Portrettbilde av Dina Roll-Hansen

Dina Roll-Hansen

Et tredje øre for metafysikk

Jevgenij Vodolazkin, den uhistoriske romanens selverklærte oppfinner, er blitt en av Russlands mest populære forfattere. Samtiden er bare en misforståelse, mener han.

Samtiden spør

REVOLUSJON

Det mest revolusjonære man kan gjøre, ville være å endre vår hold- ning til naturen. Vi må ut av «antropocen» og inn i en ny tidsepoke. Vi må erkjenne, virkelig ta inn over oss, at mennesket ikke er unikt, men bare en av hundretusenvis av andre arter, og at vi på ingen måte har rett til å breie oss på andre arters bekostning som vi gjør. Vi må innføre et grunnleggende annerledes økonomisk system som ikke drives av økonomisk vekst, og som tar høyde for miljøomkostninger på en helt annen måte enn i dag.

Til å være en som ønsker å oppløse tiden, innfinner Jevgenij Vodolazkin seg overraskende presis til avtalen vår på en kafé i Moskva. På bordet legger han stolt fra seg en av de største dagsavisene, der et tosiders intervju med ham pryder forsiden av kulturbilaget.

Russisk åndsliv opp gjennom historien kryr av forfattere og andre tenkere med utopiske ideer der den materielle verden kan fortone seg temmelig underordnet. Jevgenij Vodo- lazkin føyer seg fint inn i denne rekken. Han tenker stort, vilt og grunnleggende revolu- sjonært på det metafysiske plan, og vil selve dimensjonene, som tiden, til livs.

– Jeg har et ganske nedlatende forhold til tid i mine romaner. For et menneske som tror på evigheten, finnes ikke tiden. Tid finnes bare i en bestemt del av menneskets eksistens. Det fantes en tid da det ikke fantes tid, og den tiden kommer tilbake, sier han.

DEN UHISTORISKE ROMANEN

Vodolazkin har funnet opp sin egen sjanger: den uhistoriske romanen. Han brukte beteg- nelsen som undertittel på gjennombrudds- romanen og storselgeren Laurus. Handlingen er satt til middelalderen, og hovedpersonen er en urtelege med helbredene evner. Alle romanene til russeren er tilsynelatende historiske, men snart går det opp for leseren at her er det fullt opp med utidsmessige referanser. Som professor i gammelrussisk litteratur har forfatteren solide historiekunnskaper, og han gir seg selv lov til å leke med fortiden.Vodo- lazkin bryr seg lite om det historisk korrekte – rekonstruksjon av en fjern fortid er ikke poenget.
Vodolazkin er selv av dem som tror på evig- heten på en dypt religiøs måte, og dette synet på eksistensen er viktig for forfatterskapet. Han vil frem til en skildring av tilværelsen som ikke er ordnet etter tidsaksen, og i hans siste roman Aviator er tidens utvisking enda tydeli- gere enn før. Hovedpersonen våkner opp i en sykehusseng, uten hukommelse. Litt etter litt vender minnene tilbake: Han heter Platonov og kommer fra borgerskapet i St. Petersburg, har opplevd 1917-revolusjonen og på 20-tallet blitt arrestert og sendt i fangeleir på Solovki- øyene i Kvitsjøen. Der blir det drevet medi- sinske eksperimenter med nedfrysning av mennesker, og Platonov blir forsøkskanin.
Et helt menneskeliv senere, i år 2000, tines han så opp igjen, og befinner seg nå altså på sykehuset. Platonov blir en skikkelse utenfor tiden, og tidsbegrepet oppløses mer og mer. Virkeligheten han møter etter oppvåkningen, er fullstendig i utakt med minnene: Han har en ung kropp, men en oldings minner. For- loveden er blitt eldgammel, og han innleder i stedet et forhold til forlovedens barnebarn.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse