Portrettbilde av Even Teistung

Even Teistung

Om stemmegaffelen ‘Pål Norheim’

Et uutforsket mulighetsrom: Pål Norheim brukte dagboksjangeren til å skrive seg vekk fra seg selv.

Da Pål Norheim døde i august i fjor, ble de fire bøkene han hadde gitt ut, samt Oppdateringer 2, som fulgte kort tid etter, bundet sammen til et avsluttet verk. Forfatterskapet har lenge vært en høyt aktet hemmelighet, som, til tross for lovord fra dem som kjenner det, i hovedsak har passert på siden av den litterære offentligheten og det boklesende publikum. Med Oppdateringer-bøkene, som spant ut av Norheims innlegg på Facebook, begynte han å få større oppmerksomhet, både for hvordan han brukte mediet i litterært henseende, og for hans rolle som FB-debattant. I etterkant av hans død ble han unisont hyllet for sin moderate og kloke framtoning, en sindig og velformulert stemme i et medium preget av raskhet og ufiltrerte følelser.

I hyllestene var det likevel (forståelig nok) som om litteraturen falt ut av bildet. Det som står igjen etter Pål Norheim for oss som ikke kjente ham, er en håndfull bøker: Gottfried von Baaders dagbok (1998), diktsamlingen Stemmegafler (2000) og prosaboka Z (2005), samt to bind av Oppdateringer (2014/17). Denne høsten utkom essaysamlingen Gutterommet og verden, bestående av ni tidligere skrevne tekster, som Norheim hadde forberedt før han døde. Og til tross for sindigheten er det en særegen rastløshet, både fysisk og intellektuelt, som møter meg under lesingen av Norheims verk, en dynamisk dragning som går som en understrøm tvers gjennom forfatterskapet. Hans liv var preget av reiser, litteraturen likeså. Hvordan kan vi forstå denne rastløsheten? Hva kan den fortelle?

- I Norheims første bok formuleres noen linjer som kan leses som programmatiske for hele forfatterskapet:

Som Epos betragtet, rummer mit Liv overveiende langtækkelige og ensformige Kapitler. Skulde jeg ha skrevet en sandfærdig Selvbiografi, vilde den snarere lignet et Lappeteppe, en Mosaik af smaa Begivenheder.

(Gottfried von Baaders dagbok, s. 24) Gottfried von Baaders dagbok må være blant de merkeligste bøker som er gitt ut på disse breddegrader. Norheim skriver dagboka til en 97 år gammel østerriker som stavrer rundt i Oslos gater vinteren 1986. De 85 sidene har ingen fortelling, annet enn at de, i dagbokas fragmenterte form, gir innblikk i livet til en person som på de aller fleste måter er utenfor. Baader er immigrant, olding, stum; at språkføringen følger rettskrivingslovene anno tidlig 1900-tall, understreker i hvilken grad han er et fremmedelement.

Allikevel var det denne figuren Norheim valgte seg da han, i en alder av 36 år, debuterte som forfatter. Også valget av sjanger er betegnende: Dagboka åpner for den inderlige granskningen av så vel det skrivende individet som verden utenfor, vilkårlig og uten krav til plott eller tematisk stringens, altså et lappeteppe. Disse to momentene, dagboka og utenforskapet, forenes i boka av et tredje: nomaden, den som alltid er i bevegelse. Norheim velger seg den utenforstående, flanerende oldingen som stille observerer omverdenen og skriver ned sine tanker om den – fra utsiden.

Skjønt, velger seg: Norheim var selv en nomade, en mann dratt mellom polene. Han vokste opp i spennet mellom Mo i Rana og Etiopia, der foreldrene var misjonærer, noe som skilte hans oppveksterfaring fra de fleste andres, og gjorde ham til en fremmed i eget land da familien slo seg til ro i Norge. I den første Oppdateringer-boka forteller Norheim hvilken effekt dette spennet hadde på ham:

Norge forstod jeg lite av da vi endelig landet i Mo i Rana i 1976 (jeg var fjorten), etter ni år i Etiopia. Fremdeles lever jeg i etterdønningene av denne kontrasten mellom Etiopia og Norge. Det er stadig mye ved Norge og Etiopia jeg ikke forstår. Noe av dette orker jeg ikke engang å prøve å forstå. Men av høflighet later jeg ofte som ingenting.

(s. 101) Hva gjør slike etterdønninger med et menneske? Fra et helnorsk perspektiv er det vanskelig å begripe virkeligheten slik den framstår andre steder. Men for Norheim, misjonærbarnet, ble verken Norge eller Etiopia et riktig hjem. I diktet «Vinterby» fra Stemmegafler heter det:

I den gaten jeg kalte min egen stod lydene altfor motvillig opp fra sine dyner av snø.

Tilstede i deres søvn var alt som kunne krype og gå unntatt den barndom jeg kalte min egen.

(s. 29) Denne hjemløsheten, følelsen av fremmedhet i møte med det norske, var kanskje det som avfødte en voldsom vandrelyst – eller vandretrang – i Pål Norheim? Bøkene hans røper en kraftig dragning mot å reise, nær sagt et behov for å være i bevegelse, å kjenne «tilværelsens feberaktige letthet, der man står med bare en bag i hånden» (Oppdateringer, s. 60).

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse