Amanda Louise B. Straume

Den intolerante toleransen

«Hva er vitsen med dialog dersom poenget er å redusere meningsmangfoldet, fremfor å forstå det?» spør Amanda Louise B. Straume. Kanskje den nye toleransen også har noe intolerant ved seg?

Samtiden spør

«Det viktigste unge i dag kan gjøre opprør mot, er normen om at voksne alltid vet best. Selvsagt er det sannsynlig at voksne vet mer, men i et samfunn med så mange komplekse spørsmål som åpner for så mange muligheter og meninger, er det i det hele tatt mulig at noen vet best? Jeg vet ikke – og det gjør definitivt ikke de voksne, heller. »

Før i tiden kunne du bli drept for å mene noe annet enn de øverste lederne, ikke minst i diktaturer. Vi har sett slike autoritære og undertrykkende forsøk på å styre folks meninger flere ganger opp gjennom historien, med Nazi-Tyskland som et av de mest morbide eksemplene. Slike forsøk på meningsstyring karakteriseres av en «oss–dem»-mentalitet – en kamp om hvem som først kan dekke til den andre siden med svart maling.

Den unge generasjonen i Norge i dag vokser opp i et modernisert samfunn som for lengst har forlatt midler som dødsstraff for å sikre folkets blinde støtte; vi vokser opp med toleranse for mangfold når det gjelder kjønn, seksualiteter, identiteter og kulturer; vi vokser opp med ytringsfrihet og mange muligheter til å uttrykke oss fra tidlig alder.

Vi blir oppfordret til det – noe som skaper et paradoks.

For normen i samfunnet nå er i ferd med å bli en aksept for mangfold av alt unntatt meningsmangfold. Selv om dødsstraffen er borte, finnes «oss–dem»-mentaliteten fortsatt.

Denne mentaliteten truer både de unges og fremtidige generasjoners syn på ytringsfrihet. En oppvekst preget av medier som har tendens til å glitterbelegge visse sider av virkeligheten og debatter, gjør at vi lett ender opp med å dele de samme meningene. Paradokset har så til de grader blitt en norm at de fleste sikkert ikke tenker på det engang. Under oppveksten innser vi ikke at glitterbeleggingen går i hånd i hånd med en mørkelegging av meningene til annerledes-tenkende. Likevel setter det spor i oss i form av at det fungerer som en normskaper. Det er vanlig å se på en med andre meninger enn deg selv som en slags fiende, en som må beseires ved overbevisning. I et samfunn med så lett tilgang på informasjon, ses uvitende og «enkle» mennesker særlig ned på.Vi frykter kontroversielle oppfatninger og temaer, fordi vi frykter at vi ikke kan kontrollere kaoset av stemmer som ville kommet fram. Normaliseringen av denne sosiale meningskvoteringen gjør at vår ytringsfrihet gradvis blir mer som den gamle julepynten vi aldri tar ned – pynt vi tviholder ved.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse