Portrettbilde av Iver B. Neumann

Iver B. Neumann

En ny verdensorden?

Verden er i stadig endring, men det vi kaller verdensordenen, er nokså uendret. Hva skal til for å velte den?

Samtiden spør

REVOLUSJON

Det mest revolusjonerende vi kan gjøre? Starte en ny synkretistisk religion, kanskje?

Ideen om en verdensorden strekker seg tilbake til de første store imperiene, som Kina og Romerriket, da verden ble delt i to: den siviliserte delen under sentralisert styre, og den barbariske delen, som før eller siden ville komme under sentralisert styre. Denne måten å tenke på fant man fortsatt hos mongolene på 1200-tallet, som så det som sin hellige plikt å legge verden under seg; hos bysantinerne, som så sin keiser som lederen for det ganske skaperverk; og så sent som på 1800-tallet hos ottomanene, som betraktet sultanen som Guds skygge på jorden.

På den tiden hadde imidlertid verdensordenen først og fremst blitt et spørsmål om hvordan og i hvilken grad Vesten dominerte Resten. Gud var fortsatt i spill – mottoet til Det britiske ostindiske kompani var for eksempel Deo Ducente Nil Nocet («Ingenting kan skade oss når Gud leder») – men Vestens verdensorden var mer sekulær enn de foregående. Jeg skal komme tilbake til hvordan det fortsatt finnes islamister som vil tufte verdensordenen på religion, men de siste drøyt femti årene har verdensordenen først og fremst handlet om å stabilisere samhandlingsmønstre og organisasjoner, en postkolonial orden, der stormakter fra forskjellige verdensdeler balanserer hverandre politisk, økonomisk og kulturelt.

Orden i begrepet «verdensorden» må altså forstås i løs betydning, som et sett institusjoner som gir forutsigbarhet. Siden en verdensstat neppe er i kortene i overskuelig fremtid, handler spørsmålet om hvorvidt vi står overfor en ny verdensorden primært om hva slags endringer som vil komme, gitt en verden der vi har flere formelt suverene, men reelt innbyrdes avhengige, enheter.

EN NY VERDENSSTAT?

Dette premisset er ikke selvsagt for alle. Enkelte vil innvende at menneskeheten står overfor så store utfordringer – klimakrise, pandemier, massemigrasjoner, kjernefysisk krig – at smålig krangel stater imellom må settes til side til fordel for en ny verdensorden der alle gode krefter samles om å ta vare på moder jord. Det er helt riktig at en verdensorden må ha et islett av samarbeid. Det er imidlertid også slik at forskjellige aktører vil ha forskjellige interesser. Institusjonalisering og felles skippertak i krisetider er innslag i en verdensorden der det ikke finnes noen verdensregjering, men der det finnes nok av konflikter. Svært lite tyder på at vi er på vei mot en måte å organisere verden på som ikke er basert på balanse mellom forskjellige politiske enheter, uansett hvor omfattende de felles utfordringene måtte bli. Også for oss føderalister står det derfor klinkende klart at vi ikke går mot noen verdensorden som bygges omkring en verdensstat.

Det kan innvendes at de felles utfordringene kan bli så store at verdensordenen slik vi kjenner den, simpelthen vil kollapse. Jeg tror det er lite sannsynlig. Pandemier og kriger dreper, men de skaper også nytt handlingsrom for dem som overlever. Det skjedde for eksempel etter andre verdenskrig. I dag kunne man tenke seg et krisescenario der et væpnet nordkoreansk forsøk på koreansk samling utgjør en betydelig utfordring for den bestående orden, i den forstand at ordenen svekkes. Men en slik samling ville ikke vært en trussel mot ordenen som sådan, for om et statssystem teller ett eller to koreaer, forandres ikke systemet. Kriser er business as usual for enhver orden, også en verdensorden. Først om en slik krise skulle eskalere til kjernefysisk krigføring, ville vi kunne få kaos, men dit er det veldig langt.

EN REVOLUSJONERENDE NY VERDENSORDEN?

De mest åpenbare truslene mot en orden er revolusjoner som sprer seg utover én stats grenser og har potensial til å samle en hel verdensdel eller endog hele menneskeheten under én ledelse. Denne type revolusjoner vil kreve a) et klart program for en annen verdensorden, b) ressurser til å sette et slikt program ut i livet og c) oppslutning eller apati nok til at den uunngåelige motstanden mot det revolusjonære prosjektet fra det tidligere systemets tilhengere ikke stopper revolusjonen.

