Portrettbilde av Sven Røgeberg

Sven Røgeberg

Trollmenn og profeter - to konkurrerende framtidsvisjoner

Kan historien om to amerikanske vienskapsmenn få oss til å forstå den norske miljødebatten bedre?

Samtiden spør

FRAMTIDEN

P R O B L E M Vi har ikke bare én, men en rekke utfordringer: Å skaffe nok ressurser til stadig flere mennesker, sikre velferdsstaten i industriland som mottar innvandring av lavskolert arbeidskraft fra lavtillitssamfunn, opprettholde et bank- og finanssystem som kan håndtere et voksende gjeldsberg, tilpasse oss klimaendringer vi ikke kan gjøre så mye med. Uten billig og forurensningsfri energi takler vi ingen av disse utfordringene. L Ø S N I N G Vi kan håpe på et energimirakel? Eller starte nye religioner for det postkarbone samfunn? Kanskje er det mindre irrasjonelt å tro at det står en høyere makt bak det som forekommer å være en selvregulerende natur, enn å tro at menneskene har kontroll?

Chapingo like øst for Mexico City, april 1946. Utpint jord. Tørre og visne planter med hvete og mais. To amerikanere i samtale. Den ene med støtte fra Rockefeller-stiftelsen for å finne fram til planter som kan vokse i det dårlige jordsmonnet. Den andre på gjennomreise som leder av naturvernavdelingen i Den panamerikanske union, forløperen til Organisasjonen av amerikanske stater. Begge er ute i samme ærend: Å bruke vitenskapelig kunnskap for at Mexico kan reddes fra en framtid med fattigdom og miljøødeleggelse.

Den ene råder myndighetene i Mexico til å utvikle et mer bærekraftig jordbruk som lar den sårbare og utpinte jorden i Chapingo ligge. Næringsveier må tilpasses naturgrunnlaget. Ut fra økologisk vitenskap må man stille spørsmål ved om hvordan vi best kan holde oss innenfor naturlige grenser, mener han. Bare det å stille dette spørsmålet krever en nyordning av samfunnet. Den andre amerikaneren gir myndighetene i Mexico råd ut fra perspektiver i genetikken – en vitenskap som forsøker å finne de minste bestanddelene i organismer og planter, slik at det kan skapes varianter som er sykdomsresistente og hardføre. Der økologen snakker om naturlige grenser, spør genetikeren hvordan vi kan hoppe bukk over dem.

Historien om dette møtet på meksikansk grunn står å lese i boken The Wizard and The Prophet (2018) av Charles C. Mann.1 De to amerikanerne som traff hverandre for første og eneste gang, var William Vogt, økologen, og Norman Borlaug, agronomen. Ifølge Mann la de to grunnlaget for to ulike tilnærminger til spørsmålet om hvordan relasjonen mellom mennesker og naturen bør håndteres.Vogt mante til begrensninger i forbruk og forplantning, for ikke å overskride klodens bærekraft. Borlaug gikk inn for en storstilt satsing på vitenskapelige innovasjoner for å øke matproduksjon, slik at en voksende befolkning kunne unnslippe økt dødelighet som følge av sult og sykdom.Vogt var en profet, skriver Mann, fordi han spådde en dyster framtid hvis ikke alle hørte på ham. Borlaug, hevder Mann videre, var en trollmann, hvis magi besto i å bruke vitenskap og teknologi til å endre naturen slik at alle kunne befris fra materielle bekymringer.

De som følger veien trollmannen Borlaug tråkket opp, betrakter naturen instrumentelt – som et lager med råvarer vi fritt kan forsyne oss av. Disiplene til profeten Vogt anser derimot at hvert økosystem har en indre verdi og mening, som bør bevares, selv om det skulle bety at menneskelig aktivitet må begrenses.

Trollmenn betrakter naturen som en maskin, der utskifting av deler ikke trenger å påvirke helhetens virkemåte og funksjon. Profeter ser derimot på naturen som en levende organisme, der selv små endringer i mindre deler kan ødelegge helheten. Derfor bør vi la naturen være i fred, noe som fordrer beskjedenhet og en forståelse av at vi faktisk ikke er verdens midtpunkt. Profeter tror på bærekraftig tilbaketrekning, trollmennene på bærekraftig vekst. Begge posisjonene virker fra motsatt hold helt uforståelige og meningsløse: Fra profetenes ståsted ofrer trollmennene naturen til den absurde ideen om fortsatt vekst i en endelig verden. For trollmennene, derimot, er det ikke bare absurd, men misantropisk – ja, direkte umoralsk – ikke å bruke den nødvendige kunnskapen og teknologien til å skaffe verdens fattige tilgang på energi, mat og penger.

De ulike veivalgene trollmenn og profeter tar – den harde eller den myke linjen – fører til ulike syn på hva det gode liv er. De første verdsetter en form for frihet; de andre en form for fellesskap.2

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse