål – om hvem det er som har interesser av utviklingen, og hvilken pris vi er villige å betale for den behagelige friksjonsløsheten teknologien tilbyr? Finnes det rom for kontrarevolusjonære tiltak som ikke innebærer at man må trekke seg tilbake til en hytte i skogen?

DIGITALE SELV-FØLELSER

For bare et par tiår siden var dét vi i dag betrakter som virkeligheten, noe som stort sett befant seg i Borges-noveller og innenfor science fiction-sjangeren. Og min generasjon – klemt mellom X-ere og millennials – fikk dårlig skolering i kritisk tenkning, på den postmodernistiske restefesten som akademia og kulturliv kunne tilby. Kanskje er det derfor vi står her som en litt tafatt heiagjeng mens det teknologiske revolusjonstoget ruller over oss. Poststrukturalismens demontering av sannhet og makt har for lengst flyttet ut av forelesningssalene og inn i realpolitikken, og troen på teknologien er en av de få sannhetene vi flokker oss rundt. For mange i min aldersgruppe handler det ikke bare om tro, men også om frykt, frykten for å bli akterutseilt, for å fremstå som bakstreversk, for ikke å være med. Eller enda verre: frykten for å være mot. En kritisk holdning til ny teknologi er ikke bare gammeldags – det assosieres også med moralisme: Når teknologien omfavnes av folket, vil kritikk nødvendigvis fremstå som festbremsende elitisme. Men la oss legge all denne frykten til side et øyeblikk, og i et anfall av nykritisk zest stille noen grunnleggende spørsmål ved smartlivet og den algoritmiske tilværelsen. Er det mulig å avkle teknologien den ulne retorikken som omgir den, og trenge igjennom språket til utviklere, selgere og naive utopister som tilskriver teknologien et nærmest ubegrenset potensial? Er det mulig å insistere på det mennesklige perspektivet i en posthuman(istisk) tid? De ti første årene med internett handlet mye om hvordan nettet skulle endre verden. Etter ti år med smarttelefoner virker det mer interessant å se på hvordan teknologien endrer oss – å spørre ikke bare hvordan teknologien virker i og former omgivelsene våre, men hvordan den virker i og former oss som mennesker, både på individog samfunnsnivå.

Det er ikke bare kommunikasjonsmetoder og relasjonsmønstre som er i spill: Hele ideen om selvfølelse, opplevelsen av et selv, blir utfordret når alt vi tror vi er – hva vi liker, hva vi håper på, hva vi begjærer – er uløselig forbundet med nettverkene vi er filtret inn i. At vi konstituerer oss selv i relasjon til andre, er selvsagt gammelt nytt, men den massive kunnskapen om oss som finnes der ute, utenfor oss selv og våre vennekretser, gjør at vi konfronteres med vår egen avatar i digital form: Amazons algoritmer kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Og denne kunnskapen kan brukes til å kortslutte våre beslutningsprosesser ved å tilby oss det vi vil ha, før vi vet at vi vil ha det. Egenskapene vi betrakter som sentrale for opplevelsen av hvem vi er, kan plutselig avleses i konsentrert form hos noen som opererer et eller annet sted der ute.Vi vet jo hvordan det henger sammen når vi bruker teknologier som lar oss måle og monitorere kroppene våre på alle mulige måter – skrittellere, søvnmonitorer, treningsapper – og som gjør denne informasjonen tilgjengelig for ulike aktører. Dataene vi donerer til Facebook, Google og andre nettselskaper blir brukt til å treffe våre «behov» med millimeterpresisjon, slik tilfellet er med mye av Smart Home-teknologien, som har som mål å minimere tiden (og refleksjonsrommet) fra øyeblikket et begjær oppstår, til det tilfredsstilles via markedet. Du går aldri mer tom for kaffe, for kaffemaskinen bestiller påfyll hos leverandøren via nettet uten at du behøver å tenke på det. Du slipper å sette på en ny spilleliste på Spotify, for algoritmene DJ-er videre for deg basert på den musikken du allerede liker.

RADIKALE TEKNOLOGIER

Dette er endringer som skjærer tvers igjennom psykologi, sosialitet, urbanisme og økologi, og tilværelsen uttrykkes på radikalt nye måter. Konsum kan gjennomføres tanke- løst, i ordets egentlige forstand, uten friksjon mellom følelsen av et behov og muligheten for umiddelbar behovsoppfyllelse – og uten tanke på hvilke omkostninger dette fører med seg. Denne utviskningen av refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser, gjør at vi får mindre tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen endres av løsninger som virker så skreddersydde for oss at vi ikke bryr oss om at vi ikke kan påvirke endringen i noen særlig grad.

Disse spørsmålene blir grundig analysert i Adam Greenfields bok Radical Technologies. The Design of Everyday Life, som utkom tidligere i år. Forfatteren spør hvem som har interesse av at livene våre – kroppens rytmer, hjemmets behov, organiseringen av bylivet – blir kvantifisert og distribuert. Når han kaller boken radikale teknologier, er det med hilsen til en antologi utgitt i 1976, titulert Radical Technology, redigert av Godfrey Boyle og Peter Harper.1 Men der Boyle og Harper ser for seg en folkelig grasrotkontroll over nye teknologier, i arbeidet for demokrati og økonomisk og sosial rettferdighet, har Greenfield et mørkere syn. Boken hans tar for seg hvorfor et slikt perspektiv ikke lenger er gangbart, og hvordan teknologisk ønsketenkning hindrer oss i å se situasjonen klart.

Greenfield er ingen ludditt eller teknofob. Han har jobbet i årevis med design og utvikling av informasjonsnettverk, vært sjef for Service and User-Interface Design i Nokia og underviser i dag ved University College London. Han skriver fra toppen av næringskjeden, som en som vet hvordan tekniske systemer utvikles og implementeres. Men han skriver med blikk for de miljømessige konsekvensene våre teknologiske valg får, og i solidaritet med det fremvoksende prekariatet som lager produktene våre under uakseptable forhold eller utfører tjenester som løsarbeidere i en økonomi uten noen form for sikkerhetsnett. Han gir ingen oppskrifter på hva som bør gjøres, ingen strategier for motstand; hans bok er snarere en forklaring på hvordan vi er kommet dit vi er i dag. En stor del av forklaringen ligger i konglomeratet som kalles The Stacks: Amazon, Apple, Facebook, Google, Microsoft. Deres hovedkontorer er alle samlet omkring et veikryss på den amerikanske vestkysten, med en relativt homogen arbeidsstyrke i demografisk forstand og en nesten total makt til å mediere vår opplevelse av verden. De etterlater lite rom for å tenke annerledes, og rommet krymper for hver dag. Disse bedriftene er hegemoniske strukturer som reproduserer seg selv og sine underliggende antakelser om hva teknologi er, og hva den er til for. Det er også klart at de stort sett opererer innenfor et verdensbilde som er strengt rammet inn av en liberalistisk agenda. Den subversive tenkningen som måtte forekomme, skjer langs beslektede akser, uttrykt som anarkokapitalisme og ultralibertarianisme. Alle kollektive utfordringer løses med samme formular: markedet. Intersubjektive handlinger reguleres av markedsmekanismer. Selv den informasjonen som konstituerer det vi tenker på som vår personlighet, er gjenstand for foredling og videresalg. La oss ta Tinder som eksempel. Denne sjekkeappen har revolusjonert måten vi forholder oss til potensielle sexog/eller livspartnere på, og hvordan vi tilbyr oss selv som vare på et marked. Kanskje ikke så veldig annerledes enn å befinne seg på et kjøttmarked som, la oss si Kunstnernes Hus en sen fredag i 1998. Likevel skjer det noe når vi kvantifiserer oss selv, våre egenskaper og interesser, i et format hvor vår salgbarhet avgjøres av høyreeller venstresveip. Ellen Sofie Lauritzen skriver i Morgenbladet at «[d]ateappene er et verktøy som kobler oss sammen, gir oss valgmuligheter. [...] Det er vi, brukerne, som har kraft til å bestemme hvordan vi skal ta i bruk verkøtyet, les: hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.»2 Greenfield vil si at den analysen ikke holder. Teknologiene er ikke nøytrale verktøy vi kan velge hvordan vi skal bruke. For hva om det er omvendt: at vi ikke tar med oss vanlig folkeskikk inn i bruken av Tinder og Happn, men at vi begynner å ghoste folk også på andre sosiale arenaer? Teknologien lærer oss å bruke den, og i den prosessen endres våre adferdsmønstre.Verktøyene er ikke ideologisk nøytrale, og spørsmålet er om vi tar oss tid til å reflektere over hvem som har interesse av at vi bruker dem. Når man begynner å tenke i slike baner, dukker det opp mange spørsmål: Hvem er det som synes det er en god idé at arbeidet følger etter oss overalt, alltid? Hvorfor snakker vi om delingsøkonomi, når det egentlig er en utleieøkonomi hvor vi alle blir småkremmere som frembyr tingene og arbeidstiden vår til høystbydende? Hvem har interesse av en gig-økonomi hvor vi gladelig lar 150 år med tilkjempede rettigheter for arbeidstakere fordunste?3 Uber gir oss noen billige turer hjem fra byen, men hvem betaler prisen for denne besparelsen? Hadde vi gått med på slike forhold dersom de elegante appene ikke hadde skyggelagt sammenhengen mellom våre handlinger og resultatene de skaper i virkeligheten?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse