Portrettbilde av Elida Høeg

Elida Høeg

Nedenfra og opp

«Det globale sør» er en problematisk, men nødvendig term hvis man vil bekjempe global ulikhet.

Samtiden spør

REVOLUSJON

Jeg sier som Rosa Luxemburg, at det mest revolusjonære man kan gjøre, alltid er å snakke høyt om det som skjer. Vi må vite hva som foregår, for å kunne endre det.

Den tredje verden, u-land, sør, det globale sør. Betegnelsene på verdens fattige land er mange, og noen av dem høres verre ut enn andre. Begrepene har forandret seg over tid, og de siste høres nødvendigvis minst kjipe ut. Hvilken politisk sprengkraft har vår samtidige term for fattige land, «det globale sør»? Har den et revolusjonært potensial? Tallene refereres til med ujevne mellomrom, men her er en rask påminner for hvorfor disse spørsmålene er presserende: 1 prosent av verdens rikeste eier mer enn resten av verden til sammen, ifølge fjorårets Oxfam-rapport. Åtte av verdens rikeste mennesker eier mer enn den fattigste halvparten av verdens befolkning på 3,6 milliarder, ifølge den samme rapporten. Når det gjelder ulikhet mellom land, og man regner inntekt per innbygger, går den historiske utviklingen som følger (ifølge Verdensbanken): For 200 år siden var inntekten per innbygger i verdens rikeste land seks ganger høyere enn i verdens fattigste.Ved kolonitidens slutt i 1960 var gapet 33 ganger større. I dag er gapet rundt 118 ganger større. Så, en revolusjon – eller i hvert fall en gjennomgripende, global omfordelingsoperasjon (som kan sies å være det samme) – trengs om man er opptatt av at dette gapet ikke skal øke mer. Hvilken rolle spiller en sekkebetegnelse som «det globale sør» i denne prosessen? for å forstå hva begrepet innebærer, må vi se på dets opphav og politiske manifestasjoner.

REVOLUSJONÆRE RØTTER

Termen «den tredje verden» høres nedverdigende ut i dag, men hadde et bestemt revolusjonært mandat da den først ble introdusert av den franske samfunnsgeografen Alfred Sauvy i 1952. Sauvy trakk linjer mellom fattige folk i verdens kolonier, le tiers monde, og tredjestanden i Frankrike på 1700-tallet, le tiers état. Folk i koloniene hadde mulighet til å gjøre opprør mot sine koloniherrer på samme måte som den franske tredjestanden gjorde opprør mot geistligheten og adelen i 1789. For Sauvy hadde de det revolusjonære potensialet til felles: muligheten til å reise seg, endre strukturene og gjøre krav på det som urettmessig hadde blitt tatt fra dem. Bandungkonferansen i 1955 var også et forsøk på nettopp det. Da møttes ledere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Midtøsten til det den daværende indonesiske presidenten Sukarno kalte «historiens første interkontinentale konferanse for fargede folk». Under konferansen refererte begrepet «den tredje verden» til en internasjonal motposisjon. De oppmøtte ville ta avstand fra femtitallets to knivende verdener: de vestlige landene med USA i spissen og Sovjetunionen med sine satellittstater. Konferansen ble forløperen til Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, som med sin stiftelse i 1961 stilte seg i opposisjon til den kalde krigens supermakter. De fem initiativtakerne var alle uavhengighetseller opprørsledere fra den tredje verden: Indias første statsminister Jawaharlal Nehru, Indonesias første president Sukarno, Ghanas første statsminister Kwame Nkrumah, Egypts andre president Gamal Abdel Nasser og Jugoslavias leder Josip Tito. Den tredje verdens egen kamporganisasjon var født.

MOTNARRATIVER

Bandungkonferansen og dens konsekvenser har ofte blitt ignorert og nedvurdert i studiet av internasjonale relasjoner. Fagdisiplinen, med sitt arnested i USA, har viet lite oppmerksomhet til initiativene som skapte motnarrativer til den etablerte verdensordenen. Men selv om alliansen av fattige land ikke fikk den omveltningen de kjempet for, mye fordi de nettopp var fattige land, klarte de like fullt å utfordre supermaktenes retoriske hegemoni. Organisasjonen av alliansefrie nasjoners formål var ifølge Havanna-deklarasjonen – uttalt av Fidel Castro på Cuba i 1979 – å sikre medlemslandenes «uavhengighet, suverenitet, territorielle integritet og sikkerhet i deres kamp mot imperialisme, kolonialisme, nykolonialisme, apartheid, rasisme, zionisme og alle former for utenlandsk aggresjon, okkupasjon, dominans, innblanding eller hegemoni, og mot stormaktsog blokkpolitikk». Mandatet var revolusjonært, de alliansefrie nasjonene forsøkte å avkolonisere internasjonal politikk, fremme lokale fredsinitiativer og opprette økonomiske sør-sør-samarbeid. Organisasjonen kritiserte maktstrukturene i FN-systemet og Verdens handelsorganisasjon ved å peke på hvordan rike, mektige land får viljen sin på bekostning av fattige gjennom globale institusjoner som i teorien skal fungere likt for alle. De store, revolusjonære endringene av disse systemene har likevel uteblitt.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse