Portrettbilde av Ivar Dale

Ivar Dale

En postsovjetisk reise

I 20 år reiste Ivar Dale på kryss og tvers i det tidligere Sovjetunionen. Hvorfor går utviklingen så sakte i disse landene? undrer han seg i denne personlige beretningen.

Samtiden spør

REVOLUSJON

Hva som er mest revolusjonerende, kommer an på hvor man bor. I Turkmenistan er det mest revolusjonære man kan gjøre, å starte en revolusjon. Vestens lille krise er at vi har vondt for å forestille oss noe mer radikalt enn å logge av Facebook og bygge småbruk i Sverige. Kanskje kildesortere, sykle og stemme MDG. Det mest revolusjo­nære byggverket ville imidlertid vært en bro av forståelse i retning radikal islam, om noe slikt overhodet er mulig lenger.

De færreste kan si nøyaktig hvilke tilfeldigheter som førte dem til livet de lever i dag. Det bare ble sånn. For andre var det kanskje gitt. Den nøyaktige sannsynligheten for at jeg skulle ende opp med jobben og privatlivet jeg har i dag, sto skrevet med liten skrift på baksiden av et skrapelodd fra Norges KFUK-KFUM.

Det var en formiddag for tjue år siden, jeg hadde akkurat gjort ferdig engelsk mellomfag på Blindern og var nedfor fordi min venn Carl og jeg hadde brukt opp husleia på Thorvalds kvelden før. Jeg kjente etter i lomma da jeg passerte kiosken nedenfor Nordre gate på Grünerløkka. Der lå en tjuekroning, min siste. Idet jeg stanset for å tenke meg om, løp noen inn i meg bakfra, og jeg sølte halve kaffen utover jakka. Jeg gikk inn i kiosken og ba om et skrapelodd. «Nja, vi har bare disse», sa mannen. Og slik gikk det til at jeg kjøpte et lodd fra Kristelig Forening for Unge Kvinner og Menn.

Jeg vant ikke. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Men under «Ekstrasjanse» skrapte jeg frem tre like symboler - palmetrær. På baksiden av loddet, foruten en oversikt over millionene jeg altså ikke hadde vunnet, sto det at tre palmer ga meg rett til å delta i trekningen av et reisegavekort. Skuffet la jeg loddet i lommeboka, men sendte det da jeg var innom et postkontor i annet ærend en måned senere. Og snart lå et brev i postkassa med gratulasjoner fra de unge kristne. Jeg hadde vunnet et reisegavekort på ti tusen kroner.

Dermed satt jeg en bitende kald vinterdag på vindusplass i et Aeroflot-fly og tittet nervøst ned på kassebiler og østblokker idet vi gikk inn for landing i St. Petersburg. Jeg kjente ikke en kjeft. Reisemålet var valgt av rent praktiske hensyn – etter tre ukers slaraffen- liv i California fortalte gavekortet meg at jeg hadde råd til nøyaktig en uke i Russland, med visum og billigste hotell.

Mine første timer noe sted øst for turistinformasjonen i Praha kan best beskrives som redselsfulle. Hotellet lå ved Tsjernaja Retsjka, Den sorte elv, hvor nasjonalpoeten Aleksandr Pusjkin ble drept i en duell hundre og seksti år tidligere. Jeg hadde aldri lest Pusjkin. Jeg ville ikke gjenkjent mitt eget navn med russiske bokstaver om Sankt Kyrill selv hadde steget ned fra oven. Hotellvinduet lot seg så vidt åpne, jeg ble stående og stirre på lurvelevenet som utspilte seg på gata nedenfor. Rustne sovjetbiler raste forbi og spylte svart snø i ansiktet på bleiksure folk i pelslue. På en diger reklameplakat hilste frihetsgudinnen fra NewYork med en gigantisk pakke sigaretter i den ene hånden. En uteligger hadde falt om i en sølepytt, folk tråkket over ham og risikerte livet for å krysse gata mot et sammensurium av kiosker som så ut til å selge brukte plastposer og sprit.

«Her ser det jo faen meg ikke ut», hvisket jeg til meg selv. Jeg var solgt.

ALLE SOM HAR SETT DAGSREVYEN på et eller annet tidspunkt siden 1980, vet at Russland med fornuften ei fattes kan. Mange tror i dag at det var Hans-Wilhelm Steinfeld som skrev denne verselinjen, men det var faktisk den russiske attenhundretallspoeten Fjodor Tjuttsjev. Hadde Tjuttsjev rukket å oppleve sovjetenes forening og påfølgende sammenbrudd, ville han nok latt utsagnet gjelde samtlige av de land som en gang ble styrt fra Moskva. Når den første forvirringen har lagt seg, finnes ikke det sted på jord som i samme grad som det tidligere Sovjetunionen griper sjela og nekter å gi slipp. Over de neste årene reiste jeg til isøder i nord og ørkener i sør. Alle tenkelige irrganger der imellom skulle oppleves. Om Russland er det postsovjetiske Karl Johan, er fjellene i Kaukasus mangfoldet på Løkka. Sentral-Asias åpne sletter får vi kalle Manglerud. Å bli en del av dette enorme territoriet som har trollbundet besøkende som for eksempel Knut Hamsun, var alt jeg ville, med latter, tårer, vennskap og magesjau.

I takt med at språkkunnskapene økte, vokste paradoksalt nok også omfanget av alt man ikke kunne snakke om. I det tradisjonelt frittalende Georgia syntes samtlige drosjesjåfører å være formenn i sitt eget opposisjonsparti, men andre steder begynte de ellers så trivelige samtalene over en eller annen nasjonaldrikk snart å surne. Nyhetene fra Tsjetsjenia var det vanskeligste å diskutere. Det var noe med brutaliteten. Opprørere

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse