Portrettbilde av Jelizaveta Aleksandrovna-Zovina

Jelizaveta Aleksandrovna-Zovina

Russland på randen av nervesammenbrudd. Viljeløshetens triumf.

Motstand mot regimet er mer utenkelig enn noen gang før, skriver den russiske forfatteren Jelizaveta Aleksandrovna-Zorina i dette essayet.

I Russland ønsker ikke opposisjonen å være opposisjon. Borgerne ønsker ikke å være samfunnsborgere. De lider at et offerkompleks og tror at ingenting avhenger av dem, at de ikke er i stand til å endre noe som helst. «Slik har det alltid vært», sier de med en unnskyldende mine – og skriver slik under på sin egen manglende handlekraft som samfunnsborgere. Kollapsen i 90-årene, de håpløse, dystre «nullårene», og nå Putin-styrets jernhånd, med avlyste valg, gjennomkorrupt byråkrati, mediemonopol, politiske rettssaker og et faktisk forbud mot protestdemonstra- sjoner, har ført til at russerne nå føler seg totalt hjelpeløse overfor staten. De har mistet troen på at de har noen som helst makt til å endre det som skjer i samfunnet. De stemmer ikke ved valg: «De velger for oss uansett!» De møter ikke opp til demonstrasjoner: «Vi blir bare jagd hjem uansett!» De kjemper ikke for sine rettigheter: «Vi er i live, og gudskjelov for dét.» 140 millioner mennesker har sunket ned i en søvngjengertilstand, de har nesten mistet overlevelsesinstinktet. De hater myndighetene, men har en patologisk frykt for forandring. De føler seg forsvarsløse og urettferdig behandlet, men kan ikke fordra rettighetsforkjempere.

De hater byråkratene og regjeringen, men forsvarer at staten blander seg inn og bestemmer på alle livets områder. De er redd for politiet, men ønsker at politiets kontroll i landet må styrkes. De føler at de blir bedratt, men tror på det de hører på tv.
Den amerikanske psykologen Martin Seligman har beskrevet et syndrom som kalles «lært hjelpeløshet». Han utsatte to grupper med hunder for elektriske støt: Hundene i den første gruppen kunne skru av strømmen ved å trykke snuten mot et panel, mens hundene i den andre gruppen ikke kunne kontrollere støtene. Hundene ble deretter plassert sammen i en innhegning omringet av et lavt gjerde, og igjen ble de utsatt for støt. Hundene fra den første gruppen hoppet over gjerdet for å komme unna ubehaget, men hundene fra den andre gruppen foretok seg ikke noe som helst. Det russiske folk er blitt som denne andre gruppen med hunder.
En gang bodde mannen min og jeg halvannet år i Kaluga fylke, 30 mil fra Moskva, et sentralt område der velferden ikke var så verst. Folkene i landsbyen var støyende og kranglevorne, det skulle ikke mye til før
de grep til kniven eller høygaffelen. Det lød stadig skrik og leven utenfra: Snart hadde noen blitt frastjålet en høne eller fått hunden sin forgiftet, noen hadde opplevd at kona var utro, noen hadde blitt banket opp – og nå løp den fornærmede av sted med øksen i hånden for å straffe de skyldige. Dette var energiske, stolte mennesker.Vannforsyningen i denne landsbyen besto av rør som folk selv hadde lagt fra vannpostene, men det var ikke alle som nøt en slik «luksus» − mange hentet vann i bøtter, slik de hadde gjort bestandig. Så hendte det, en trist og kald november måned, at vannet plutselig forsvant fra vannpostene
i landsbyen. Den nærmeste vannkilden var
nå en brønn nede i et lite dalsøkk, og dit var det vanskelig å ta seg frem på denne årstiden, for skråningen var glatt og farlig. Og disse pågående, høyrøstede landsbyboerne, som villig startet krangler og slåsskamper for den minste ting, dro seg underdanig av gårde ned
i dalsøkket med bøttene sine. Da jeg spurte hvor lenge vannet ville bli borte, fikk jeg til svar: «Til våren kommer.» Mannen min og jeg var overbevist om at de lokale innbyggerne visste best, så vi begynte å pakke for å dra, men dagen før vi skulle reise, ringte jeg likevel til nødtjenesten for å sjekke. Oppringningen min var en overraskelse for dem. Det viste seg at ikke én av innbyggerne (og det var telefon
i nesten hvert eneste hus) hadde gitt beskjed om skaden. Dagen etter kom det arbeidere og reparerte vanntårnet, og vannet kom tilbake til landsbyen. Hadde ikke jeg ringt, ville landsby- boerne sannsynligvis blitt gående og vente til våren kom. Hele landsbyen var gjennomsyret av det klassiske «lært hjelpeløshet»-syndromet.
Hovedstaden er forresten ikke stort forskjellig fra denne landsbyen. Da regjeringen begynte å stenge sykehus og stanse helse- prosjekter, deriblant det nasjonale kreftpro- grammet, ble alle opprørt. Dette var faktisk noe som angikk alle. I tillegg fikk moskovit- tene problemer med å skaffe medisiner og kvoter for operasjoner, og helsetjenester som hadde vært gratis, var ikke lenger noe alle hadde råd til, siden statlige sykehus gikk over til å bli klinikker der man måtte betale. I løpet av ett år ble 7000 helsearbeidere i Moskva sagt opp, og 28 helseinstitusjoner ble stengt. De oppsagte legene samlet seg til demonstra- sjon. De fikk imidlertid ingen støtte verken fra andre leger eller fra pasienter. En av naboene
i oppgangen min måtte selge datsjaen sin for
å betale behandling for sin syke sønn. Hver gang vi møttes utenfor heisen, forbannet hun både myndighetene og helsereformen. Men da jeg foreslo for henne at vi kunne gå sammen
med legene i demonstrasjon mot sykehus- nedleggelsene, ristet hun bare på hodet: «Hva skulle jeg gjøre dét for?»
Og sånn tenker alle: «Hva skal vi gjøre dét for? Det blir uansett ingen forandring på noe som helst ...» Når jeg spør folk jeg snakker med, om det finnes noen vei ut av situasjonen som er oppstått, får jeg ett og samme svar: «Eneste utvei er å emigrere.» Og selv om dette for de fleste bare er tomme ord, er det faktisk mange som forlater Russland. I første rekke er det opposisjonelle som har deltatt i de senere års protestaksjoner. De reiser ikke fordi de frykter å bli straffet eller forfulgt; de reiser vekk fra den tunge, uutholdelige følelsen av håpløshet som har grepet hele nasjonen.
Myndighetene bruker målbevisst alle mulige midler for å gjøre samfunnet medgjørlig og manipulerbart. Hjernevask
er blitt hovedverktøyet for å undertrykke
en allerede sterkt svekket vilje til å hevde borgerrettigheter og rykke opp fri tenkning med roten. Alle våre informasjonsmedier er underlagt myndighetene. De er enten indi- rekte kjøpt opp eller ganske enkelt forskremt, og kan deles inn i de som åpent taler maktens sak, og de som later som de er uavhengige. Derfor er det egentlig riktigere å kalle dem desinformasjonsmedier. Konstruerte reporta- sjer, politikerutsagn som motsier hverandre, persondyrkingen av presidenten, falske og fabrikkerte nyheter og ditto dementier, ord som går helt på tvers av det som faktisk gjøres, idiotiske lovforslag og sinnssyke initiativ fra dumamedlemmene: Alt dette styrter folk ut
i en evigvarende stressituasjon, som blir til en livsstil. Det å se en nyhetssending kan sammenlignes med å få en hjerneskade, og sitter man stadig foran tv-en, er det som å la seg lobotomere frivillig.
Russland er motsetningenes land. For eksempel forteller presidenten oss at han kjemper mot oligarkene, og deretter tildeler han dem utmerkelser for deres «fortjenester for fedrelandet». Eller regjeringen lover at prisene ikke skal stige, og så fyker de i været til det dobbelte bare på en måned. Eller kirken lærer at grådighet er en synd, og at det er lettere for en kamel å passere gjennom et nåløye enn for en rik å komme til himmelen
− mens patriarken kjører omkring i bilkortesje med vaktstyrke omkring seg og kysser denne verdens mektige. Eller myndighetspersoner forteller oss at det ikke er russiske soldater
i Ukraina, og samtidig snakker de i alle mediene om Russlands fremgang på Ukraina- fronten. Folk som konstant blir utsatt for
en slik påvirkning, kan til slutt ikke skjelne mellom det bokstavelige og det metaforiske, de mistenker at det er sammensvergelser der slikt ikke finnes, og omvendt, de mister evnen til å lese mellom linjene. Slik blir det umulig for de troende å kritisere prestene («Herren vet best»), for skattebetalerne å kritisere regjeringen («ministrene vet best»), og kritikk av Putin er i dag å regne for landsforræderi. Dessuten er det i Russland en rekke repre- sentanter, kirkefolk, regjeringsmedlemmer og kulturpersoner som med hensikt fremsetter meningsløse forslag eller redselsfulle initiativ som sender sjokk gjennom samfunnet, og
som deretter blir nådig avverget av høyere instanser. Det har vært lagt frem slike lov- forslag om forbud mot abort, om gjeninn- føring av paragrafen om straff for homofili, om verneplikt for kvinner som ikke har født barn før de er 23 år, om å frata mennesker som er gift med utlendinger, statsborger- skapet, om ti års fengsel for kvinner som reiser til feriesteder med barn, men uten mann, om å begrense dårlige nyheter i nyhetssendingene til ti prosent av sendetiden, om å forby skolen å undervise i evolusjonsteori og så videre. Når folk aldri vet hva myndighetene egentlig har for hensikter, og konstant forventer at slike nye lover kan bli vedtatt, blir de nedtrykt og likegyldige overfor sin egen skjebne.

PATRIOTISME MED LØKKEN OM HALSEN

Den som skammer seg over nåtiden og frykter for fremtiden, har ett å gjøre, nemlig å være stolt av fortiden. Når det ikke finnes grunner til å elske sitt eget land, kan man hate nabo- landene. Når du er ute av stand til å endre ditt eget liv, kan du ødelegge andres. I Russland er det et skarpt skille mellom folket og statens anliggender. Den lille herskende klassen disponerer over landets ressurser som om det var deres private eiendom. I tillegg forsøker man å erstatte folks følelse av egen verdighet, som nå blir trampet ned i sølen, med nasjonal stolthet, og i stedet for kamp for egne rettigheter blir man tilbudt krig. Hvordan har det vært mulig for russerne å glemme så lett
at ukrainerne er vårt broderfolk? Hvorfor drar mannfolk av sted for å «skape orden» i et annet land istedenfor å ordne opp på egen jord? Fordi det i dag er det samme for russerne hvem de skal hate – amerikanerne, ukrainerne, kineserne eller tyskerne: Den allestedsnær- værende oppfordringen til hat fyrer opp folk og trekker oppmerksomheten bort fra deres egne umiddelbare problemer og mot illusjoner om at Russland igjen skal bli et imperium.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse