Portrettbilde av Maren Sæbø

Maren Sæbø

Afrikas framtid – vårt mareritt?

Bildet av afrikanere i gummibåter skremmer Europa, og i kommentar- feltene kalles det en invasjon. Men er egentlig hele Afrika på vei hit?

Samtiden spør

FRAMTIDEN

P R O B L E M Ulikheten, både mellom folk på alle kontinenter, men også innad i samfunn som vårt eget. L Ø S N I N G Vi må stå imot billig retorikk som setter svake grupper opp mot hverandre. Vi må også ta inn over oss at klima- endringer kan forsterke ulikhetene. Det finnes selvsagt ingen «quick fix», men å stole på kunnskapen vi har, og framskrittene som er gjort, er jo en begynnelse.

Også sommeren 2018 var de der i TV-ruta, i avisene, på nett og papir.

Overfylte gummibåter i ferd med å kantre, skip med utsultede flyktninger sendt fra havn til havn rundt Middelhavet. Selv om antallet flyktninger og migranter som tar seg fra kysten av Afrika eller Tyrkia mot Europa er en brøkdel av det det var i toppåret 2015, skaper fortsatt bildene av dem som fiskes opp, politisk strid og uro. Mens det i 2015 kom i overkant av en million over Middelhavet, anslås det av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at rundt 80 000 vil ta den farlige turen i år. De fleste av flyktningene i 2015 kom fra Syria og Irak, i hovedsak via den såkalte østlige ruten, fra Tyrkia.1 Men etter 2015 har situasjonen i Midtøsten endret seg. Det er også inngått en avtale mellom EU og Tyrkia, og mellom EU og flere afrikanske land. I fjor kom det litt over 170 000 flyktninger over Middelhavet til Europa, stadig ifølge tall fra UNHCR. FNorganisasjonen venter altså det halve antallet flyktninger denne sesongen, altså mindre enn en tiendedel av antallet i 2015. I sosiale medier framstilles det hele allikevel som en slags invasjon, og det advares mot at det vil bli verre. Ikke minst fordi krisen i Middelhavet sammenfaller med en befolkningsvekst på kontinentet sør for oss: Afrika.

ER AFRIKA PÅ VEI HIT?

Afrika er i en brytningstid. Kontinentet opplever en såkalt demografisk overgang med store fødselskull, før befolkningsveksten er forventet å flate ut. Mens det i 2016 var 1,2 milliarder afrikanere, noe som utgjør rundt 17 prosent av verdens befolkning, ventes dette antallet å stige til det dobbelte fram mot 2050, til rundt 2,5 milliarder. Da vil befolkningen i Afrika utgjøre 26 prosent av verdens befolkning ettersom fødselstallene går ned på andre kontinenter. Den videre utviklingen hefter det større usikkerhet ved, men det er forventet at befolkningsveksten vil fortsette i Afrika fram mot 2100.

På samme tid er det altså flere flyktninger i verden enn noen gang siden annen verdenskrig, og mange av disse flyktningene befinner seg i Afrika. Om man legger UNHCRs tall til grunn, er det i dag i overkant av 68 millioner flyktninger i verden. 18 millioner, eller rundt en fjerdedel, befinner seg i Afrika sør for Sahara. Dette tallet inkluderer både internflyktninger og de som har flyktet til naboland eller lenger unna. Befolkningsveksten i Afrika og det rekordhøye antallet flyktninger i verden er to forskjellige prosesser, men i et utall artikler, bøker og kommentarfelt har denne kombinasjonen blitt utpekt som en slags overhengende fare for Europa, og ført til stadig mer drakoniske tiltak både i Sør-Europa, i Middelhavet og i Afrika. Mot slutten av 2017 ble temaet flere ganger diskutert i EU-parlamentet.Ved inngangen til 2018 uttalte Fabrice Leggeri, lederen for EUs grensebyrå Frontex, at presset på Europas sørlige grense (Middelhavet) fra Afrika øker.2 Mens antallet syrere som forsøker å ta seg ulovlig til Europa har gått kraftig ned, økte antallet mennesker som tok seg fra Vest-Afrika mellom 2015 og 2017. Leggeris advarsler er blitt fulgt opp av politikere. I juni forsøkte Europas toppledere å komme opp med løsninger, blant annet å opprette mottakssentre i Afrika og å samarbeide med afrikanske land om kontroll før migranter når Middelhavet. Slike tiltak er allerede på plass.

Også her i Norge ser man engstelig mot Middelhavet. I boka Vi som elsket Afrika, som kom ut tidligere i år, fletter forfatter Gunnar Kopperud sammen krigsreportasjer fra forrige århundre med en slags advarsel mot massemigrasjon fra Afrika. Kopperud ser med svartsyn på Afrikas framtid, og med det også Europas. Som tittelen på boka antyder, har Kopperud mistet troa på et kontinent han en gang elsket, og ser nå bare trøbbel. Kopperud bruker bokas åpning og avslutning til å advare mot en masseinnvandring fra Afrika, en masseinnvandring som han ser som uunngåelig og umulig å stoppe. Også en annen tidligere afrikafarer, Terje Tvedt, er innom temaet i sin bok Det internasjonale gjennombruddet, som kom i fjor. Som Kopperud ser Tvedt et kontinent der ingenting har gått rett, på tross av årevis med bistand, og hvor den afrikanske kvinnens fruktbarhet nå truer med å gjøre vondt verre. Og til slutt skape en krise hos oss. Disse framstillingene har funnet atskillig resonans i den innvandrerkritiske bloggosfæren, på nettsider som document.no og rights.no.

Bøkene til den britiske sosialøkonomen Paul Collier, direktør for Centre for the Study of African Economies, blir også hyppig referert til i debatten om afrikansk migrasjon. I boka Exodus. How Migration Is Changing OurWorld (2013) hevder Collier at migrasjon følger en slags naturlov, som går ut på at antallet flyktninger uvilkårlig vil vokse. Sammen med migrasjonsforsker Alexander Betts har Collier fulgt opp med Refuge. Rethinking Refugee Policy in a ChangingWorld (2017), hvor de argumenterer for et nytt system for å håndtere migrasjon og flyktninger.

Men selv om afrikanere figurerer i alle de nevnte bøkene, hovedsakelig som noen som er på vei hit, er de lite til stede med sine egne historier. Narrativet som dominerer her hjemme, tar også sjelden opp hva som egentlig skjer før migranter eller flyktninger kommer hit, altså mens de befinner seg i Afrika. Og undersøker man dette, vil man oppdage et langt mer nyansert bilde enn det dommedagsprofetene forfekter. For befolkningsveksten og migrasjonen i Afrika utspiller seg ikke helt slik vi tror. I forskningsrapporter fra blant annet FN og Pengefondet pekes det på helt andre følger enn det skremmebildet som tegnes opp her hjemme. Der vektlegges dynamikken innad på kontinentet selv, hvilken påvirkning intern migrasjon har på økonomisk vekst og politiske systemer. I mai i år slapp FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD) en rapport som konkluderer med at migrasjonen, som i hovedsak fortsatt er intern i Afrika, bidro til den økonomiske veksten kontinentet for øyeblikket opplever.3 Det er alltid vanskelig å spå om framtida, uansett hvilke modeller vi bruker for framskrivning, både av befolkningstall og migrantstrømmer. Og, som nylig avdøde medisiner og statistiker Hans Rosling har påpekt, vi har en tendens til å velge å tro på de mest svartsynte framstillingene, og disse igjen er vanskelig å korrigere når vi først har latt dem feste seg. Så la oss se litt på tallene bak profetiene.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse