Portrettbilde av Anders Dunker

Anders Dunker

Om tretti år er det meste avgjort

– et intervju med Jared Diamond om kriser, kollaps og tikopianere

Samtiden spør

FRAMTIDEN

P R O B L E M For den globale menneskeheten er det 21. århundret en økologisk inngangseksamen til hele det tredje årtusen. LØSNING Skal vi ha noen sjanse til å bestå denne prøven, må vi alle – mentalt, praktisk og politisk – tre inn i en unntakstilstand, der alt vi gjør, inngår i oppgaven med å finne opp en sivilisasjons- form som er holdbar i lengden og som også respekterer ikke- menneskelig liv. Vi kan fortsatt kvalifisere oss til å overleve og gradvis utvikle en ny takknemlighet overfor planeten.

AD: Når temaet er framtiden, er det ikke til å komme utenom at vi lever i en krisetid. Du har røpet at du skriver på en bok der du forbinder personlige kriser med politiske kriser. Hva inspirerte dette prosjektet? JD: Inspirasjonen var både den globale krisen og krisen vi opplever i det amerikanske politiske systemet. De politiske krisene jeg undersøker, har funnet sted i land jeg kjenner godt, land der jeg snakker språket: Finland, Indonesia, Chile,Tyskland og Australia. Unntaket er studien av Japans krise i Meiji-æraen, for jeg snakker ikke japansk, men jeg har hatt kontakt med japanere via slektningene til kona mi, Marie, og hun har også bidratt direkte til perspektivene i boken. Hun jobber som klinisk psykolog, og en av hennes spesialiteter er å hjelpe mennesker gjennom personlige kriser: forhold som havarerer, nære familiemedlemmers død, økonomisk trøbbel, problemer på arbeidsplassen, helseproblemer. Alle disse krisene bærer bud om det samme: At måten du lever på simpelthen ikke fungerer. Og da er den første reaksjonen ofte en overgeneralisering: «Alt i livet mitt er bare rot, alt er håpløst.» I så fall blir utfordringen for en terapeut å få folk til å forstå at «Nei, du ble forlatt av den du var sammen med – og ja, du har kanskje et problem med forhold – men resten av livet ditt fungerer greit». Du må altså skille mellom det som må endres og det som er ok.

Så har du forutsigelser av hvordan kriser vil utspille seg, for når en terapeut arbeider med en krise, er det alltid en viss fare for at pasienten kan falle tilbake til den gamle tilstanden, og det verste som kan skje, er selvsagt selvmord. Sønnen min er sammen med en klinisk krisepsykolog som nettopp mistet en pasient på denne måten. Dette er ikke bare fryktelig for familien til den avdøde, men også for terapeuten – det finnes ikke noen verre avvisning enn at pasienten velger å ta livet sitt, til tross for alle dine anstrengelser for å hjelpe. Derfor møtes terapeuter hver uke for å diskutere hvilke pasienter som takler krisene sine, og hvem som ikke gjør det. For å kunne komme med slike forutsigelser ser de på ulike faktorer som er ganske lette å tenke seg frem til: Får du hjelp av venner? Finnes det eksempler på andre som har taklet slike kriser? Har du taklet store kriser før? Eller er dette din første livskrise? Hvor sterkt ego du har, selvtillit og slike ting, spiller også inn. Og det var da vi snakket om slike avgjørende faktorer at jeg innså at de kunne ha overføringsverdi til nasjonale kriser, for å analysere deres likheter og forskjeller.

I den kommende boken ser jeg på ulike land og utfallet av disse landenes krise med utgangspunkt i en rekke slike avgjørende faktorer. For eksempel: I Meiji-tiden fikk Japan hjelp fra USA, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Da Finland ble angrepet av Sovjetunionen, fikk de ingen hjelp fra sine allierte. Dette er bare ett eksempel på hvordan avgjørende enkeltfaktorer kan gjøre oss oppmerksomme på forskjeller mellom ulike lands krisesituasjoner.

AD: Den forrige boken din heter Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Hvordan skiller man mellom krise og kollaps? Hva innebærer kollaps på et politisk eller nasjonalt nivå? JD: Slik jeg ser det, kan kollaps betraktes som feilslått respons på en krise. Faktisk er det slik at blant landene jeg har undersøkt, har ingen kollapset som følge av krisene de har opplevd. Men selvfølgelig, for det moderne Tyskland og det moderne Japan besto krisen i kollapsen i 1945.Tyskland har respondert rimelig godt på situasjonen etter krigen. Japan har fortsatt problemer, men klarer seg. Landene jeg har endt opp med å skrive om, er ikke land som har opplevd full kollaps. Jeg har ikke bodd i Afghanistan eller Somalia, men om jeg hadde, ville jeg måttet spørre meg selv hva som er betingelsene for en full kollaps av den typen disse landene har opplevd.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse