Til forsiden

Samtiden om framtiden

HVOR OFTE TENKER DU PÅ FRAMTIDEN? Kanskje har du planer for neste helg og helgen etter, kanskje for neste ferie. Kanskje forestiller du deg hvordan du ser ut som gammel og hva du skal gjøre da. Hvis du har barn, håper du sannsynligvis at de skal vokse opp i en trygg verden, uten at den verdenen er helt enkel å se for seg. Stort lenger enn det klarer vi ikke å tenke. Som regel viser framtiden seg bare i glimt for vårt indre øye.

Les hele lederen

HVOR OFTE TENKER DU PÅ FRAMTIDEN? Kanskje har du planer for neste helg og helgen etter, kanskje for neste ferie. Kanskje forestiller du deg hvordan du ser ut som gammel og hva du skal gjøre da. Hvis du har barn, håper du sannsynligvis at de skal vokse opp i en trygg verden, uten at den verdenen er helt enkel å se for seg. Stort lenger enn det klarer vi ikke å tenke. Som regel viser framtiden seg bare i glimt for vårt indre øye.

Hva med den kollektive framtiden, menneskehetens og jordklodens framtid? En gang vil vi kanskje måtte forlate jorden – hvis «vi» fortsatt finnes – og legge ut på en galaktisk reise, men den framtiden er så fjern og abstrakt at den er vanskelig å ta inn over seg. Da er det mer nærliggende, og presserende, å spørre: Hva er de fremste utfordringene vi står overfor nå? At de er mange, vet vi: befolkningsvekst, migrasjon, kamp om ressursene, økende ulikhet. Mest alarmerende er selvsagt den globale oppvarmingen. Mye tyder på at sivilisasjonen befinner seg ved et bristepunkt. I sommer kunne vi alle se hvordan deler av Norge og verden sto i brann, som et skremmende forvarsel om framtidige apokalypser.

FRAMTIDSMENNESKET

«Om tretti år er det meste avgjort», uttaler Jared Diamond i dette nummeret. Anders Dunker, som intervjuer miljøtenkere for Samtiden, har møtt den kjente geografi- professoren og sakprosaforfatteren i hans hjem i California (se intervju på s. 92). Diamond mener altså at dagens miljøvalg vil få uopprettelige konsekvenser for alle kommende generasjoner. I møte med slike formaninger er det lett å få panikk eller å synke ned i bunnløs pessimisme. Klimapsykolog Per Espen Stoknes

har vist hvordan for mange advarsler om framtiden lett fører til at vi begraver hodet i (den stadig varmere) sanden. Framtiden blir for overveldende å forholde seg til.

Hva så med framtidsoptimismen, hvilke kår har den i 2018? I boken Enlightenment Now, som kom tidligere i år, viser Harvard- professoren Steven Pinker at stadig flere av jordens innbyggere lever bedre og lenger, er lykkeligere og tryggere enn noen gang før. Og når en mann som Pinker nærmest kan dokumentere dette – da kan vi kanskje lene oss tilbake? Men historien har grundig demonstrert hvordan verdiene Pinker bekjenner seg til – opplysningstidens tro på framskrittet, fornuften og vitenskapen – har en bakside. Det er blant annet de som har ført til miljøproblemene.

Noen forsøker også å forutsi framtiden, men slike spådommer har en tendens til å slå feil og får lett noe komisk over seg (se Mathias Fischers tekst om spådommer på s. 4).

Og der står vi. Kulturpessimister og miljøvernere blir kalt dommedagsprofeter. Framtidsoptimister framstår som naive og historieløse (se for øvrig Sven Røgebergs tekst på s. 82 om trollmenn og profeter i miljødebatten). Og likevel fortsetter vi å bekymre oss for, bejuble eller å forsøke å beskrive framtiden. Det er rett og slett menneskelig, vi klarer ikke å la være. Psykologen Martin Seligman har faktisk foreslått at homo sapiens heller burde kalles homo prospectus, fordi mennesket er det eneste levende vesenet som baler med tider som skal komme. Framtidsspekulasjoner er kort og godt vårt artsmerke.

Så hvordan bør vi tenke om framtiden? Og om vi i overskuelig framtid er i ferd med å forandre oss som art – hva da?

TEKNOLOGITRUSSELEN

Det er nettopp dette som er i ferd med å skje. FramtidsguruenYuval Noah Harari, som vi også har intervjuet i dette nummeret (s. 12), mener at mennesket står på terskelen til en helt ny tidsalder. Stikkordene er bioteknologi og kunstig intelligens. «De nye revolusjonene er forskjellige fra alle tidligere utfordringer fordi de vil gjøre oss i stand til å forandre selve menneskeheten», sier Harari.

Teknologiutviklingen er den nye x’en i framtidslikningen. Utgangspunktet for flere av tekstene i dette nummeret er hvordan den nye, disruptive teknologien – genredigering, nanoteknologi, algoritmenes og stordata- selskapenes makt – kan komme til å endre samfunnet og i siste instans betingelsene for hva det vil si å være menneske.

Ingen av oss kan overskue hvordan tekno- logien vil forandre oss på godt og vondt. Derfor er jeg enig med Dag Hareide, som etterlyser
en bredere offentlig samtale om teknologiens konsekvenser (se s. 22). Hvilke interesser som styrer teknologiutviklingen, hva som betinger hvordan vi tenker om framtiden, og hvilke alternative framtider det er mulig å se for seg, kan være mulige ingredienser i en slik samtale.

POLITIKK OG LITTERATUR

Samtiden er et tidsskrift for «politikk, litteratur og samfunnsspørsmål». Hvordan diskuterer politikerne framtidens teknologi? Tradisjonelt er det skatt, eldreomsorg, skole, innvandring – de sedvanlige temaene – som preger valgkampene. Under partilederdebatten i Arendal tidligere i år ble teknologi i det minste gjort til tema, uten at partilederne hadde særlig mye å komme med ut over luftige spekulasjoner om hva automati- sering vil gjøre med arbeidslivet. Politikere vet ikke nødvendigvis mer om teknologi enn deg og meg, og noe annet er kanskje ikke å forvente. Politikkens tid er tross alt kort – den strekker seg som regel ikke lenger enn til neste valg.

Men så lenge teknologien er og blir en av menneskehetens største utfordringer, bør den gjøres til gjenstand for langsiktig tenkning og politiske framtidsvisjoner (Oljefondet er et eksempel på at politikerne kan hvis de vil). Og så lenge politikkens kart neppe stemmer overens med framtidens terreng, bør den være åpen for ideologisk nyorientering og

helt nye samfunnsmodeller (se intervju med økonomen Kate Raworth om dette på s. 52). Hva med litteraturen, hva kan den bidra

med? De siste årenes heftigste litteratur- debatter har handlet om virkeligheten og det selvbiografiske jeget. Men begge størrelser kan bli så radikalt forandret av framtidens tekno- logi at vi ikke lenger kan snakke om «jeget»

og «virkeligheten» i tradisjonell forstand. I Norge er science fiction ingen dominerende sjanger, men det burde den kunne bli. Som kjent handler sci fi aldri bare om en fjern framtid, men kommenterer tendenser i nåtiden som kan bli realisert i nær framtid. Eller som Ray Bradbury, en av sjangerens fremste representanter, sa det: «Jeg ønsker
ikke å forutsi framtiden, men å forhindre den». Eksempler på bøker som er kommet ut i år,

og som tematiserer teknologiske dilemmaer i en vellykket skjønnlitterær form, er romanene Informasjonen av Bår Stenvik (se Stenviks intervju med Evgeny Morozov på s. 32), Nullingen av Paul Abel av Bjørn Vatne, og Drømmelinsene av Stig Beite Løken.

Apropos litteratur begynner vi fra og med dette nummeret – takket være støtte fra Norsk kulturråd – med en fast kritikkspalte. Hva slags kritikk kan og vil et tidsskrift som Samtiden bedrive? For det første en litteratur- kritikk som supplerer avisenes kritikk og -anmelderi, for eksempel ved å gå i dybden

og analysere hele forfatterskap, eller ved nettopp å sette litteraturen i sammenheng med «politikk og samfunnsspørsmål». Denne gangen har Even Teistung gjenlest forfatter- skapet til nylig avdøde Pål Norheim, og Tore Slaatta har sett på Karl Ove Knausgårds Min Kamp gjennom litteratursosiologiske briller.

For det andre innfører vi det vi kan kalle makt- og kulturkritikk. Dette innebærer at vi kommer til å sette under lupen institusjoner eller fenomener i tiden som, i bred forstand, har makt. Først ut: Dagsnytt atten.

Men tilbake til framtiden. I dette nummeret er det den – representert ved Agnes, Andrea, Cornelia, Eskil, Maia, Vera Louise og Viktor – som har stått for illustrasjonene. En stor takk til dem!

Skribenter: Mathias Fischer, Christian Kjelstrup, Dag Hareide, Bår Stenvik, Liza Aleksandrova-Zorina, Ebba Boye, Maren Sæbø, Fredrik Kalstveit, Sven Røgeberg, Anders Dunker, Even Teistung, Tore Slaatta, Kjølv Egeland, Ole Martin Moen, Anja Sletteland, Kjersti Bjørkmo, Kari Veiteberg, Thomas Hylland Eriksen

Artikler i denne utgaven