De siste førti årene har vi bare sett ett eneste grunnlag for slike programmer, nemlig islam.Tre manifestasjoner har ført til statsbygging: 1979-revolusjonen i Iran, Talibans overtagelse av Afghanistan på begynnelsen av 1990-tallet og den såkalte Islamske stats (IS) kalifat i deler av Syria de siste årene. Disse revolusjonære bevegelsene er innbyrdes forskjellige, men forenes av at de skjer i en religions navn. Jeg skriver i navnet, for i gavnet legger Iran stor vekt på én variant av islam (tolver-sjia),Taliban på en annen (lokalprodusert sunni), og IS har ikke noe teologisk program som strekker seg særlig lenger enn til å etablere og spre et kalifat – en religiøst definert politisk enhet, bygd på sharia-lovgivning.

Det er sannsynlig at vi vil få flere slike bevegelser, med utspring i afrikanske land (Mali, Liberia, Nigeria) eller også Tyrkia og Midtøsten. Som eksemplene Iran og Taliban viser, finner slike revolusjonære bevegelser forholdsvis raskt sin plass innen det bestående statssystemet – de blir bare nye stater, uten store ekspanderende vyer. Slike revolusjoner skaper ikke noe mer enn langvarige kriser. Revolusjoner (Albania) og kupp (Burma) som resulterer i at stater isolerer seg, har per definisjon heller ikke noe spredningspotensial.

At revolusjoner i dette århundret så langt har fulgt et slikt mønster, betyr selvsagt ikke at det ikke kan komme mer omfattende revolusjoner. Selv om de russiske og kinesiske revolusjonene i forrige århundre endte med at Sovjetunionen og Kina fant sin plass innenfor verdenssystemet, viser de amerikanske og franske revolusjonene at et revolusjonært sosialt program faktisk kan endre systemets beskaffenhet. Det var disse revolusjonene som utover 1800-tallet gjorde verdensordenen mer sekulær, ved å forankre ordenen innen hver stat i folkets suverenitet, og ikke i kongens gudegitte rett til å styre. For at noe liknede skal kunne skje på ny, må det finnes et program med massepotensial. Man må altså spørre hvilke steder man kan finne noe slikt. India har et visst potensial for etnisk basert revolusjon, men i en stat som vil bli verdens mest folkerike innen ti år, er selv en revolusjonær base på 50–60 millioner mennesker ikke nok til å bli mer enn en torn i siden på regimet. I Kina og Vesten finnes det ikke spor av sosialt forankrede revolusjonære bevegelser. Forrige århundres sterkeste kandidat, kommunismen, er delegitimert overalt bortsett fra i Etiopia og Kerala, og eksisterer bare i navnet i Kina. Islam gir et grunnlag, men er for teologisk og sosialt splittet til å være en seriøs ideologisk utfordrer hvis nivået vi snakker om, er verdensordenen (hvert eneste forsøk på unioner mellom islamske stater, og det har vært en del, har så langt uten unntak feilet). Dessuten har alle bestående stormakter en sterk interesse i å demme opp for en mulig verdensomfattende islamsk offensiv (Kina bruker allerede store ressurser på å isolere sin muslimske grenseminoritet uigurene fra sine trosfeller i Sentral-Asia). Konklusjonen må bli at det er dårlig med revolusjonært potensial til å styrte eller omforme verdensordenen. De revolusjonære programmene som finnes og kan forutsies, har ikke mer enn krisepotensial.

USA OG KINA

Det finnes imidlertid et annet potensial for omforming av verdensordenen, nemlig at maktbalansen mellom allerede eksisterende og statsbaserte sosiale måter å ordne verden på forandres. At Donald Trump, som stilte på et program om tilbaketrekning, ble valgt til amerikansk president, viser at det finnes en god del amerikanere som gjerne ser at USAs hegemoni trappes ned og landet trekker seg inn i seg selv, om det er det som skal til for å beholde arbeidsplasser. Storbritannias folkeavstemning for brexit er ikke i seg selv veldig viktig, for Storbritannia er neppe mer enn en tredjerangs makt i verden, men gitt den britiske imperietradisjonen har Storbritannias tilbaketrekning fra aktiv politikk en viss symbolverdi:Vestens historisk viktigste imperiemakt klarer ikke lenger å opprettholde en aktiv internasjonal tilstedeværelse.

Før valget av Trump og brexit regnet jeg med å ikke oppleve slutten på Vestens hegemoni i verdenspolitikken i min levetid (jeg er født i 1959). Nå er jeg langt mer åpen for at det kan skje mens jeg fortsatt sitter ringside.

Det finnes tre mulige måter USAs hegemoni kan opphøre på: Landet kan miste smaken på hegemoni, det kan bli direkte utfordret og måtte akseptere en likeeller overmann, eller dets hegemoni kan bli undergravet. Historisk sett har vi ikke noen eksempler på at stormakter abdiserer.Trump snakket altså om det, men har ikke gjort noen politiske isolasjonistiske fremstøt utover ikke å iverksette en ny frihandelsavtale (TPP). Han har forsømt sitt utenriksministerium og sin plikt til å konsolidere USA bak sitt presidentskap, og han har så langt generelt

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse