Portrettbilde av Mikhail Sjisjkin

Mikhail Sjisjkin

De som kjemper for å overleve, og de som kjemper for friheten

Landet mitt, som fikk snappe etter pusten på 1990-tallet, har igjen dukket ned i en sump av frykt og taushet.

Sønnen vår er tre år gammel. For noen dager siden tok vi ham med på et kunstmuseum. Vi gikk gjennom salene og lette i de store mestrenes malerier etter hunder, katter, fugler og hester. På ett bilde så vi en gravid jomfru Maria. Sønnen vår spurte hvorfor hun hadde så stor mage. Jeg fortalte at det var fordi hun hadde et barn i magen som snart skulle bli født. Så gikk vi videre. Da vi hadde gått gjennom noen flere saler, løp gutten tilbake – for å se om barnet var blitt født.
I 1968 var det noen mennesker som gikk ut på Den røde plass for å protestere mot at det var sovjetiske tanks i Praha. De brettet ut plakater der det sto: «For min og din frihet». De ble øyeblikkelig arrestert. Jeg var syv år gammel da, og jeg ante ingenting om dette. Heller ikke det enorme landet vårt fikk vite noe. Disse menneskene fikk livet sitt ødelagt – det ble år i fengsel eller på psykiatrisk sykehus. Etter at Sovjetunionen gikk til grunne, begynte man å skrive og lage filmer om dem. Demonstrasjonen deres ble et symbol på opposisjon, og de selv ble helter i kampen for frihet.
Da KGBs arkiver ble åpnet for ikke så lenge siden, ble det klart at det også i andre byer utover i det endeløse imperiet fantes mennesker som hadde protestert den gangen i 1968, og at også disse var havnet i fengsel. Men ingen hadde fått høre om deres protester og ødelagte skjebner. Menneskerettighetsorganisasjonene i Vesten visste ingenting
om dem, ingen hadde forlangt at de skulle slippes fri. Og ingen lagde film om dem i ettertid, de ble ikke helter. De fikk ingen priser, ingen skålte for deres mot på interna- sjonale PEN-kongresser. De oppnådde ikke å bli æret som martyrer, de led sitt martyrium ubemerket og i det stille.

En kort periode kunne det virke som om disse tapre menneskene hadde overvunnet systemet, at deres offer ikke hadde vært forgjeves. Men denne seieren viste seg å være en illusjon.

«11. september 2016 kom sjefen for straffe- kolonien, Kossijev, bort til meg sammen
med tre medarbeidere. De begynte alle fire å mishandle meg. Denne dagen ble jeg banket opp fire ganger, slått og sparket. Etter den tredje omgangen holdt de hodet mitt ned i toalettskålen inne i cellen. 12. september 2016 kom noen av de ansatte, satte håndjern på meg bak ryggen min og heiste meg opp etter disse. Det å bli hengt opp slik gjør forferdelig vondt i håndleddene, og dessuten blir albu- leddene bendt utover, og man får skrekkelige smerter i ryggen. Jeg hang slik i en halv time. Deretter tok de av meg underbuksene og sa at de nå skulle komme med en annen fange som skulle voldta meg, hvis jeg ikke avsluttet sultestreiken.»
Dette er et utdrag av et brev fra den politiske fangen Ildar Dadin, som er kastet i fengsel fordi han gikk alene ut foran Kreml
og protesterte mot krigen med Ukraina, for «min og din frihet». I en av énmannsdemon- strasjonene sine gikk han ut med en plakat der det sto: «Ti stille! Og når de i morgen kommer og henter deg, vil nestemann tie stille!»
Landet mitt, som fikk snappe etter pusten på 1990-tallet, har igjen dukket ned i en sump av frykt og taushet.
Behovet for frihet hos mennesket møter motstand i et like sterkt behov for ufrihet.
For min far var dissidentene som kjempet for ytringsfrihet, ikke helter, men forrædere. Selv gikk han som 17-åring i krigen som frivillig for å forsvare sitt fedreland. Faren hans, min bestefar, ble drept av staten som «folkefiende». Når slavene kjempet for sitt fedreland, kjempet de for et slaveregime. Det var ikke noe nytt. Dürrenmatt har i sitt skue- spill om det gamle Rom formulert det med Romulus’ stemme: «‘Fedreland’ kaller staten seg alltid, når den skal til å slå folk i hjel.»
De som kjemper for friheten, må ikke bare gå imot en undertrykkende stat, de må også gå imot majoriteten av statens befolkning. De kjemper for sitt folks frihet, men størsteparten av dette folket mener enten at de er forrædere, eller i beste fall at deres ofre er meningsløse. Å drøfte prinsippene for hvordan det sivile samfunn skal ordnes, er like aktuelt for dem
– som er vant til å overleve det mest – som
det for folk som står i kø for å få gratis suppe, er å se på en meny under et festmåltid. For majoriteten er selve begrepet ytringsfrihet diskreditert, det betyr bare at det onde får fritt armslag.
Majoriteten er alltid overbevist om at den er vis, at den har rett. Majoritetens visdom er erfaringene generasjoner har samlet gjennom å overleve. Denne de overlevendes visdom lyder som en anklagende dom: Å dø når man forsvarer fedrelandet mot fiender, å redde et barn ut av et brennende hus – dét er heltemot. Men hvem er det dere redder? Hvorfor skal man ødelegge sitt eget liv ved å risikere sin
frihet, miste arbeid og venner, hvis ingenting uansett endrer seg? Og det viktigste er at
når man ofrer seg selv, ofrer man også sine kjære! Hvem har gitt deg rett til å ødelegge livet for dine nærmeste? Du er villig til å dø for det som ikke finnes, nemlig ord. I den
ene vektskålen befinner det seg mennesker som trenger deg. I den andre ligger det ord: pressefrihet, sivile rettigheter, respekt for grunnloven. Er fine ord virkelig viktigere enn et menneske du har kjært? Det er bare infan- tile romantikere som kan opptre slik, folk som ikke har utviklet noen ansvarsfølelse. Det å være rede til å dø for vakre fraser, det er over- moden ungdommelig maksimalisme. Dere er fanatikere! Dere drives av krefter som fører
til at dere ødelegger dere selv, dere er ikke blitt voksne mennesker som bygger deres eget hjem, planter et tre, gir et barn kjærlighet. For det er så viktig å ta med sønnen på museum på søndagene! Dere avstår fra det virkelige livet for abstrakte idealers skyld. Det eneste dere tenker på, er å redde deres egen sjel! Heltemotet deres er bare forvrengt egoisme. Er det kanskje ikke egoisme å redde sin egen sjel, men ofre sin egen familie? Dere er ganske enkelt en biologisk anomali, en særskilt menneskerase med en svekket selvopphol- delsesdrift, det er vitenskapelig bevist! Det finnes nemlig en mennesketype som har et sterkt uttalt behov for å ofre seg. Det er slike som finner en sødme i det å bli martyr, det
er en lidenskap som sluker alt annet, sterkere enn enhver form for narkotika. De vil ikke ha brød, de vil på skafottet. Når dere lar andre fornedre dere, føler dere at dere er moralsk overlegne. Dere føler dere som utvalgte, som bedre enn andre. Og si bare ikke at dere gjør dette for vår skyld! Ingen har bedt dere bringe noe offer. Og fremfor alt, dere er naive. Å tro på at friheten skal seire her på denne syndige jord, at hederlighet og godhet skal seire, det er det samme som å tro på et under. Kan man virkelig la livet havarere for troen på ord, troen på at et under er mulig?
Frykt er en kilde til liv, den er like naturlig som å puste eller spise. Den er et overlevelses- instinkt. De som ofrer seg for prinsipper, gjør opprør mot selve naturen. For dem er ikke meningen med livet å overleve, men å bevare sin menneskelige verdighet. Da man på 1930-tallet kom til Boris Pasternak for å få hans underskrift på et brev med krav om at «folkefiendene» måtte skytes, lå hans gravide kone på kne foran ham og tigget ham om å underskrive, for barnets skyld. Han
sa: «Hvis jeg skriver under, blir jeg et annet menneske. Og jeg er ikke opptatt av hvilken skjebne barnet til det andre mennesket får.»
Det er ikke heltemot, det er noe annet. Det er det umulige i å slutte å være seg selv.
En måned før han ble skutt, sa Boris
Nemtsov i et intervju:
«Enhver må avgjøre for seg selv om han er
klar til å ta en risiko eller ikke. Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg er lykkelig over at jeg kan si sannheten, være meg selv og ikke krype for de stakkarslige, tyvaktige myndighetene. Frihet koster dyrt.»
Disse menneskene er ikke ofre. Hver gang velger de seg bevisst friheten. De har utallige ganger hatt muligheten til å gi avkall på seg selv, de har alltid selv tatt sitt valg, uansett om valget ble fengsel eller død. De er de frieste av alle mennesker.
Elias Canetti spurte en gang: «Mon tro om det blant dem som har bygget sin uforstyr- rede, trygge og rolige akademiske tilværelse på livet til en forfatter som levde i fattigdom og fortvilelse, mon tro om det finnes bare én eneste som føler skam?»
Jeg har en fornemmelse av at de alle sammen – både de som gikk ut på Den
røde plass i 1968, Anna Politkovskaja, Boris Nemtsov, Ashraf Fayadh1, Malini Subramaniam2 og mange, mange andre – spør oss med hele sitt liv: Føler dere ikke skam? Disse menneskene er ubekvemme, som samvittigheten. Disse menneskene og deres skjebne er en bebreidelse mot hver og en av oss.
Jeg føler skam.
Nettopp fordi det er umulig å få uttrykt takknemlighet og anerkjennelse overfor alle disse kjente og ukjente, må vi gjøre det overfor konkrete mennesker. Representert ved en palestinsk poet og en indisk journalist får alle de som har gått ut, som går ut, og som alltid vil gå ut på plassene «for min og din frihet», uansett hvor farlig det er, motta vår anerkjen- nelse, vår beundring og vår takknemlighet.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse