Portrettbilde av Jack A. Goldstone

Jack A. Goldstone

Hva er en revolusjon?

Hvordan oppstår revolusjoner, har de noen fellestrekk, kan de forutses?

Samtiden spør

REVOLUSJON

Når det gjelder folk som bor i mer velstående europeiske demo­kratier, vil jeg si at det mest revolusjonerende man kan gjøre, er å kjempe for at fossilt brensel skiftes ut med fornybar energi. Det vil være et bærekraftig valg for fremtiden. Når det gjelder folk som bor i autoritære regimer: å kjempe mot regimet. Men det er lettere sagt enn gjort, og jeg har stor respekt for dem som hver dag risikerer liv og helse for å forsvare menneskerettigheter og basale friheter.

Et av de mest ikoniske bildene i verden i dag, er ansiktet til Che Guevara, revolusjonshelten fra Latin-Amerika som først bidro til revolusjonen på Cuba og så mistet livet i forsøket på å kjempe frem en revolusjon i Bolivia.

Det sterke blikket til Che formidler sinne overfor urett, overfor dem som lever godt på å utbytte andre. Men utenfor Cuba strandet Che Guevaras innsats. Hvorfor har revolusjoner noen ganger lyktes, på visse steder til visse tider, men ikke andre?

Opprør mot en diktator er bare én blant flere faktorer som kan lede til revolusjon. Fattigdom og sosial ulikhet er heller ikke avgjørende elementer. Overraskende nok har revolusjoner ofte oppstått der vilkårene alt er i ferd med å bedres, og omveltningene ledes alltid av utdannede og forholdsvis velstående mennesker (Che Guevara var selv lege). Så hvilke kritiske faktorer er det som leder til revolusjon?

HVORDAN OPPSTÅR EN REVOLUSJON?

Revolusjon betyr mer enn at et folk eksploderer i protestuttrykk. Det er en kompleks sosial prosess som innbefatter myndigheter, militære, revolusjonære ledere, sammenslutninger på tvers av klasse og organiserte folkegrupper.

For at en regjering skal kunne beholde makten, er den avhengig av en kombinasjon av lojalitet, tvang og innfrielse av løfter. Den kan undergraves sakte gjennom befolkningsendringer, for eksempel perioder med befolkningsvekst eller urbanisering, eller perioder med vekst innen en bestemt etnisk/religiøs befolkningsgruppe. Den kan undergraves av statspolitikk som favoriserer en bestemt gruppe, som lener seg for mye på støtte fra andre land, som forfølger visse samfunnsgrupper, eller som hindrer andres økonomiske fremgang. Den kan svekkes av økonomiske problemer knyttet til finanskriser eller dyp gjeld. Og myndighetene kan raskt miste elitens og folkets lojalitet gjennom notorisk korrupsjon, maktovergrep mot egen befolkning eller grov inngripen i valg som skulle ha vært rettferdige.

De fleste regjeringer klarer å unngå slike problemer det meste av tiden. Om de er militærregimer, partistater eller republikker, kan de takle utfordringer og få aksept hos størstedelen av befolkningen dersom de klarer å opprettholde en sterk økonomi, har en solid administrasjon, bedriftsledere som støtter regjeringen, samt lojale militære.

Likevel kan slike regimer også være sårbare for revolusjon. Særlig om én person blir dominerende og skaper et «personalistisk» regime, kan denne lederen bli altfor selvsikker, se gjennom fingrene med at militærvesenet svekkes av omfattende korrupsjon, og misbruke elitens lojalitet. Et slikt regime kan også ty til vold mot sine motstandere og vedta en økonomisk politikk som er gunstig for lederne, men medfører høyt nivå av gjeld, inflasjon eller annen økonomisk risiko. Selv i et samfunn som er på vei mot større velstand, kan slike ledere tviholde på sin dominans og hindre en mangfoldig og fremgangsrik middelklasse tilgang til makt og medbestemmelse.

Det militære spiller alltid en stor rolle under revolusjon. Et militærvesen som er profesjonelt, lojalt og disiplinert, kan alltid slå ned folkeoppstander. For at en revolusjon skal få utvikle seg, må det militære miste viljen eller evnen til å forsvare regimet. Det kan skje ved splittelse i den militære ledelsen, om regjeringen ikke klarer å sikre befalets velferd, eller om det militære tar folkets side og går imot regimet. Om de militære på egen hånd forsøker å styrte regimet, har vi et statskupp. Men om en opposisjon fra eliten og folket ønsker å felle regjeringen, og det militære forholder seg passive eller store fraksjoner fra militærstyrkene deltar på folkets side, har vi en revolusjon.

Revolusjonsledere er katalysatorene som snur en sårbar periode til en faktisk revolusjon ved å mobilisere støtte og utfordre regjeringens autoritet. Disse lederne gjør to viktige ting: Først skaper de ideologisk og emosjonell støtte for revolusjonen ved å fremme fortellinger som betoner det sittende regimets ondskap, og ved å benytte nasjonalistiske, religiøse og historiske idealer om rettferdighet og moral for å berettige opprør. Så organiserer de befolkningsgrupper og utvikler en handlingsstrategi, enten gjennom fredelige demonstrasjoner eller væpnet kamp, for å bekjempe motstand og felle regimet.

Revolusjonære ledere, som Che Guevara, men også Fidel Castro,Vladimir Lenin og Lev Trotskij, Ayatollah Khomeini, Mao Zedong og Nelson Mandela, er i hovedsak idealistiske unge akademikere fra middelklassen som til andre tider ville ha besatt de politiske stillingene innenfor sitt eksisterende regime, men som ble radikalisert gjennom

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse