Til forsiden

Skamtiden

DET VIKTIGSTE NORSKE kulturfenomenet det siste året har utvilsomt vært NRKs tv-serie Skam. Ikke bare har serien i seg selv vært nyskapende. Dens gjennomslagskraft – riktignok iblandet en del virak – har vært formidabel. Serien skal settes opp som teater i Danmark, gjenskapes i USA og i Kina er fansen elleville. Skam har fungert som referansepunkt for en hel generasjon unge mennesker og fått dem til å diskutere egne problemer og utfordringer seg imellom. Men også ungdommens foreldre har benket seg foran tv-en og slik har serien ført til en rekke samtaler mellom generasjonene. «Alle» snakket om Skam tidligere i år.Vi må tilbake til 2009 for å finne noe liknende, da «alle» snakket om og leste første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp.

Les hele lederen

DET VIKTIGSTE NORSKE kulturfenomenet det siste året har utvilsomt vært NRKs tv-serie Skam. Ikke bare har serien i seg selv vært nyskapende. Dens gjennomslagskraft – riktignok iblandet en del virak – har vært formidabel. Serien skal settes opp som teater i Danmark, gjenskapes i USA og i Kina er fansen elleville. Skam har fungert som referansepunkt for en hel generasjon unge mennesker og fått dem til å diskutere egne problemer og utfordringer seg imellom. Men også ungdommens foreldre har benket seg foran tv-en og slik har serien ført til en rekke samtaler mellom generasjonene. «Alle» snakket om Skam tidligere i år.Vi må tilbake til 2009 for å finne noe liknende, da «alle» snakket om og leste første bind av Karl Ove Knausgårds Min kamp.

FRA DEN STORE SAMTALEN TIL DEN STORE SKAMTALEN

For tjue år siden, i forbindelse med en langvarig polemikk i Aftenposten, hevdet Dag Solstad at «Den store samtalens» tid var over. Folk flest var mer opptatt av se på tv enn å lese Ibsen, klagde forfatteren – og med det trakk han seg ut av samtalen (senere har han bidratt til den igjen). Det skal sies at Solstads samtidsdiagnose allerede den gang ble oppfattet som reaksjonær. Men siden 1997 har mye forandret seg, ikke minst medievirkeligheten. I dag foregår Den store samtalen på en rekke flater, i en rekke (ikke minst sosiale) medier. Nettopp den kombinerte tilstedeværelsen på tv og ulike digitale plattformer var mye av grunnen til Skams gjennombrudd. Serien har dessuten bidratt til en oppvurdering av ungdomsuttrykk generelt innenfor det kulturelle hierarkiet. 2017 var året da mange av oss opplevde det som akutt å se på en ungdomsserie, ikke bare for å følge med på hva kidsa driver med, men fordi livene til karakterene på skjermen berørte oss i dobbelt forstand. Her ligger kimen til en ny samtale på tvers av ulike aldersgrupper, miljøer og medier. La oss kalle den «Den store skamtalen».

PÅ NETT MED KIDSA

Også Samtiden ønsker å koble seg på Den store skamtalen, og gjerne bidra til å utvide den. Det gjør vi ved å lansere dette nummeret, som vi kaller «Skamtiden». Nummeret handler ikke primært om skam, men om det som har blitt synonymt med tv-serien: Hva som står på spill for unge nordmenn i dag, hvilke utfordringer de har, hva som opptar dem. Tradisjonelt har etablerte akademikere og erfarne samfunnsdebattanter bidratt med tekster til Samtiden. Denne gangen har vi oppfordret studenter og elever på videregående til å skrive for oss, om temaer de selv brenner for – og som dermed angår oss alle. Flere av de yngre bidragsyterne debuterer med dette som tidsskriftskribenter (kudos til dem!). Andre har allerede gjort seg bemerket flere steder, men aldri i Samtiden. Og til og med et par representanter for foreldregenerasjonen har fått lov til å være med på ungdomsfesten.

Skamtiden handler om mer enn å huke (nei, vi skrev ikke hooke med) de unge og kule. Nettopp fordi mediehverdagen er så oppsplittet, fordi vi snakker med vennene våre mens vi ser på tv og sjekker Instagram, er det viktigere enn noen gang å oppøve evnen til langsom lesning og den formen for sammenhengende tenkning som oppstår når man skriver. Her har en «ukul» sjanger som tidsskriftene faktisk noe å tilby ungdom. De kan fungere som åpne skoler og læresteder, i hvert fall skriveskoler. Samtiden ønsker å engasjere ungdom også etter at dette nummeret er sluppet. I 2018 lanserer vi derfor skamtiden.no – et nettsted for framtidas skribenter og samfunnsdebattanter – der alle vi ikke fikk plass til i dette nummeret, er velkomne til å sende inn tekster. Følg med!

UTE AV VERDEN

Hvis det er én tråd i dette nummeret, er det kanskje denne: Bekjennelseskulturen, som både Skam og Knausgård er eksponenter for, og som har ført til aksept for at det er lov å være ulykkelig i «verdens lykkeligste land», har sine begrensninger. Den store skamtalen har blitt klam, det offentlige renner over av private betroelser. Eller som Maria Navarro Skaranger skriver: «Aldri før har vi pratet så mye om psykisk helse blant unge, som i dag. Det er nesten blitt in å ha psykiske plager.
Kan det hende at de med de virkelige plagene drukner i all åpenheten?» (s. 36). Sannsynligvis har de unge det bedre enn noen gang, til tross for alle undersøkelser om stress og press som peker i motsatt retning, hevder Ole Jacob Madsen. (s. 40). Og i sin analyse av Skam

(s. 110) tar Felicia Mulinari seg i å savne en sterkere interesse for verden der ute, for sosial urettferdighet og ulikhet. Her står vi kanskje overfor en vending: Når verden banker på – og det vil den gjøre i økende grad, i form av nye migrasjonsbølger, miljøproblemer eller robotifisering – må vi kanskje bruke energien vår på helt andre ting enn å skamme oss (eventuelt får vi overlate det til robotene).

ULIKT GENERASJONSOPPGJØR

Det siste året har også de såkalte skamløse jentene preget offentligheten. Mens foreldrene og dermed generasjonsoppgjøret nærmest er fraværende i Skam, har de «skamløse» gått løs på patriarkatet i egen kultur, de norsk-muslimske minoritetsmiljøene. Forskjellene og likhetene mellom livsverdenen til skamløsjentene og karakterene i Skam er interessant og sier noe om spennvidden og spenningene i generasjonen som er Norges framtid. I dette nummeret har både Skam og de skamløse fått egne bolker, der vi forsøker å ta debatten videre. I tillegg kan Skamtiden by på en verdenspremiere: Vi ba Mieko Kawakami, en av Japans hotteste forfattere for tiden, om å skrive en tekst om hvordan skam arter seg for unge mennesker på den andre side av kloden. Hun svarte med en novelle.

I arbeidet med dette nummeret har Samtiden hatt sitt eget ungdomsredaksjonsråd, som jeg ønsker å takke: Amanda Louise B. Straume (Elverum videregående skole), Amanda Hylland Spjeldnæs (Elvebakken videregående skole), Jakob Semb Aasmundsen (student og samfunnsdebattant), Hajrah Arshad (miljøarbeider og en av initiativtakerne til «Fredens ring»). Alle fire har bidratt med en tekst i nummeret.

Velkommen til Skamtiden!

Skribenter: Eirin Andersen Betten, Zuzanna Nogalska, Petter Egge Langsæther, Haakon Gjerløw, Jakob Semb Aasmundsen, Nora Aschim, Maria Navarro Skaranger, Ole Jacob Madsen, Peder Kjøs, Maria Kjos Fonn, Aurora Aksnes, Amanda Louise B. Straume, Julian Blaue, Amanda Hylland Spjeldnæs, Kjølv Egeland, Amalie Hoff Ludvigsen, FALCK, Tobias Nordbø, Tyra Teodora Tronstad, Gry Cecilie Rustad, Felicia Mulinari, Christian Kjelstrup, Hajrah Arshad, Marian Hussein, Mieko Kawakami, Vilde Alette Monrad-Krohn, Mirko Stopar, Kristian W. Wiese, Anja Sletteland, Geir Gulliksen, Thomas Hylland Eriksen

Artikler i denne utgaven