Til forsiden

Samenes tale – og hvorfor du må lytte

På bare én generasjon har Norge blitt et mye mer internasjonalt samfunn. Å studere i utlandet eller reise til fjerne destinasjoner er blitt langt vanligere enn før. I dag har nordmenn indisk mat, japansk film, koreansk musikk og afrikansk litteratur bare et tasteklikk unna.

Les hele lederen

Sameflagg

På bare én generasjon har Norge blitt et mye mer internasjonalt samfunn. Å studere i utlandet eller reise til fjerne destinasjoner er blitt langt vanligere enn før. I dag har nordmenn indisk mat, japansk film, koreansk musikk og afrikansk litteratur bare et tasteklikk unna.

I et slikt samfunn er det ikke lite paradoksalt at kunnskapen om og nysgjerrigheten i retning Norges eget urfolk – samene – ofte er forsvinnende liten. Det trengs ingen bred empirisk undersøkelse for å belegge en slik påstand. Bare spør deg selv: Hvor mange samer har du snakket med i løpet av livet ditt? Hvor mange samiske venner har du? Hvor mange samiske bosetningsområder har du oppsøkt eller besøkt? Hvor mye kan du egentlig om samenes historie? Eller er du bare sånn måtelig interessert i å lære deg noe om det? Skriver du «Lihkku beivviin!» («Gratulerer med dagen!») på Facebook og veiver med sameflagget på samenes nasjonaldag uten et snev av selvpromotering, og følger du opp engasjementet for samenes ve og vel resten av året?

Hvis svaret på ett eller flere av disse spørsmålene er «ingen», «lite» eller «nei», tilhører du kanskje det samerettsforsker Hadi Strømmen Lile kaller «Den store norske uvitenheten» (se s. 6).

Ambisjonen med dette nummeret er å bidra til å tette gapet, om enn bare litt, mellom den samiske og norske befolkningen. For første gang trykker Samtiden tekster av i hovedsak samiske skribenter med samiske temaer.

Det er på tide.

Bakteppet er alvorlig: Det handler om alle årene med fornorskningspolitikk og dens ettervirkninger for den samiske befolkningen – med alle de sår på kropp og sjel og identitet det innebærer. Sånn sett vil enkelte kanskje hevde at det er feil å snakke om et gap mellom nordmenn og samer, at det snarere dreier seg om en grop der samene ligger i bunn. I hvert fall er samer i Norge overrepresentert i statistikker som har å gjøre med blant annet diskriminering og hets (se teksten til medisinstudent Amalie Seljenes på s. 70). Mens rasisme mot innvandrere lenge har preget samfunnsdebatten, er det først i nyere tid at bevisstheten rundt overgrep mot Norges urfolk virkelig er endret.

For noe er i gjære. Stadig flere yngre samer hever stemmen. En av dem, Ella Marie Hætta Isaksen, kom i fjor med boken Derfor må du vite at jeg er same. Vi har intervjuet henne i dette nummeret (se s. 38). Samiske kunstnere gjør seg bemerket. Og til neste år vil Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal dokumentere fornorskningspolitikkens konsekvenser, legge frem sin rapport for Stortinget.

«Vi befinner oss i en kritisk fase i gjenoppbyggingen av et marginalisert folk», uttaler Isaksen. Skal gapet mellom nordmenn og samer tettes og forskjellsbehandlingen minke, må kunnskapen øke og erfaringshorisontene våre i større grad smelte sammen. Ennå er vi ikke der. Skal vi komme dit, må vi lytte til samenes tale – samtidig som kritiske motstemmer må få slippe til. Dette nummeret er et forsøk på begge deler.

Nummeret er historisk også fordi Samtiden har fått nye eiere. Etter over 120 år på Aschehoug forlag overtar Medier og Ledelse. Målet er at endringen skal merkes positivt for våre lesere og abonnenter, blant annet i kraft av et utvidet tilbud og hyppigere publisering på nett.

Samenes tid er nå. Samtidens også.

God lesning!

Christian Kjelstrup

Redaktør


SÁPMELAČČAID ÁIGI LEA DÁL

Dušše ovtta buolvvas lea Norga šaddan eanet internationálalaš servodahkan. Dál lea sakka dábáleabbo go ovdal studeret olgoriikkas dahje mátkkoštit báikkiide guhkkin eret. Dál lea norgalaččain indialaš borramuš, japánalaš filmmat, korealaš musihkka ja afrihkálaš girjjálašvuohta coahkkaleami duohken.

Ii leat unna paradoksa ahte dákkár servodagas lea máhttu ja diehtoáŋgirvuohta Norgga iežas eamiálbmoga – sápmelaččaid – hárrái hirbmat váilevaš. Ii dárbbašuvvo viiddis empiralaš iskkadeapmi dakkár čuoččuhusa duođaštit. Beare jeara alddát: Man galli sápmelaččain leat hállan iežat eallinagis? Man galle skihpára leat dus geat leat sápmelaččat? Man galle sámi ássanguvlui leat mannan dahje galledan? Man ollu máhtát rievtti mielde sápmelaččaid historjjá birra? Vai leago dus beare nie muttát beroštupmi oahppat juoga dan birra? Čálátgo «Lihkku beivviin!» Facebookii ja seavát sámeleavggain Sámi Álbmotbeaivvi áibbas iežaspromoterema haga, ja čuovvulahtátgo iežat áŋgiruššama sápmelaččaid ovdii muđui jagis?

Jus vástidat «in obanassiige», «unnán» dahje «in» dáid jearaldagaide, gulat soaitá dasa maid sámeriektedutki Hadi Strømmen Lile gohčoda «mealgadaš norgalaš diehtemeahttunvuohtan» (geahča s. 6).

Dán nummara ambišuvdna lea váikkuhit vai gaska, vaikkeba dušše veahá, gaskal sámi ja norgalaš álbmoga unno. Lea vuosttaš háve go Samtidena čállosat eanaš leat čállosat maid sámi čállit leat čállán sámi fáttáid birra.

De dál gal lei áigi.

Dan duohken leat duođalaš áššit: Dás lea sáhka buot daid jagiin dáruiduhttinpolitihkain ja dan váikkuhusain sámi álbmogii – buot daid háviin mat šadde olbmuid rupmašii ja sillui ja identitehtii. Ja ovtta láhkái sáhttet muhtimat soaitá oaivvildit ahte lea boastut hállat gaskka birra gaskal norgalaččaid ja sápmelaččaid, muhto ahte lea baicce sáhka rokkis gos sápmelaččat leat botnis. Lea aŋkke nu ahte leat alit logut sápmelaččain Norggas geat leat statistihkain mat leat vealaheami ja vaššicealkámušaid birra (geahča čállosa man medisiidnastudeanta Amalie Seljenes lea čállán s. 70). Guhká lea rasisma sisafárrejeaddjiid vuostá leamaš servodatdigaštallamis, muhto lea easkka ođđasat áiggis ahte dihtomielalašvuohta illastemiid birra Norgga eamiálbmoga vuostá duođaid lea rievdan.

Go juoga lea geavvamin dál. Dađi eanet nuorat sápmelaččat bajidit jiena. Okta sis, Ella Marie Hætta Isaksen, almmuhii diibmá girjji Derfor må du vite at jeg er same. Mii leat su jearahallan dán nummarii (geahča s. 38). Sámi dáiddárat ožžot fuomášumi. Ja boahtte jagi galgá Duohtavuođa- ja seanadankommišuvdna, mii galgá duođaštit dáruiduhttinpolitihka váikkuhusaid, ovdanbuktit iežas raportta Stuorradiggái.

«Justa dál lea kritihkalaš áigodat marginaliserejuvvon álbmoga ođđasishuksema dáfus», dadjá Isaksen. Jus galgá jávkadit gaskka gaskal norgalaččaid ja sápmelaččaid ja unnidit vealaheami, ferte lasihit máhtolašvuođa ja min oaidninsajit fertejit eanet lahkonit nubbi nuppi. Eat leat vel ollen nu guhkás. Jus mii galgat dohko joavdat, fertet guldalit maid sápmelaččat muitalit – seammás go kritihkalaš vuostejienat maid fertejit gullot. Dán nummaris geahččalat goappašiid.

Lea maiddái historjjálaš nummar go Samtidenis leat dál ođđa eaiggádat. Maŋŋágo lea leamaš badjel 120 jagi Aschehoug lágádusas, lea dál Medier og Ledelse mii váldá badjelasas doaimma. Áigumuš lea ahte min lohkkit ja abonneanttat galget vásihit positiiva rievdama, earret eará go viiddidat fálaldaga ja almmuhat nehttii dávjjit.

Sápmelaččaid áigi lea dál. Dálááiggi maid.

Návddaš čállosiid!

Christian Kjelstrup

Doaimmaheaddji

Lederen er oversatt fra nordsamisk av Ánne Márjá Guttorm Graven.

Skribenter: Christian Kjelstrup, Anki Gerhardsen, Hadi Strømmen Lile

Artikler i denne utgaven